© EWTN Norge 2024

Evangelium Matt 26,14–25

På den tid gikk en av de tolv, han som kaltes Judas Iskariot, til yppersteprestene og sa: «Hva gir dere meg, dersom jeg sørger for at han kommer i deres hender?» De gav ham tredve sølvstykker. Og fra da av søkte han en anledning til å forråde Jesus.

På den første dag i de usyrede brøds høytid kom disiplene til Jesus og sa: «Hvor vil du vi skal gjøre i stand til påskemåltid for deg?» Han svarte: «Gå inn i byen, til en bestemt mann der, og si til ham: ‘Mesteren sier: Min time nærmer seg; og det er hos deg jeg vil feire påske sammen med mine disipler.’» Disiplene gjorde som Jesus hadde befalt, og stelte til påskemåltidet.

Da det var blitt aften, satte han seg til bords med de tolv. Under måltidet sa han til dem: «Dette skal dere vite: En av dere skal forråde meg.» Fulle av sorg og uro begynte de da å spørre, den ene efter den annen: «Det er vel ikke meg, herre?» Og han svarte: «En som har dyppet sin hånd i fatet sammen med meg, han skal nå forråde meg. Vel skal Menneskesønnen vandre bort, slik som det står skrevet om ham, men ve det menneske som Menneskesønnen blir forrådt av. For den mann hadde det vært bedre om han aldri var blitt født!» Da tok også Judas, han som skulle forråde ham, til orde og spurte: «Det er da vel ikke meg, rabbi?» Og Jesus svarte: «Nå har du selv sagt det.»

Om p. Arne Marco