Skip to content
Er dette den faste jeg vil ha?
Av sr Ragnhild Marie Bjelland, 19. februar 2025
«Er dette den faste jeg vil ha?» – det er spørsmålet Herren stiller gjennom profeten Jesajas munn. Spørsmålet går rett inn i kjernen av vår religiøse praksis. For hva er egentlig faste? Er det nok å avstå fra mat, er det nok å kjenne seg sulten? Eller, er fasten noe som er langt dypere – er det en indre omvendelse som bærer frukt i kjærlighet?
Fasten er så langt mer enn en ytre øvelse. Fasten er en vei tilbake til Gud, det er en deltakelse i Kristi eget liv. Når Kirken hvert år går inn i fastetiden, følger vi Herren ut i ørkenen. I Mattuesevangeliet leser vi at Jesus fastet i førti dager før han begynte sitt offentlige virke. Gjennom profeten Jesaja taler Gud tydelig og strengt til sitt folk: Folket faster, men fortsetter å undertrykke sine arbeidere, strides og slåss.
«Er dette den faste jeg vil ha?[1]» Den faste Herren velger og vil ha, er å sette undertrykte fri, å dele sitt brød med den sultne og gi husrom til den hjemløse. Sann faste kan ikke skilles fra nestekjærligheten. Faste uten bønn blir bare selvdisiplin. Bønn uten almisse kan bli selvopptatt fromhet. Almisse uten indre omvendelse kan bli filantropi uten evangelisk kraft. Men forenes disse tre, da formes vårt hjerte etter Kristi hjerte.
Jesus advarer alltid mot å gjøre gode gjerninger for å bli sett. «Pass dere for å gjøre gode gjerninger for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da får dere ingen lønn hos deres Far i himmelen. Når du gir en gave til de fattige, skal du ikke utbasunere det, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene for å bli æret av mennesker[2]». Den sanne faste, den er skjult, rettet mot Faderen «som ser i det skjulte».
Faste er og skal være en botsøvelse, men den er også en åpning for nåden. Når vi frivillig avstår fra noe godt, erkjenner vi at vårt dypeste gode ikke er mat, komfort eller bekvemmelighet, men Gud selv. Kirken minner oss om at målet er påsken, mot oppstandelsen, mot deltakelse i Kristi død og oppstandelse. Profeten Joel lar oss høre kallet: «Men selv nå, sier Herren, vend om til meg av hele deres hjerte, med faste og gråt og klage. Riv hjertet i stykker, ikke klærne! Vend om til Herren deres Gud! For han er nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn, og han kan angre på ulykken[3]». Hjertets omvendelse er det avgjørende.
Fasten er mest av alt en øvelse i håp. Når vi frivillig gir avkall, vitner vi om at denne verden ikke er vårt endelige hjem. Vi lever vendt mot det himmelske måltid, mot Lammets bryllup. Vår midlertidige sult peker frem mot den evige metthet i Gud.
Måtte vår faste derfor ikke være tom ytre praksis, men et svar på Guds kall - en faste som forener bønn, bot og barmhjertighet. Da kan også vi høre løftet fra profeten Jesaja :
«Da skal ditt lys bryte frem som morgenrøden.»
