Guds engler

Fra den åttende av biskop Eriks konferanser i denne ukens fastetidsretrett. 

Les også:
Ved inngangen til fastetiden
Bernhard, idealisten
Guds hjelp
Å bli fri
Om tusener faller ved din side
Herlighet

Under Kristi førti dager i ørkenen kom Satan til ham og siterte Salme 90 (91), nærmere bestemt to vers om englene. «Djevelen», leser vi hos Matteus, «tok ham med til den hellige byen, stilte ham ytterst på tempelmuren». Han utfordret Kristus til å bevise at han var Guds Sønn ved å kaste seg ned, «for det står skrevet: ‘Han skal gi sine engler befaling om deg’, og: ‘De skal bære deg på hendene, så du ikke støter foten mot noen stein.’»
Bare Gud kan kalle oss til å hoppe fra en høy mur. Men hans kall vil være: «Hopp i mine armer», ikke: «Kast deg ned».

Englers inngripen er ikke alltid beroligende. Englene er ikke til for å føye oss i våre nykker. I en folkelig bønn som kan føres tilbake til Bernhards samtidige Reginald av Canterbury, ber vi vår skytsengel om å «opplyse, verne, styre og lede» oss. Det er sterke verb. En engel er en vokter av hellighet.
Det monastiske liv ble tidlig forstått – og omtalt – som englelig, dels på grunn av sitt endelige mål: lovprisningen; dels fordi munken er kalt til å brenne av Guds kjærlighet og være et sendebud som bringer den kjærligheten til andre.

Kristi ene «lovsang», som Sacrosanctum Concilium beskriver i et vakkert avsnitt, klinger fra jordens ender til himmelens høyder gjennom en pulserende kjede av formidling. Englene er uunnværlige i denne kjeden, slik vi bekrefter i avslutningen av hver prefasjon i messen.
I sine prekener over Qui habitat understreker Bernhard englenes rolle som formidlere av Guds forsyn. Formidling er ikke alltid nødvendig: Gud kan berøre oss direkte. Men han gleder seg over å la sine skapninger være nådens kanaler for hverandre.

Bernhard formaner oss til å se på hva en engel gjør – og gjøre det samme: «Stig ned og vis din neste barmhjertighet; deretter, i en ny bevegelse, la den samme engelen løfte dine begjær, og bruk all din sjels cupiditas til å stige opp mot den høyeste og evige sannhet.» Cupido nevnes sjelden i våre dager i samme åndedrag som «den høyeste og evige sannhet». Bernhards ordvalg er talende: Det sier oss at alle naturlige menneskelige lengsler – også de som er legemlige – dras mot sin oppfyllelse i Gud, og derfor må ledes mot ham.

Englenes siste og mest avgjørende kjærlighetsgjerning skjer i vår dødstime, når de bærer oss gjennom denne verdens slør inn i evigheten. Da vil de vise sine kjennetegn: «De kan ikke overvinnes eller forføres, og enda mindre kan de forføre.» All forstillelse faller i den timen. Retorikken svikter. Bare sannheten blir stående – og klinge – i samklang med barmhjertigheten.

Bernhard forkynte varsomt om dette i 1139. 726 år senere skulle en mann med et helt annet temperament, men med beslektet intelligens, gjøre hans intuisjoner eksplisitte i et utsøkt dikt om å dø.

John Henry Newman tenkte mye på engler. Han så prestens tjeneste som englelig. Presten er hjemme i denne verden, uten frykt for å gå inn i mørke skoger på leting etter den som er kommet bort. Samtidig holder han tankens øyne løftet mot Faderens ansikt, og lar dets glans opplyse hele den virkelighet som er her og nå. Opplysning er alltid en dobbel prosess: intellektuell og vesensmessig, sakramental og pedagogisk.

Newman – nå kirkelærer – inviterer oss også til å gjenoppdage læreren som en englelig opplyser. Det er en profetisk utfordring, når så mye av det som kalles «utdanning» i dag settes ut til digitale, kunstige medier, mens unge mennesker lengter etter å møte lærere som fortjener tillit – som kan formidle ikke bare ferdigheter, men visdom.

Et englemøte er alltid personlig. Det kan ikke erstattes av en nedlasting eller en chatbot.

Hentet fra Coramfratribus.com oversatt til norsk av EWTN Norge