Hvilken festdag Jomfru Marias fødsel er i et frelseshistorisk perspektiv og, ikke minst, hvilken velsignet dag den må ha vært for hennes foreldre!

La oss begynne med foreldrenes glede, som kanskje er det enkleste for oss i dag å identifisere oss med. Selv om Bibelen ikke sier noe om Jomfru Marias fødsel eller om hennes foreldre, er det uomtvistelig at hun ble født, og at hennes fødsel i seg selv må ha bragt stor glede. Apokryfe fortellinger navngir den hellige Joakim og den hellige Anna som Jomfru Marias foreldre etter lange år med barnløshet, og under disse navnene æres og feires de også i Kirkens liturgi med en egen festdag den 26. juli. Men nøyaktig hvem de var og hvilke omstendigheter Jomfru Marias fødsel skjedde under, er ikke overordnet. Viktigere er det at for å bli utvalgt av Gud til å bli foreldre til hun som skulle bære frem Guds egen Sønn, må de ha vært fullt innstilt på å leve i samsvar med Guds vilje og i dyp åndelig forening med Gud Skaper og Far.

For de av oss som har hatt den skjellsettende opplevelsen av å bli foreldre, vil gleden Jomfru Marias foreldre må ha følt være svært gjenkjennelig. Det er jublende takknemlighet og dyp høytid. Et nyfødt barn er alltid et sterkt vitnesbyrd om Guds uutsigelige godhet og skapergjerning. Selve fødselen, der både mor og barn ofte hårfint tangerer skillet mellom liv og død, inngir dyp respekt, og når den er vel overstått – hvilken utrolig lettelse! Et nytt lite menneske er kommet til; så fullkomment, så uskyldig, så fredfullt! Det nyfødte barnets uskyld griper oss dypt og vekker alle våre omsorgs- og beskyttelsesinstinkter; freden det utstråler kan hensette oss til lange stunder av ren kontemplasjon. I det nyfødte spebarnet kan vi virkelig fornemme Guds hellige nærvær.

Hvordan må det ikke da ha vært å bli foreldre til Jomfru Maria … Den nyfødte Jomfru Maria, som fra sin unnfangelse av var uten synd, må ha inngitt foreldrene en klar opplevelse av at en overjordisk begivenhet hadde funnet sted. Denne underskjønne morgenen – ja, jeg forestiller meg at Jomfru Maria må ha blitt født ved morgengry – fikk de i armene ingen ringere enn «hun som stråler lik morgenrøden, fager som fullmånen, klar som solen og skremmende som en hær under banner» (Høys 6,10), jomfruen som skulle bli med barn og føde en sønn, hvis navn var Emmanuel – Gud med oss (jf. Jes 7,14).

Den nyfødte Jomfru Marias hellige nærvær, som garantert også har latt den hellige Anna og den hellige Joakim erfare Guds umåtelige kjærlighet og nærhet, må ha fremkalt i dem den dypeste ærbødighet og fylt dem med usigelig åndelig fryd, høyt over det sansbare; de må ha fått en mektig fornemmelse av at denne lille piken bar bud om at Guds løfter om frelse var i ferd med å oppfylles.

Ved Jomfru Marias fødsel må hele skaperverket ha lovsunget Gud – solen må ha strålt over duggvåte marker, luften vært krystallklar, himmelens farger en øyenslyst uten like; blomster og vekster må ha vært på sitt vakreste for årstiden og fuglene sunget de mest henrivende toner. Og hvordan stjernehimmelen i for- og etterkant må ha tatt seg ut, kan vi bare drømme om … Nå var Hun født, hun som er full av nåde, hun som Herren er med (jf. Luk 1,28), hun som skal unnfange Jesus Kristus ved Den Hellige Ånd, og bære ham, Rettferdighetens sol, frem; hun som den hellige Johannes senere fikk åpenbart som «en kvinne kledd i solen» (jf. Åp. 12,1). Eller som pave Frans har beskrevet det i sin preken på høytiden for Marias uplettede unnfangelse, den 8. desember 2019: «I sin uutgrunnelige plan har Gud alltid tenkt på og ønsket henne som en skapning full av nåde, det vil si, fylt av hans kjærlighet.»

Og i dag, når vi feirer Jomfru Marias fødsel, så forstår vi at dette lille pikebarnet måtte være utrustet med all Gud Faderens kjærlighet for å kunne ta imot og romme Guds Sønn, Gud Frelseren, slik han fortjente. Noe annet ville vært en urett mot Sønnen. Og for så vidt mot Jomfru Maria selv, for noen større og mer krevende oppgave er aldri i historien betrodd noen kvinne. Vi kan bare vagt ane hvordan det må ha vært for Maria å bli gravid på en menneskelig sett uforklarlig måte i et samfunn detaljstyrt av Lovens strenge bokstav, eller hva det har kostet henne av fysisk og psykisk smerte å se sin egen sønn bli misforstått, lagt for hat, forfulgt, torturert og drept. Marias kjærlighet og samarbeid med Kristi frelsesgjerning kan virkelig bare forstås i lys av den fullkomne kjærligheten Gud hadde utstyrt henne med og som hun ved egen viljestyrke levde ut.

I sitt rundskriv Octobri mense (1891) gir pave Leo XIII en vidunderlig vakker beskrivelse av Jomfru Maria som kan gi oss et lite glimt inn i denne kjærligheten, og som nettopp i disse tider kan gi oss stor glede og trøst: “Maria er … den Allmektiges mektige Mor; men – og det er enda herligere – hun er varsom, ytterst øm, av en grenseløst kjærlig godhet. Slik var det Gud skjenket oss henne. Idet han valgte henne til Mor for sin enbårne Sønn, lærte han henne all den morsfølelse som bare ånder av tilgivelse og kjærlighet. Slik ønsket Kristus at hun skulle være, for han gikk med på å være underlagt Maria og adlyde henne slik en sønn adlyder sin mor. Slik forkynner han henne fra korset, da han betrodde hele menneskeslekten til hennes omsorg og kjærlighet i disippelen Johannes’ person. Og endelig er det slik hun viser hva hun er god for gjennom motet hun samler inn arven fra sin Sønns enorme strev med, og godtar byrden av sine morsplikter overfor oss alle.»

Vi gjør rett i å prise Gud for den enestående gaven han har gitt hele menneskeheten i Jomfru Marias fødsel. Og vi gjør rett i å hylle Jomfru Maria som modig og tillitsfullt stilte sin vilje helt og fullt til Herrens rådighet. Med Jomfru Marias fødsel er kvinnen som nevnes i Guds første forvarsel om frelse etter Syndefallet på plass i frelsesdramaet som skal utspille seg; hun er kvinnen hvis ætt skal knuse slangens hode (jf. 1 Mos 3,15). I den nyfødte Jomfru Maria forbereder Gud en helligdom for sin Sønn, Gud Frelseren, som ved å ofre sitt liv forsonte menneskene med Gud og gjenvant oss muligheten til evig og alltid å være forenet med ham. Velsignet er hennes livs frukt, Jesus!

Så la oss avslutte med denne festdagens Vesperbønn: «La festen til ære for den salige Jomfru Marias fødsel bringe fred til oss som har sett vår frelse begynne da hun ble mor til din Sønn, han som lever og råder med deg i Den Hellige Ånds enhet.» Amen.

Av Maria Fongen