“Gyldig vielse av Russland til Marias Uplettede Hjerte” av Anne Samuelsen/Maria Fongen
Når pave Frans vier Russland og Ukraina til Marias uplettede hjerte offentlig den 25. mars og sender ut en oppfordring til alle biskopene i verden om, sammen med sine troende å være med i bønn for fred, så er dette helt slik Vår Frue av Fatima bad søster. Lucia om at dette måtte gjøres for å være gyldig. Spesielt denne gangen er at statuen av Vår Frue av Fatima den 25. mars vil befinne seg i Ukraina og ikke i Roma.
I søster Lucias liv for Kirken etter åpenbaringene i 1917, var det to store hovedoppdrag, for det første å etablere fromheten til Marias Uplettede (Rene) hjerte med den spesielle andakten, samt skriftemål og Messe den første lørdagen i måneden, fem måneder på rad. Det andre var innvielsen av Russland til Marias Uplettede (Rene) hjerte. Begge deler viste seg å være vanskelig, og da hun var nonne i Tuy, viste både Jesus og Maria seg for henne og bad henne om å få dette fullført. I biografien A Pathway under the Gaze of Mary, er dette viet et helt kapittel. Under er et par sitater oversatt derfra:
I 1929, i kapellet i Tuy, mens Lucia satt i tilbedelse, kom Vår Frue til sr. Lucia og sa:
«Øyeblikket er kommet da Gud ber om at Den hellige Far, forenet med alle biskoper i verden, innvier Russland til mitt Uplettede (Rene) hjerte, og [Gud] lover å frelse det [Russland] derved. Det er så mange sjeler som Guds rettferdighet fordømmer for synder begått mot meg, at jeg kommer for å be om soning: ofre deg for denne intensjonen og be» (s. 184).
Søster Lucia får etter hvert klare instrukser på hvordan innvielsen skal skje og best kommer det frem når søster Lucia forklarer hvorfor pave Johannes Paul IIs konsekrasjon i 1984 var gyldig:
«Denne innvielsen var gjort av Den hellige far pave Johannes Paul II i Roma, offentlig den 25. mars 1984 foran den statuen av Vår Frue som blir æret i Åpenbaringskapellet i Cova da Iria, Fátima som Den hellige far, etter å ha skrevet til alle biskopene i verden og bedt dem om å forene seg med Hans Hellighet i denne innvielseshandlingen som ble ledet fra Roma, for tydelig å markere at innvielsen skulle være gjort foran denne statuen slik det var bedt om av vår Frue av Fatima… Det er vel kjent at dette var ett av de mest kritiske øyeblikk i menneskehetens historie, da alle stormakter i fiendtlighet planla og forberedte seg på en atomkrig som ville ødelegge verden. … Og hvem ville være i stand til å overtale disse menneskene til å endre alt dette til det motsatte? … Hvem andre enn Gud ville være i stand til å påvirke disse intellektuelle, disse viljene, disse samvittighetene og lede dem til å skifte mening, uten frykt, uten frykt for motstand og opprør? Fra egne som fra fremmede? Bare Guds makt, som har virket i alle, fikk dem til å godta dette skiftet på fredelig vis, uten opptøyer eller motstand, og ubetinget» (s. 191).
Og hva med alle de andre innvielsene som ble foretatt like fra Pave Pius XIIs konsekrering av hele verden i 1942, Pave Paul VIs i 1967, Pave Johannes Paul IIs konsekrasjon 13 mai 1982? Alle ble etter Vår Frues instrukser erklært ugyldige fordi de ikke skjedde i forening med alle biskopene i verden, «the union of all the bishops of the world» (s. 190).
Hvorfor er det krav om at dette skal gjøres med alle verdens biskoper?
«Fordi vielsen er et kall til enhet mellom alle kristne – Jesu mystiske legeme – hvis overhode er paven, den eneste sanne representant for Kristus på jorden, som Herren har betrodd nøklene til Himmelens rike. Denne enheten er avhengig av troen i verden, og av kjærlighet, som er det båndet som forener oss alle i Kristus, Han som ba til vår Far: «Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg (Joh 17,21-23)».
