Fiktive helgener og syndere i litteraturen
Litteraturens verden flommer over av skurker og ondskap, mens helgener og hellighet trer langt mer subtilt og stillferdig frem. Joseph Pearce viser hvordan Dante, Shakespeare og Dickens lar hellighet og omvendelse komme til syne i noen av sine mest minneverdige skikkelser.
Det er langt lettere å være synder enn å bli helgen. Det første synes å være menneskesinnets standardinnstilling, i alle fall i dets falne og sårede tilstand. Vi kan synde uten noens hjelp, men for å leve dydig trenger vi hjelp. Mer presist trenger vi den overnaturlige hjelpen som teologene kaller nåde. Det kan forklare hvorfor det er så mye lettere å skildre last i diktningen enn å fremstille hellighet.
Litteraturens verden flommer over av skurker og ondskap, mens helgeners nærvær og hellighet er langt mer subtilt og stillferdig. Enkelte store forfattere, som Graham Greene, synes å ha svært vanskelig for å skildre hellighet i sine figurer. Tenk bare på den navnløse og nokså skamløse whiskypresten i The Power and the Glory, eller på måten Greene skildrer barna i romanen på, ikke minst prestens eget barn født utenfor ekteskap. Som romanforfatter virker Greene nærmest besatt av å lodde sine figurers mørkere sider, så mye at selv det gode i dem blir forvrengt. Han virker uvillig eller ute av stand til å la selv barna beholde sin uskyld. I strid med Kristi formaning om at vi må bli som små barn for å komme inn i himmelriket, forviser Greene alle fra paradiset ved å nekte det barnlige adgang til sitt fiktive rike. I Greenes romaner er ingen som barn, ikke engang barna selv.
Vi kunne ha fortsatt i det uendelige med eksempler fra en lang rekke av skurker i litteraturen. De er utallige. Det finnes legioner på legioner av dem. Men vi avstår, for det er langt mer oppbyggelig å løfte blikket mot himmelen. La oss derfor vende oss til litaniet av litterære helgener.
Det finnes ikke noe bedre sted å begynne enn hos Dante, som med Den guddommelige komedie ruver over litteraturens landskap like steilt som Skjærsildberget ruver over Dante og Vergil idet de stiger opp fra helvete. Dante lar oss møte et mylder av ubotferdige syndere i helvete, men han viser oss også begge slags helgener: dem vi vet er i himmelen fordi de er kanonisert, og de talløse helgenene som har nådd det salige skue uten formelt å være anerkjent som helgener. De sistnevnte viser han oss i skjærsilden, mens de renses for sine synder — en påminnelse om at selv helgenene var syndere.
Dante dømmer en fremtidig helgen til helvete (Celestin V) og tar seg den litterære frihet å kanonisere sin elskede Beatrice ved å plassere henne blant helgenene i paradiset. Han fører oss inn i en himmelsk hærskare av berømte helgener, som hver på samme tid er et bokstavelig «faktum» og en litterær «fiksjon»: De er virkelige historiske skikkelser, fremstilt som nettopp dét, men de er også figurer i Dantes fiktive og allegoriske fortelling, plassert i de himmelske sfærer der Dante setter dem, og taler med de ordene han legger i munnen på dem.
Når det gjelder Dante selv, er han både verkets forfatter og en karakter i det. Ironisk nok — og ganske herlig — kanoniserer Dante sitt eget fiktive jeg, i den forstand at hele fortellingen er hans åndelige vekst og pilegrimsferd fra syndens mørke skog, der han befinner seg ved begynnelsen, til Guds eget nærvær i gaven av det salige skue, som han får skjenket ved fortellingens åndelige klimaks.
Shakespeare gir oss en mengde ondsinnede skurker, mange av dem rene machiavelliske monstre, som Richard III, Iago og Macbeth, men også en skare av himmelske helter og heltinner — særlig de sistnevnte, med Portia og Cordelia som de første som melder seg. I Hamlet gir han oss den litterære parallellen til Dante-skikkelsen i Den guddommelige komedie. Som Dante begynner Hamlet i en mørk skog av tungsinn, fristet til fortvilelse og selvmord, men vokser i visdom og dyd etter hvert som stykket skrider frem. Han grubler over døden, siterer evangeliet som en trosakt på Guds forsyn og legger ned sitt liv for sine venner og landsmenn for å rense statslegemet for «noe råttent». Når Horatio ved stykkets slutt ber om at engleskarer må synge Hamlet til hans hvile, er vi ikke i tvil om at de allerede gjør det mens bønnen uttales.
La oss avslutte med noen av helgenene som opptrer i Dickens’ A Christmas Carol. Vi tenker på Scrooges nevø og på Fezziwigs ukuelige og gledesfylte nestekjærlighet. Vi tenker også på Bob Cratchit, den langmodige og selvoppofrende pater familias par excellence, og på hans yngste sønn, Tiny Tim, som aldri klager. Men vi overser historiens poeng dersom vi ikke også ser Ebenezer Scrooge som en helgen. Det er ingen tvil om at han ved fortellingens begynnelse er en elendig synder som synes dømt til helvete dersom han nekter å ta advarslene fra åndene som besøker ham på alvor. Poenget er at han gjør nettopp det. Hans omvendelse er et av de sterkeste skjelsettende øyeblikkene i hele litteraturen: Den plutselige gledesfylte vendingen i Scrooge skaper en plutselig gledesfylt vending i fortellingen og en plutselig gledesfylt vending hos leseren. Som den fortapte sønnen som vender tilbake til Faderen gjennom tilbedelsen av Sønnen, blir Scrooge en «annen far» for Tiny Tim og redder gutten fra en tidlig grav.
Det er passende å avslutte med den fortapte sønnen, den mest berømte fiktive helgenen av dem alle. Kristus viser oss, i sin fiktive fortelling om en omvendt synder som vender tilbake til Faderen, et bilde på det vi alle er kalt til å være. Den fortapte sønnen er ikke først og fremst en «hvermanns»-figur, for ikke alle fortapte sønner vender tilbake til sin far; han er en «allehelgen»-figur som viser oss at vi alle er kalt til å bekjenne våre synder og bekjenne vår tro på ham som har seiret over de syndene han tilgir. Slik, for å gjenta Tiny Tims ord, velsigner Gud oss alle sammen.
Av Joseph Pearce · National Catholic Register · Oversatt til norsk av EWTN Norge
