Ukens nyheter | Advent, kjønnsdebatt og pavens taler på kinesisk
Av sr Anne Bente Hadland, 29. november 2024
Vi går straks inn i et nytt kirkeår, og med advent kommer roratemessene. Mens vi fortsatt venter på en biskop i Tromsø, har Trondheim fått en ny monsignore. Katolsk.no er blitt fornyet og biskop Eidsvig håper å gå av til sommeren. Kjønnsdebatten ruller og går videre, ja, for hvor mange kjønn er det egentlig? Mens England i dag stemmer over legalisering av eutanasi og Norge over utvidelsen av abortloven mandag. Bønn og faste!
Kardinal Pizzaballa mottok den første utgaven av en ny arabisk bibeloversettelse, og paven kommer på kinesisk. Og hvis du ennå ikke har klart å bestemme deg for hvilken adventkalender du går for i år, har vi et forslag!
Ukens nyheter kommer hver fredag på EWTN.no. Sakene er redigert av sr. Anne Bente Hadland. Send oss gjerne tips om store og små nyheter på epost post@ewtn.no.
Følg sr. Anne Bente på X, les hennes blogg, og lytt til henne i podkasten “Søsterpodden.”
Bispevielse i Oslo
Som nevnt tidligere blir biskop-elekt Fredrik Hansen bispeviet i Oslo lørdag den 18. januar kl. 10.00 i St. Olav domkirke. På katolsk.no sier biskop-elekt at vielsen vil bli strømmet og kan følges på storskjerm både i menighetene, i andre lokaler i Akersveien og hjemmefra. Feiringen åpner med vesper i domkirken fredag den 17. og avsluttes med pontifikalmesse søndag den 19.
Biskop Eidsvig
I 2025 er det 20 år siden Bernt Eidsvig ble viet til biskop, og han har overfor Vårt land gjort det klart at han regner med å forlate Oslo til sommeren. Biskop Eidsvig har «savna» klosterlivet, står det å lese i Vårt land, og han regner med å returnere til Klosterneuburg i Østerrike sommeren 2025, men først må han søke og få innvilget avskjed i Roma.
Biskop Bernt Eidsvig går av i 2025
Ny monsignore
26. november ble det kjent at p. Egil Mogstad (f. 1948) i Trondheim er blitt utnevnt til pavelig kapellan med monsignore (mgr.) som tittel. Det er en hederstittel; en slags «blomsterbukett», som den nyslåtte monsignoren uttrykte det, da han fikk utnevnelsen.
Mgr. Egil Mogstad har en lang historie i St. Olav domsogn i Trondheim. Han startet sin teologiske karriere med å studere til prest i Den norske kirke. Virket som hjelpeprest i Nidaros domkirke i to år før han konverterte og startet som novise i Dominikanerordenen i Frankrike. Han vendte tilbake til Norge før evige løfter, arbeidet i en årrekke som lektor ved Trondhjem Katedralskole og deltok aktivt i menighetens liv, før han i 2012 begynte sine katolske prestestudier og ble presteviet i Nidaros Domkirke i januar 2014. Siden har han virket som prest i St. Olav i Trondheim. Mange år i Kirkens tjeneste på forskjellig vis, og gode grunner for hederen. «Dette var en hyggelig overraskelse!» sa mgr. Mogstad. «Tittelen er jo en slags blomsterbukett – et uttrykk for at det blir satt pris på det man har gjort, og det er hyggelig. Samtidig er arbeidet i menigheten ikke noe enmannsforetak, jeg har bare vært koordinator av en stor felles innsats.»
Nytt katolsk.no
Katolsk.no har fornyet seg for første gang siden 2011. Det nye nettstedet ble lansert den 26. november. Det ser tiltalende ut og har fått en mer oversiktlig organisering av det enorme stofftilfanget som katolsk.no representerer, og en mye bedre søkemotor! Gratulerer!
P. Carlo CHIESA R.I.P.
P. Carlo Chiesa er død, 89 år gammel. P. Chiesa kom til Norge i 2005 og virket en stund som prest i Oslo. Han trådte inn hos salesianerne og tilbragte noen år i Japan hvor han både ble diakonviet i 1960 og presteviet i 1961. På et tidspunkt trådte han ut av ordenslivet, men ble mange år senere inkardinert som sekularprest i Calabria i Italia. Han kom til Norge i 2005 og døde i Oslo den 18. november.
FotoRadek Duopovec 21. september 2005
Fra unnfangelse til naturlig død
Selve mantraet hva livsvern angår fra katolsk hold. Livet er truet i begge ender. Mandag stemmes det over ny abortlov i Norge. Det er allerede røster som presser på for fri abort frem til uke 22, og i et alarmerende innlegg i Vårt land 27/11, skriver professor Ola Didrik Saugstad, og forfatterne Thorvald Steen og Lars Saabye Christensen følgende:
«Utvidelsen av selvbestemt abort fra 12 til 18 uker dreier seg ikke om en tilpasning til en praksis vi allerede har, og det dreier seg ikke bare om kvinnens rettigheter. Det dreier seg om hva slags samfunn vi skal ha i fremtiden. Det handler om et nytt menneskesyn.
Dette er i stor grad de sterkes kamp mot de svake. Alt er mer eller mindre snudd på hodet, i kvinnefrigjøringens og godhetens navn.
Dagens utvikling på vei mot et samfunn uten misdannelser og genetiske sykdommer, er et annet samfunn enn det de fleste av oss er født inn i. Et nytt menneskesyn synes å være på vei hvor annerledeshet ikke tolereres. Vi utvikler et samfunn hvor medisinske problemer blir fjernet ved å fjerne den syke og ikke ved å fjerne sykdommen.
Vi er i ferd med å utvikle et samfunn hvor menneskeliv blir forkastet hvis det ikke holder mål. Eugenikernes store kongstanke om å forbedre befolkningens biologiske kvalitet, ser ut til å gå i oppfyllelse, uten at ordet eugenikk blir nevnt. Det er da heller ikke nødvendig fordi dagens lover fører til en privatisert eugenikk.
Mange politikere hevder at 18 ukers abortgrense gjør kvinnene friere. Frihet blir veid og målt. Seks måneders mer frihet. Eller hvorfor ha grenser i det hele tatt? Vi vet allerede nå at etter at uke 18 er blitt ny abortgrense, vil presset for å endre grensen til 22 uker komme. Og etter det vil Verdens helseorganisasjons nye abortanbefaling fra 2022 om selvbestemt abort frem til termin, blir sterkere.»
Sivilisasjonen som har trådt feil
Og i England skal en lov om «assistert død» voteres over i dag, fredag 29. november. Det vises til at det fungerer bra i andre land, og at man skal ha et regelverk som sier at døden må være forventet innen seks måneder for å få innvilget «hjelp til å dø». Motrøstene er mange og sterke, ikke minst fra funksjonshemmedes organisasjoner som frykter presset fra omgivelsen. Og religiøse ledere – blant dem de katolske biskopene – har uttalt seg sterkt imot lovforslaget. Helsevesenet sliter med økonomien, og palliativ behandling er lavt prioritert. Eksempler trekkes frem fra andre land der grensene gradvis utvides. Canada som eksempel, hvor «assistert død» i dag er nummer fem på listen over dødsårsaker.
Lessons from Canada: why ‘safeguards’ are doomed to fail
«Dødens kultur», som den hellige pave Johannes Paul II skrev og talte mye om, trenger seg på. «Mot dette slaget virker bare bønn og faste» (Matt 17,21).
Paven på kinesisk
Under generalaudiensen sist onsdag, gjorde pave Frans det kjent at fra og med advent vil talene hans også gjøres tilgjengelig på kinesisk. Nå blir de holdt på italiensk, men oversatt til spansk, fransk, tysk, polsk, portugisisk, arabisk og engelsk.
I talen sist onsdag snakket paven om Den hellige Ånds gaver (Gal 5,22), og han la særlig vekt på gleden:
I motsetning til flyktige verdslige gleder skjenker Ånden oss en dyp og varig glede som er født av hans nærvær i våre hjerter. Gleden over Guds kjærlighet fyller ikke bare våre egne liv, men inspirerer oss også til å dele denne gleden med andre. Paulus oppmuntrer oss til å «alltid glede oss i Herren» (Fil 4,4). Måtte vårt vitnesbyrd om «evangeliets glede» hjelpe dem rundt oss til å finne fred i sine rastløse hjerter og, i Kristus, ny mening med livet.
Foto: Vatican media
Ny bibel på arabisk
Det er ikke bare i Norge det utgis nye bibeloversettelser. Patriarken av Jerusalem, kardinal Pizzaballa, mottok en helt ny oversettelse av Bibelen til arabisk. Den har vært under utarbeidelse i tre år, og de viktigste kjennetegnene ved denne nye arabiske versjonene, er at den er tydelig, skrevet på et tilgjengelig språk, og at den inneholder nye, detaljerte kommentarer som vil lette adgangen til tekstene.
Bangladesh
En mobb på mer enn 500 personer angrep St. Gregory’s High School og College, en katolsk skole i Dhaka, Bangladesh, 23. november, og tvang den til å stenge på ubestemt tid. Var det en enkeltstående, mer eller mindre tilfeldig hendelse? Eller var skolen et bevisst mål? Skolens rektor kaller det et «overlagt angrep». Hæren gjenopprettet ro og orden. I mellomtiden ble en hinduistisk leder arrestert for «oppvigleri» på flyplassen i Dhaka. En frivillig organisasjon som representerer religiøse minoriteter, beklager «vold uten sidestykke».
Disse to hendelsene sier mye om den første tiden med landets midlertidige regjering under Muhammad Yunus. Det har vært en bølge av islamistiske angrep på religiøse minoriteter. Nobelprisvinneren i økonomi som overtok ledelsen av landet for å lede det mot demokratiske valg, har ikke klart å demme opp for uro og vold. Siden den midlertidige regjeringen ble innsatt 8. august under ledelse av Muhammad Yunus, har det hinduistiske samfunnet rapportert om hærverk, plyndring, ildspåsettelse, landran og trusler.
Bangladesh Hindu-Buddhist-Christian Unity Council hadde allerede sendt et «åpent brev» til Yunus, der de uttrykte «dyp sorg og bekymring» over den «omfattende volden» utøvd mot minoriteter. Selv om Yunus og hans rådgiver i religiøse spørsmål, A.F.M. Khalid Hossain, sa at regjeringen deres trodde på harmoni mellom samfunnene, fortsetter volden å skape frykt, engstelse og usikkerhet blant Bangladeshs minoriteter, særlig hinduer.
More violence in Dhaka: Catholic school closed and Hindu leader arrested
Why did a mob ransack a Dhaka Catholic school?
Rioters attack Catholic school in Bangladesh
Advent
Adventstiden nærmer seg, og vi tar med følgende betraktning fra pave Benedikt XVI:
«Har vi virkelig plass til Gud når han søker inn under vårt tak? Har vi tid og rom for ham? Avviser vi ikke egentlig Gud selv? Vi begynner å gjøre det når vi ikke har tid til Gud. Jo raskere vi kan bevege oss, jo mer effektive våre tidsbesparende apparater blir, jo mindre tid har vi. Og Gud? Spørsmålet om Gud virker aldri presserende. Vår tid er allerede helt full. Men saken stikker enda dypere. Har Gud egentlig en plass i vår tenkning? Vår tankeprosess er strukturert på en slik måte at han rett og slett ikke burde eksistere. Selv om han ser ut til å banke på døren til vår tenkning, må han bortforklares. Hvis tenkningen skal tas på alvor, må den være strukturert på en slik måte at «gudshypotesen» blir overflødig. Det er ikke plass til ham. Ikke engang i våre følelser og begjær er det plass til ham. Vi vil ha oss selv. Vi vil ha det vi kan gripe fatt i, vi vil ha lykken som er innen rekkevidde, vi vil at våre planer og hensikter skal lykkes. Vi er så «fulle» av oss selv at det ikke er plass til Gud. Og det betyr at det heller ikke er plass til andre, til barn, til de fattige, til den fremmede. Ved å reflektere over det enkle ordtaket om at det ikke er plass på gjestgiveriet, har vi forstått hvor mye vi trenger å lytte til Paulus’ oppfordring: «La dere forvandle ved at sinnet fornyes» (Rom 12,2). Paulus snakker om fornyelse, om å åpne opp vårt intellekt, om hele måten vi ser verden og oss selv på. Den omvendelsen vi trenger, må virkelig nå inn i dypet av vårt forhold til virkeligheten. La oss be Herren om at vi må bli årvåkne for hans nærvær, at vi må høre hvor lavmælt, men likevel insisterende, han banker på døren til vårt vesen og vår vilje. La oss be om at vi må gi rom for ham i oss selv, slik at vi kan gjenkjenne ham også i dem han taler til oss gjennom: barn, de lidende, de forlatte, de utstøtte og de fattige i denne verden.» –
Fra julenattsmessen 2012
Advent og rorate
Advent er tid for roratemesser. I Oslo er det roratemesse i St. Olav hver fredag morgen kl. 08.00, på Katarinahjemmet hver torsdag morgen kl. 07.50, i St. Hallvard hver fredag aften kl. 18.00. I Ålesund er det roratemesse fredag den 6. desember kl.06.30 I Trondheim er det roratemesse hver torsdag kl 07.00 som du også kan se på EWTN.no
Og sikkert også flere steder, vil jeg tro! Meld inn smått og stort fra menighetene til post@ewtn.no
I Molde vil p. Florian feire primissmesse lørdag 7. desember i forbindelse med retrett i menigheten der.
Rorate caeli
Roratemesser- en adventstradisjon fra middelalderen
Advent forberedelse og gjennomføring
Alt tidlig i september dukket reklamene for adventkalendere opp, ja, kalendere for voksne, da. Det er visst et marked. Så foreldre som forsøker å redusere forbruket både for egen og barnas del, har liten hjelp i markedskreftene. Men det vet vi. Der finnes alternativer – og samlingen og samværet med barna som disse alternativene innbyr til, er minst like viktig som gavene:
Hverdagsfrø for advent, en miniserie, her på EWTN er ett godt alternativ: https://ewtn.no/hverdagsfro-advent-miniserie/
Jesu ættetavle – Jesse tre – er en kalender med Jesu stamtavle hvor man gjenforteller historiene som førte opp til Jesu fødsel. På treet – selvlaget eller en gren – henger man opp bibelske personer som representere Jesu stamfedre. På tyske og engelske sider kan man finne måter å gjøre det på.
Free Jesse Tree Kit!
Adventsskikker
Og Klassekampen slår et slag for en diktkalender: et dikt for hver dag! Barn og unge har godt av å lese dikt, og det har sannelig voksne også!
Den mest tilgjengelige og meningsfulle er likevel denne: Et kapittel fra Lukasevangelium hver dag i adventstiden. Når du er gjennom, vet du også hvorfor vi feirer jul!
Kjønnsdebatten
For et par år siden var det store spørsmålet i kjønnsdebatten hva en kvinne var. Det var mange som ikke visste svaret (se mitt tidligere innlegg i St. Olav).
Nå er spørsmålet hvor mange kjønn vi har. Det kan verken kulturministeren eller helseministeren svare på, men finansministeren kan, Vedum. Han er jo bonde, så han har vel et mindre teoretisk forhold til tingene.
Det er interessant å se hvor mange og sterke reaksjonene har vært på å hevde at det finnes to kjønn og at ekteskapet er ment for én mann og én kvinne. Dette er budskapet i den såkalte Felleserklæringen (Fellesreklæringen om kjønns- og seksualitetsmangfold) som våre biskoper undertegnet sammen med et femtitalls kirkesamfunn og kristne organisasjoner. Kirkesamfunn som har åpnet for likekjønnet vigsel, har stort sett avholdt seg fra å signere. Det gjelder for eksempel Den norske kirke og Metodistene, og preses i DNK reagerte i likhet med likestillingsministeren med at erklæringen var sårende og traumatiserende for dem som rammes av klar tale. Også innenfor vår egen kirke er det kritiske røster. En gruppering som har kommet på trykk med et lengre innlegg i Aftenposten, er «Også vi er kirke» (OVEK), en kirkekritisk reformbevegelse innen Den katolske kirke. Den oppsto i Østerrike på 90-tallet, og har altså en norsk avlegger som består av et trettitalls personer.
Gyrid Gunnes, førsteamanuensis ved VID, mener erklæringen må ses på som en hatytring – (uenighet er med andre ord lik hat i hennes verden) – og hun spør i Klassekampen 28/11 hva hun som kristen teolog kan lære om kjærlighet på Oslos sex-fester. Det er sannelig ikke godt å si, men det hun hevder og som er feil, er at Fiducia Supplicans som kom rett før jul i fjor, ga tillatelse til velsignelse av likekjønnede par. Dette stemmer ikke, men til Gunnes unnskyldning må det sies at hun ikke er den eneste som leste dokumentet slik, og forfatteren, kardinal Fernandez, har brukt uker og måneder på å klargjøre hva han egentlig mente, og det var i hvert fall ikke velsignelse av likekjønnede parforhold.
Men nok om det. En vanlig reaksjon på spørsmålet om antall kjønn, er at man avviser eksistensen av transpersoner hvis man hevder det finnes to kjønn. Det er en merkelig kortslutning. Det går fint an å erkjenne at det finnes mennesker som definerer seg som transpersoner og ikke-binære, og samtidig mene at det bare finnes to kjønn.
Selve ordet ikke-binær, forutsetter jo at det er to av noe, i dette tilfelle kjønn. Våre biskoper avviser heller ikke at det finnes biologiske kromosom-avvik fra den binære xx- og xy-kromosom-strukturen til kvinne og mann, såkalt DSD (Disorder of Sexual Development), men det har ikke noe med transproblematikken å gjøre. De avviser derimot at en biologisk mann (altså med XY-kromosomer) kan bli kvinne fordi han definerer seg som det, eller føler at han er født i «feil kropp» og altså «er» kvinne, men som ved en slags legefeil er «tildelt» feil kjønn ved fødselen. Og, hvis det dreier seg om en mann som føler seg som kvinne, skal ha adgang til kvinneidrett, kvinnegarderober, kvinnefengsler mm. Det er nå den ene siden av saken.
Den andre er den alarmerende økningen i antall barn og unge som rapporterer å ha kjønnsinkongruens. Veldig ofte kombinert med andre diagnoser, f.eks. autisme. 80 % av alle barn og unge som opplever å være utilpass med sitt eget kjønn i tenårene, lander imidlertid godt i sitt biologiske kjønn etter puberteten. Det er en stadig økende motstand i det helsefaglige miljøet mot ulike typer av kjønnsbehandlinger av barn og unge. Både i England og Sverige har man kommet på bedre tanker, og den engelske Cass-rapporten konkluderer med at kjønnsendrende behandling for unge mennesker bygger på et svakt fundament.
KrFs leder, Dag Inge Ulstein, tar til orde for at kjønnsideologi skal ut av skolen, det vil si at barn ikke skal lære om «gutter, jenter og andre kjønn», og heller ikke bli opplært til å tro at jenter kan ha penis og gutter kan være født i jentekropp. «Kjønnsidentitet avviker fra biologi og medisin», sier Ulstein, og følelser overstyrer vitenskapen.
Kultur- og likestillingsministeren, Lubna Jaffrey, reagerer mot at politikere skal ha noe å si over innholdet i norske skolebøker. Men det har politikere alltid hatt, og hun selv bidrar villig vekk til å betale for at FRI og deres Rosa kompetanse fortsatt skal ha en plass i norske skoler. Hun karakteriserer videre det å insistere på to kjønn som en «amerikanisering» av norsk politikk. Men det er hun som representerer ideene fra radikal amerikansk kjønnsteori.
Vi andre har bare værsågod å henge med. Mediene og rettssystemet er med i dansen. Som i rapporteringen om den unge kvinnen i 20-årene som nylig ble dømt til samfunnsstraff for oppbevaringen av store mengder seksualiserte bilder av barn og seksuelle overgrep mot barn, normalt med en strafferamme på 4 år, men som slapp unna med samfunnsstraff pga «personlige utfordringer». Kvinnen det dreier seg om er biologisk mann.
Det er også andre saker som forrykker krimstatistikkene – voldtekt og partnerdrap er hovedsakelig et mannsfenomen, men nå rykker kvinnene inn der også, ja, transkvinnene, da.
Tilbake til biskopene våre. I de nordiske biskopers hyrdebrev om seksualitet fra mars 2023, leser vi: «Guds miskunn utelukker ingen. Men den setter et høyt ideal», og videre: «Begreper om hva det betyr å være menneske, og derved et seksuelt vesen, er i stadig endring. Det som i dag tas for gitt, forkastes kan hende i morgen. Legger vi mye av oss selv i forgjengelig teori, risikerer vi å bli såret. Vi trenger røtter som går dypt. La oss da tilegne oss grunnprinsippene i kristen menneskeforståelse mens vi strekker ut en hånd i vennskap, med respekt, til dem som føler seg fremmedgjort.»
https://www.katolsk.no/nyheter/2023/03/hyrdebrev-om-menneskelig-seksualitet
Pave Frans har lagt stor vekt på pastoral omsorg og inkludering i Kirken i sitt pontifikat. Få benekter viktigheten av dette. Men han har aldri sagt at inkludering og pastoral omsorg skal gå på bekostning av sannheten. Sannhet er sammen med Kjærlighet Kirkens pilarer. Kirken kan ikke bestå uten at begge pilarer respekteres og samvirker. “Caritas in veritate”, kalte pave Benedikt XVI dette i et viktig rundskriv (2009) til hele Kirken.
Dikasteriet for troslæren offentliggjorde den 8. april i år erklæringen Dignitas infinita («Om den menneskelige persons uendelige verdi»). Dokumentet er godkjent av pave Frans. Dokumentet fastslår det selvsagte, nemlig at også «skeive» har del i menneskeverdet på linje med alt menneskelig liv fra unnfangelse til naturlig død. I erklæringen punktene 55 til 60 omtales «skeiv teori» og kjønnsskifte. Om kjønnsskifte siteres pave Frans: «skapelsen kommer før oss og vi er kallet til å respektere vår menneskelige verdighet, noe som først og fremst betyr å akseptere og respektere det som er skapt». Erklæringen fortsetter: «Det betyr at alle former for kjønnsskifteinngrep risikerer å true den unike verdighet som mennesket har mottatt ved unnfangelsen». Det finnes altså ikke noen plass for ideen om å være født i feil kropp i den katolske kirke ettersom det biologiske kjønnet defineres i unnfangelsesøyeblikket. Kirken motsetter seg derfor på samme måte som Felleserklæringen «ideen om subjektivt kjønn og selvvalgt «kjønnsidentitet» basert på følelser eller preferanser». Det samme gjelder «Å undervise barn og unge om gutter og jenter og andre kjønn, at det finnes et «indre kjønn» og at kjønn er flytende». Det betyr ikke at Kirken ikke har omsorg for den enkelte som opplever problemer med å identifisere seg med sitt biologiske kjønn. Også disse menneskene ønskes velkommen i Kirken, men de må akseptere at det ikke er plass for «skeiv teori».
