Skip to content

Hva er samvittigheten?

Hva er samvittigheten?

Samvittigheten er et av de mest misforståtte begrepene blant kristne i dag. Vi lever i en tid hvor kristen moral stadig utfordres av et samfunn som mener å ha beveget seg forbi det som blir ansett som utdaterte og gammeldagse regler for hva som er rett og galt. Mange kristne synes det er vanskelig å stå fast på en morallov som ikke aksepteres av storsamfunnet. I denne situasjonen leter mange etter en utvei. Ettersom Den katolske kirke lærer at både Bibelen og Kirkens læreembede er ufeilbarlige i spørsmål om tro og moral, er det ikke like enkelt å direkte motsi den læren som alltid har vært, skjønt noen forsøker. Det som imidlertid har blitt ansett som et svært beleilig smutthull de siste tiårene, er samvittigheten. Avvik og dissens fra moralloven blir begrunnet med at enhver må følge sin samvittighet. For å forstå hvorfor en slik mentalitet ikke er katolsk, er det nødvendig å ha en riktig forståelse av hva som egentlig ligger i begrepet samvittighet.

I sin forklaring av hva samvittigheten er, innleder Den katolske kirkes katekisme med et sitat fra «Gaudium et spes», et dokument fra Det andre vatikankonsil: «Innerst inne i sin samvittighet oppdager mennesket en lov som det ikke gir seg selv, men som forlanger å adlydes, en røst som oppfordrer det til å gjøre det gode, til å sky det onde, og som taler til hjertet når det trenges (…). For mennesket har en lov som Gud har risset inn i dets hjerte» (KKK 1776). Disse linjene sammenfatter samvittigheten ved å vise til tre sentrale punkter: For det første inneholder ikke samvittigheten en lov mennesket selv har skapt, men en lov som kommer fra Gud; for det andre er denne loven forpliktende, nettopp fordi den har et guddommelig opphav; og for det tredje er essensen i denne loven den samme som i alle Guds lover: å gjøre det gode og sky det onde.

Det subjektive aspektet ved samvittigheten må ses i lys av den objektive morallov. Det er en vanlig misoppfatning at samvittigheten utgjør en slags autonom lovgiver som gjør oss i stand til selv å bestemme hva som er rett og galt. Katekismen presiserer derimot at samvittigheten hjelper oss å skjelne og innse «hva den guddommelige lov foreskriver» (KKK 1778). Samvittigheten har med andre ord ikke noen evne eller makt til å lage egne lover. Det er ikke derfor Gud har gitt oss samvittigheten. Kun Gud har makt og myndighet til å forfatte moralloven. Denne loven har han åpenbart flere steder, og én av disse stedene er i vår samvittighet, for at vi ved den skal kunne bedømme konkrete valg og gjøre det som er godt, og unngå det som er ondt (KKK 1777).

Dessverre er vi ikke alltid i stand til å skjelne Guds lov så godt som vi burde. Han har risset sin lov inn i vårt hjerte, men vi evner ikke alltid å tyde like klart hva som står der. Den indre loven er tilslørt av synd, som påvirker både vår sjel og vår fornuft, noe som ikke er særlig gunstig ettersom «samvittigheten er en fornuftsbedømmelse» (KKK 1778). Vanlige årsaker til det Katekismen kaller «forkvakling av det moralske omdømme», kan være «uvitenhet om Kristus og Hans Evangelium, andres dårlige eksempel, trelldom under lidenskapene, en misforstått forståelse av samvittighetens selvstendighet, forkastelse av Kirkens lære og myndighet, mangel på omvendelse og nestekjærlighet» (KKK 1792). Samvittigheten kan med andre ord være dårlig formet, og den kan lede oss til feil bedømmelser.

Hvis samvittigheten kan ta feil, hvorfor sier da Kirken at vi er vi forpliktet til å følge den? Det hadde jo ikke vært rimelig å insistere på at noen skal følge et kompass hvor nålen bare noen ganger pekte mot nord, men andre ganger viste sør eller øst eller vest. Det hadde vært en god oppskrift på å gå seg vill. Heldigvis er vi ikke i en slik situasjon. Gud ønsker ikke at vi skal gå oss vill, men at vi skal komme stadig nærmere ham. Det moralske kompasset Gud har gitt oss, fungerer utmerket hvis vi bare bruker det riktig. Men vi har mistet det i bakken så mange ganger og fått søle på det og så mange sprekker i glasset at vi ikke alltid klarer å se helt hvor kompassnålen peker. Derfor har Gud gitt oss et kart i tillegg, og en liste med klare retningsanvisninger.

I tillegg til den moralske lov som er åpenbart i naturen og i vår samvittighet, finnes den guddommelige lov som Gud har åpenbart i sitt Ord. Den fremste åpenbaringen av Ordet finnes selvfølgelig i Kristus, som forkynner: «Dersom dere elsker meg, da holder dere fast på mine bud» (Joh 14:15). Kristi bud finner vi i den hellige Skrift og den hellige Tradisjon. Her er kartet og retningsanvisningene Herren har gitt oss for at vi skal finne frem til den rette vei. Det er nødvendig at vi vandrer på denne veien, for Jesus sier også: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Joh 14:6).

Årsaken til at vi er forpliktet til å følge samvittigheten, er at vi der finner Guds lov, som han også har åpenbart i sitt Ord. Når samvittigheten vår er et autentisk vitne om den samme lov som står skrevet i Guds Ord, eller vi ikke har kjennskap til Ordet, er vi forpliktet til å følge samvittigheten etter beste evne. Ettersom samvittigheten vår er feilbarlig, men både Skriften og Tradisjonen er ufeilbarlig, har vi åpenbart ingen forpliktelse til å følge samvittigheten når denne motsier Guds Ord.

Tvert imot advarer Katekismen at «dannelse av samvittigheten er uomgjengelig nødvendig for oss mennesker, utsatt for dårlig innflytelse som vi er, og fristet av synden til å foretrekke vårt eget skjønn og forkaste autoritativ lære» (KKK 1783). Hvordan kan man så forme samvittigheten? Jo, «når samvittigheten skal formes, er Guds Ord et lys på vår vei», og vi må la oss lede «av Kirkens autoritative lære» (KKK 1785). Hvis vår samvittighet forteller oss noe annet enn Guds Ord og Kirkens lære, er det altså ikke Guds Ord og Kirkens lære det er noe galt med, men samvittigheten. Formingen av samvittigheten består i å tette gapet mellom det samvittigheten feilaktig forteller oss og det Gud ufeilbarlig lærer oss i sitt Ord. På samme måte som samvittigheten litt etter litt kan bli «forblindet av syndige vaner» (KKK 1791), kan man vokse i dyd, sannhet og salighet gjennom å gjøre det som er rett over tid. Forming av samvittigheten gjør vi dermed ved å ta Guds Ord «inn i oss ved tro og bønn og omsette det i gjerning» (KKK 1785).

Samvittigheten oppfattes av enkelte, bevisst eller ubevisst, som en utvei fra en morallov som i dag oppleves som en pinlig byrde. Men en slik utvei leder oss bort fra Gud: «For dette er kjærligheten til Gud at vi holder fast på hans bud. Og hans bud er ikke tunge» (1 Joh 5:3). Samvittigheten, som verken kan lage egne lover eller forplikte oss til å gjøre ondt, er ikke noe smutthull som lar oss gjøre som vi vil, men Guds stille stemme som alltid hvisker sannheten fra vårt hjerte. Hvis vi lytter nøye, vil vi aldri gå oss vill, men finne veien, sannheten og livet.

Av Magnus Wathne, lektor
9.september 2022

 

Looking for the latest insights

on church and culture?

Get articles and updates from our WEEKLY NEWS newsletter.


Share

Anbefaling

Flere nyheter om dette emnet

Guds kjærleik er den reine kjelda

Guds kjærleik er den reine kjeldaAv Sr Ragnhild Marie Bjelland  «Guds kjærleik er den reine kjelda[1]», skriver Elias Blix i sin usedvanlig vakre hymne, og

Mer nyheter

Bidrag etter emne