Intervju
Fra Romania til EWTN Norge: Erika Eva Nes om tro, familie og katolsk mediearbeid
Fra en fattig oppvekst i en ungarsk katolsk familie i Romania til katolsk mediearbeid på Haramsøya: Erika Eva Nes’ liv er preget av tro, kall og Guds forsyn. I dag står hun sentralt i EWTN Norges arbeid for barn og familier, med programmer som Historier fra Maram og Eli, nesten hellig.
Hva skjer når en ung katolsk kvinne oppvokst i en fattig ungarsk familie på den rumenske landsbygda, møter en nykonvertert aksjemegler i Ålesund? Dette er historien om kall til evangelisering, tro som overlever gjennom motgang, og om hvordan alt er mulig for Gud.
Et kall som vokste frem
Spør man Erika Eva Nes om hun som ung kunne ha forestilt seg å bo på en øy i havgapet langs Norskekysten og drive en katolsk mediebedrift, ville nok svaret vært nei. Likevel er det mange små tegn gjennom Erikas liv som har pekt frem mot det livet hun lever i dag. Da hun var yngre, fikk blant annet storesøsteren hennes Izabella æren av å være med å starte Radio Maria i Romania. Dette inspirerte Erika til selv å ønske å gjøre noe lignende, og da hun mange år senere traff sin nåværende ektemann Pål Johannes, bestemte de seg for å prøve starte med katolsk radio i Norge. Slik ble St. Rita radio til, og siden da har de også blitt en del av det verdensvide nettverket EWTN.
Katolsk innhold for barn
I dag finner man et svært variert innhold på ewtn.no, og noe av det mest iøyefallende man finner der er programmer for barn. De siste årene har EWTN Norge med Erika i spissen lagt ned mye tid og arbeid i å utarbeide katolsk podcast og barnetv. Idéen vokste frem etter at Pål og Erika selv fikk barn, og ønsket å gi dem noe oppbyggelig å lytte til på ettermiddagstid og før leggetid. Erika hadde lenge funnet på godnatt-historier for jentene sine, og bestemte seg for at hun ville dele disse historiene med andre. Slik oppstod podcast-serien »Historier fra Maram».
Historier fra Maram tar form
«Vi snakket først en del frem og tilbake med Pål om å lage noen enkle, men samtidig lærerike, historier for barn. Jeg følte meg ikke sikker nok til bare å hoppe i det på egenhånd, siden jeg ikke er norsk, så i starten var det Pål som skrev historiene i samarbeid med meg,» forteller hun. Etterhvert fikk han litt for mye å gjøre med resten av mediedriften, og oppfordret henne derfor til å prøve å gjøre det selv. «De første historiene jeg skrev var ganske enkle, og hadde ikke det samme fokuset på kirken og helgenene som vi har i dag,» sier hun. Det tok også en stund å finne en god form på episodene, og i begynnelsen laget Erika dem mer sporadisk. For å få litt ulike perspektiv på arbeidet, fikk hun en tid hjelp av Anne Samuelsen, som leste gjennom det hun skrev, og rettet og kom med idéer for å forbedre teksten og gjøre historiene mer levende.
Helgener, kirkeår og familielytting
«Etter hvert bestemte vi oss for å begynne å følge helgenenes minnedager og festene i kirkeåret, noe som gav bedre struktur i arbeidet, og vi bestemte oss snart for å lage én episode til hver helg med tema fra uken som gikk. Det er veldig spennende og lærerikt både for barn og voksne, og fungerer til en viss grad som en tilleg til katekeseundervisning. Dessuten er det mye av det vi forteller om i programmene som man ikke nødvendigvis hører om i katekesen, særlig om alle de fantastiske helgenene som vi har i kirken, som jeg selv også er veldig glad i,» sier hun.
Siden i høst har programmene vært å finne på youtube, noe som har gitt dem verdifull innsikt i lyttertall. I dag er Historier fra Maram en av de mest hørte barne-podcasten i Norge, med rundt 50.000 avspillinger av de mest hørte episodene.
«Siden vi startet med å lage barnetv-serien Eli nesten hellig rett før jul i fjor, som nok kanskje passer best for de mindre barna, har vi nå også tilpasset Historier fra Maram til de som er litt eldre. Det er en god måte å evangelisere på, siden det virker som at familier hører på programmene sammen. Kanskje kan til og med de voksne som hører på bli inspirert og lære noe om troen,» sier Erika.
Hverdagsfrø og veien videre
Før Pål og Erika begynte å jobbe med serien om familien på Maram, var Erika med på å produsere et annet radioprogram for barn, nærmere bestemt Hverdagsfrø for små helter. I et år laget hun, i samarbeid med Kateketisk senter i Oslo og Lunden kloster, en hel serie med episoder som i dag er å finne under Katekese på ewtn.no.
«Det var ganske mye arbeid med episodene siden vi var flere om å lage dem, både med høytlesning fra bøkene om Freddy edderkopp, og innspilling av barnesanger, men vi laget jo episoder for et helt år, så sånn sett ble det prosjektet ferdig,» forteller hun. Erika håper nå at de med tid og stunder kan legge ut denne serien også på youtube for å nå flere lyttere.
Nå er det Eli, nesten hellig og Historier fra Maram som får fullt fokus. Erika forteller at hver episode krever mye forberedelse for at kvaliteten skal bli bra. «Det er ikke bare enkelt å ta for eksempel en helgenhistorie og gjøre den barnevennlig. Historien skal jo både være troverdig, spennende og lærerik, og samtidig relevant for oss i dag. Men jeg liker å jobbe med dem, og på en måte synes jeg at jeg trenger inspirasjonen disse historiene gir meg til å fortsette jobben jeg gjør,» smiler hun.
En katolsk oppvekst i Romania
Selv vokste Erika opp i en katolsk, ungarsk familie på landsbygda i Romania. Hver søndag gikk de i kirken, og ellers ba de morgenbønn og kveldsbønn. «Vi hadde en visshet om at Gud fantes, men vi hadde ikke noen personlig relasjon til ham,» forteller hun. Tradisjonen var viktig for familien, mens katekismen, troen og bevisstheten kom i andre rekke. Når hun i dag møter folk som konverterer, blir hun overrasket over hvor mye de kan om troen og kirken, mens hun selv nok kan mer om tradisjonen. «På en måte er det vanskelig å lære bort tradisjonen; man må på en måte vokse opp i den for å forstå og sette pris på den,» sier hun.
Fattigdom, selvstendighet og Guds omsorg
Erika beskriver barndomstiden som ganske vanlig, på tross av at familien hennes hadde lite å rutte med. Selv om hun til en viss grad trodde på Gud, bebreidet hun ham også for at hun ikke kunne få det hun ønsket. Samtidig vil hun i dag ikke si at hun har manglet noe. «Det hendte at vi ikke hadde mat, men da hadde jeg min bestemor å gå til. Og en venninne som hadde mer enn meg delte også klærne sine med meg. Selv om jeg ikke nødvendigvis hadde det jeg kunne ønske, så fikk jeg det jeg trengte fra andre, og følte slik at Gud hadde omsorg for meg,» forteller Erika. Hun bestemte seg for å ikke klage, og skjulte fattigdommen så godt hun kunne, også fordi hun til en viss grad skammet seg over å være fattig.
Som barn var Erika vant til å ta vare på seg selv. Med en mor som hadde bodd i by og derfor hadde lite kunnskap om livet på landet, ble hun raskt selvstendig. Det var lite omsorg og kjærlighet i hjemmet, noe som var vanskelig for henne å akseptere. Foreldrene hadde begge vokst opp i troende familier, men fordi de på hver sin side hadde vært gift i kirken og deretter skilt før de traff hverandre, hadde de falt litt fra. «Begge bar på tunge bører og mye sorg fra fortiden, men snakket aldri om det. Min mor hadde blitt gravid rett før hun skilte seg, men valgte å beholde barnet, på tross av mye frykt, usikkerhet og press fra hennes egen mor om å ta abort. Dermed ble min søster født,» smiler hun. Før moren traff Erikas far rakk hun å bli gravid igjen med en annen mann, og etter mye press tok hun abort, men angret seg veldig etterpå. «Da hun traff min far, flyttet hun litt lengre unna sin egen familie, og da hun ble gravid med meg, hadde ikke hennes egen mor like stor påvirkningskraft som før,» forteller Erika.
En oppvåkning i troen
Da storesøsteren i studietiden var med på organiseringen av karismatiske ungdomsleirer, fikk Erika som 14-åring mulighet å være med som deltaker. Her var det lovsang, bønn og vitnesbyrd, som gjorde noe med henne og gav henne en oppvåkning i troen. Etterpå kjente hun en enorm glede over hvordan Gud hele tiden hadde passet på henne, og plutselig betydde det ingenting hva hun hadde og ikke. «Denne gleden over å vise at jeg var kristen fylte livet mitt i lang tid, og jeg fortalte om troen min til alle rundt meg gjennom hele ungdomstiden, selv om det ikke var så populært. Jeg søkte også etter kristen inspirasjon, og blant annet gav det meg mye glede å lese om hellige Frans av Assisi, som sammen med hellige Rita fortsatt er blant mine favoritt-helgener,» forteller hun.
Et mulig ordenskall
Under studiene flyttet Erika til et ordenshus tilhørende Devine Love community, sammen med søsteren sin, og fikk der en sterk dragning mot klosterlivet. Etter å ha avbrutt en forlovelse, gjorde hun seg klar for å reise til et lignende ordenshus i England for å utforske ordenskallet. Storesøsteren hadde satt henne i kontakt med priorinnen der, sr. Regina Collins, som lovet å be for henne om klarhet rundt dette kallet, men før Erika rakk å reise, fortalte sr. Regina at hun hadde bedt og kommet til at hun ikke trodde at Erika kom til å bli lykkelig der. «Jeg ble så sint og samtidig lei meg, og spurte meg selv hvordan hun kunne være så sikker når jeg ikke en gang hadde fått prøvd. Hvis ikke det å være nær Gud ville gjøre meg lykkelig, hva skulle da kunne gjøre det? Når jeg ser tilbake på dette, så tror jeg nok at hun visste mer enn meg likevel. Hun var en helt spesiell søster, som virkelig levde et hellig liv,» sier Erika.
Veien til Norge
Ganske snart kom Erika fram til at hun heller måtte finne seg en jobb, og hun begynte derfor å søke i ulike aviser. Plutselig kom hun over en annonse for au-pair i Norge, et land hun ikke visste noe særlig om, annet enn at en latinlærer en gang hadde fortalt henne om aurora borealis, altså nordlys. «Jeg husker at jeg tenkte at det skulle jeg gjerne ville oppleve en gang, for det så så fantastisk ut! På grunn av dette tenkte jeg: »Ja, jeg vil reise til Norge!» Jeg hadde ikke da noen tanke om at jeg skulle bli værende her, bare at jeg skulle jobbe for å kunne spare nok penger for å kjøpe meg en bolig, og jobbe som sosialarbeider. Det er veldig stor fattigdom i Romania, så det ville blitt nok å gjøre. Det viste seg imidlertid at Gud hadde andre planer for meg,» ler hun.
Et møte i Ålesund og en novene til den hellige Rita
For å kunne jobbe som au-pair i Norge, hadde hun som kriterium at det måtte finnes en katolsk kirke i nærheten. Heldigvis viste det seg at huset hun skulle bo i lå rett ved den katolske kirken i Ålesund og hun tok det som et tegn på at det var dette hun skulle. «Jeg ble også nødt til å ta sertifikat før jeg skulle reise, men siden familien min ikke hadde råd til å betale, tilbød vertsfamilien meg å betale for det som en del av lønnen. Enda en gang ble en drøm oppfylt gjennom andres hjelp,» sier hun. Dessverre ble ikke arbeidet som au-pair særlig vellykket, og da kontrakten gikk mot slutten hadde hun allerede planlagt hjemreisen. Den planen ble det derimot ikke noe av, ettersom hun en dag møtte en nylig hjemflyttet mann ved navn Pål Johannes, under kirkekaffen etter en søndagsmesse. «Jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle få meg kjæreste, og i tillegg var han en smule pågående, noe som irriterte meg litt, men han gav seg ikke. Det ble litt som bibelsitatet hvor det står at »den som banker på og er pågående, skal det bli åpnet for»,» ler hun.
Pål hadde vært gift før, og var på den tiden underveis i prosessen for å få ekteskapet annullert. Da han litt senere ville organisere en ungdomsleir for menigheten, ble Erika med for å hjelpe til. «Pater Ole Martin Stamnestrø, som den gang var prest i Ålesund, var veldig streng med oss, siden han kjente til den brokete fortiden. Vi bestemte oss likevel for å bli kjæreste,.» sier hun. Situasjonen med annulasjonsprosessen virket dog ganske uoverkommelig, så de bestemte seg for å be en novene til den hellige Rita, skytshelgen for umulige situasjoner. Da de ni dagene var omme, fikk Pål svar om at annullasjonen gikk i orden. «Det tok vi som et tegn på at det var Guds vilje at vi skulle gifte oss,» forteller Erika.
Fra Radio Maria-drøm til St. Rita radio
Deretter kom idéen om å starte radio. «Jeg hadde jobbet litt som frivillig for Radio Maria, og gjort mye av det samme som jeg gjør i dag. Det var en veldig spennende jobb, og jeg tenkte at min søster var veldig heldig som kunne jobbe for Gud og samtidig få betalt! Da jeg fortalte om dette til Pål, som er av den impulsive typen, så sa han at vi jo kunne starte Radio Maria i Norge. Jeg ble helt gledesstrålende, og så satte vi igang prosessen med det samme,» smiler hun.
Det gode med Radio Maria var at de kunne dekke utgifter og lønn i oppstartsfasen, og Erikas søster var også til stor hjelp. Dessverre viste det seg å ikke være så enkelt som de hadde trodd. «I Radio Maria er det alltid er prest som er leder av prosjektet. Hadde vi ikke det, kunne vi heller ikke bli en del av dette. Siden det rett og slett ikke er nok prester i Norge, bestemte vi oss derfor for å starte på egen hånd. Slik ble St. Rita radio til,» forteller hun.
Haramsøya, studio og veien til EWTN
Den første tiden brukte de gjesterommet i leiligheten sin til arbeidet. Navnet valgte de for å ære den helgenen som hadde hjulpet dem gjennom novenen, og ikke minst siden prosjektet føltes ganske umulig å få til. Da huset på Haramsøya kom for salg, la de inn et bud under takst, og tenkte at de sikkert ikke kom til å få det, men budet ble akseptert, og da var det ikke lenger noen vei tilbake. Huset passet dessuten perfekt til prosjektet deres, og lå i tillegg veldig fint til i et rolig område. Det hadde også vært butikk i kjelleren tidligere, så de slapp å søke til kommunen om å ha firmadrift der. «Vi fikk oss litt av en overraskelse da vi også oppdaget at nabohagen faktisk er en egen tomt regulert til kirkebygg. Jehovas vitner hadde tidligere eid stedet, men hadde ikke lyktes med å bygge noen Rikets sal der. Kanskje, om Pål en gang vinner i lotto, kan vi bygge et kapell her, siden vi bor så langt fra kirken» smiler Erika.
Da paret flyttet til Haramsøya jobbet Pål fortsatt i bank og tjente bra, så alle pengene de hadde ble brukt til å kjøpe utstyr til å bygge et lite studio og starte opp driften. Selv om de ikke var en del av Radio Maria, brukte de dem som inspirasjon til program og idéer, men fordi det var så dyrt å drifte som dem, måtte de etter hvert finne andre løsninger. «Vi drev nettradio en stund, men det var også veldig dyrt, og den genererte ikke noen inntekt, annet enn noen få pengegaver innimellom. Det var da vi kom over alternativet å bli en del av EWTN, som Pål kjente litt fra før. Og en veldig morsom ting, er at mor Angelica, som startet EWTN, het Rita før hun ble nonne! Det er fascinerende å se hvordan Gud har ledet oss; ingenting er tilfeldig!» ler Erika.
Å leve troen på en øy i havgapet
Selv om det har vært spennende og lærerikt å starte og drive radio, sier Erika at hun av og til føler det som hun lever i en slags ørken etter at hun kom til Norge. «Her på Haramsøya har vi ingen kirke i nærheten, og ikke noe kristent fellesskap rundt oss. Det må jeg innrømme at jeg savner veldig; det å kunne ha noen rundt seg som man kan snakke med, be sammen og få støtte fra. Det blir ikke det samme som å snakke på telefon, selv om det selvfølgelig også er fint. Om vi kunne gjort noe annerledes, så hadde det kanskje vært å bosette oss nærmere en kirke og andre kristne, for eksempel i Trondheimsområdet,» sier hun med et smil, og legger til: «Men nå er vi her. Vi liker Haramsøya, men hvem vet hvordan eller hvor Gud vil lede oss videre.»
Av Frøydis de Damas · EWTN News
