– en liten refleksjon over den blindfødte
Av sr RAgnhild Marie Bjelland, 20. mars 2026
Evangeliet forteller oss om en ung mann som aldri hadde sett verden. Fra fødselen av hadde mørket vært hans eneste synskrets. Ansikter, lys, himmel – alt dette var teorier, de levde bare i andres ord. Slik møter vi ham i Johannesevangeliet, sittende ved veien, en mann hvis liv syntes innhyllet i natt[1]
Disiplene stiller Jesus et spørsmål som vi mennesker ofte stiller når de møter lidelse: «Rabbi, hvem har syndet, han eller foreldrene hans, siden han ble født blind?». Kristus svarer med å skånsomt justere en helt menneskelig tanke: «Verken han eller foreldrene hans har syndet, men Guds gjerninger skal bli åpenbart på ham».
Slik åpner evangeliet et nytt perspektiv. Lidelsen er ikke en straff; ja, den kan til og med være et lerret hvor Guds nåde kan males; Jesus bøyer seg ned, gjør leire av jord og spytt og salver mannens øyne. Det er en stille og jordnær handling. Skaperen bruker jord, i denne gesten ser kirkens tradisjon slags et ekko av skapelsen selv: Gud former igjen mennesket, slik han gjorde i begynnelsen[2].
Jesus sender ham til Siloadammen: «Gå og vask deg» Den blinde går i tro. Han kan ennå ikke se, men likevel går han. I dette ligger et bilde på troens mysterium: mennesket går mot lyset før det helt forstår. Når han så vasker seg, da skjer det ufattelige. Mørket brytes. Verden åpner seg. Lys strømmer inn der det før bare var natt. Fariseerne gransker mirakelet, sabbaten er blitt brutt, sier de, og derfor kan ikke mannen som gjorde dette være fra Gud.
I deres spørsmål ligger ikke undring, men skepsis. De tilkaller foreldrene som står i en vanskelig stilling. De vet at sønnen deres ble født blind. De vet at han nå ser. Men de kjenner også frykten – frykten for å bli utstøtt fra synagogen, frykten for å bli satt utenfor fellesskapet. Derfor svarer de forsiktig:
«Vi vet at dette er vår sønn, og at han ble født blind. Men hvordan han nå kan se, vet vi ikke … Spør ham selv. Han er gammel nok til å svare for seg selv».
Setningen rommer en dypere betydning enn de kan ane. Tro kan ikke lånes. Ingen av oss kan tro i stedet for et annet menneske. Foreldre kan vise vei, kirken kan lære, men til slutt må hver sjel selv svare når Kristus spør. Den som var blind, svarer. «Én ting vet jeg: Jeg var blind, og nå ser jeg». Det er ikke en lærd avhandling. Det er et vitnesbyrd. Slik begynner ofte troens språk – i erfaringen av nåde.
Jesus oppsøker ham igjen; det er et vakkert øyeblikk i Johannesevangeliet: Kristus leter etter den som ble kastet ut, den bortkomne. Han finner ham og stiller et spørsmål som går dypere enn alle de tidligere: «Tror du på Menneskesønnen?» og mannen svarer «Jeg tror, Herre!» Den blindfødte blir et bilde på mennesket selv. Vi begynner alle i en slags natt, uten full forståelse av Gud. Men Kristus kommer som lyset i verden, Han berører våre øyne, sender oss ut på en vandring, gradvis lærer vi å se.
Til slutt står hvert menneske i samme situasjon som den unge blinde mannen: alene foran Kristus, kalt til å svare.
Når Kristus spør, håper vi at vi også kan svare som den blindfødte:
«Jeg tror, Herre.»
