En kort introduksjon til sakramentene

«For i [Kristi] kropp bor hele guddomsfylden, og i ham, som er hodet for alle makter og åndskrefter, har dere fått denne fylden. I ham ble også dere omskåret, men ikke av menneskehender.» – Kolosserbrevet 2,9–8

Av Peder Josef Foss

Kirken ble grunnlagt av Det inkarnerte Ord så Den Hellige Treenighet kunne gi av seg selv, ved å kalle alle mennesker til delaktighet i sitt guddommelige liv og sin fullkomne salighet (se Den katolske kirkes katekisme (KKK) 758-59). Gud Sønnen ble menneske og led døden på Korset for å frelse oss fra synd, og Han gjenoppstod for å gi oss det evige liv. Dette er grunnleggende kristendomskunnskap, at «vi er blitt rettferdige ved Kristi blod» (Rom 5,9). Da må vi spørre: Hvordan kan Kristi blod, utgytt på Golgata for 2,000 år siden, formidle nåde, liv og tilgivelse på tvers av tid og rom til dem som tror på Evangeliet i dag?

Synlige nådemidler

Svaret er De syv sakramenter, som gjør oss til lemmer på Kristi Legeme. Kristus sa selv: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike» (Joh 3,5) og «Hvis dere ikke eter Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere» (6,53). Ved sitt siste Påskemåltid tar Han et stykke brød og et beger vin og uttaler de velkjente, men bestandig mystiske innstiftelsesordene: «DETTE ER MITT LEGEME», «DETTE ER MITT BLODS KALK». Ved sin Himmelfart sender Han apostlene ut, ikke bare for å forkynne Guds Ord for alle mennesker, men for å døpe dem og lære dem budene (Matt 28,19–20). Gjennom hele det nye testamente hører vi at Kristus og apostlene Hans brukte synlige tegn til å formidle Guds nåde: dåp, håndspåleggelse som fullendelse av dåpen, brød og vin som blir Kristi Legeme og Blod, tilgivelse av synd, salving av syke med olje, innsettelse av biskoper, prester og diakoner ved håndspåleggelse, og om ekteskapet. Disse ytre tegnene, innstiftet av Kristus og gitt til Kirken, som formidler og virker Guds nåde, kaller vi sakramenter.

Virker hva det symboliserer

Et sakrament gjør mer enn bare å symbolisere nåde. I tillegg til å symbolisere nåde, må et sakrament formidle nåde – det må virke og inneholde hva det symboliserer, som en slags inkarnasjon av nåden. Dåpen er ikke bare et symbol på frelsen, dåpen gir frelsen – Peter skriver at dåpen «nå frelser dere» (1 Pet 3,18). Paulus spør retorisk: «Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi kropp?» (1 Kor 10,16). Sakramentene bærer faktisk på den nåden de viser til. Dette gjør de, ikke i kraft av menneskelige gjerninger, men i kraft av at Gud har villet det slik. For å kunne formidle og inneholde nåde, må det hellige tegnet være innstiftet av Gud selv, slik at Han ved det som instrument kan kommunisere sitt helliggjørende liv til mennesket. Kun Gud kan gi guddommelig nåde, kun Gud kan frelse, og da må de tegnene som virker nåde være anordnet, innstiftet og åpenbart av Ham.

Hvorfor sakramenter?

Men hvorfor skulle Gud velge å frelse oss slik, hvorfor er sakramenter nødvendige for frelsen? Hl. Thomas Aquinas stilte nettopp dette spørsmålet, og han gir tre grunner: (i) fordi mennesket, bestående av kropp og sjel, oppnår visshet om det usynlige gjennom det synlige, (ii) fordi synd har gjort mennesket fokusert på kroppslige ting og derfor kunne gått glipp av frelsen om den kom ved rent åndelig midler, og (iii) fordi vi ved å praktisere disse sanne tegnene ikke så lett skulle fristes til avgudsdyrkelse og overtro (S.Th. III q.61 a.1). Det følger altså av vår tilstand som mennesker, åndelige og kroppslige vesener som vi er, at vår frelse både er åndelig og kroppslig. Synden er en åndelig ondskap som gjør oss til slaver for det kroppslige, sakramentene er et kroppslig gode fra Gud som gir oss frihet i Ånden (Rom 7,6).

Gud valgte hele tiden å åpenbare seg og sin frelsesplan i ting vi kunne se, helt fra den brennende busken og nedstigningen på Sinai, til selve inkarnasjonen. Når Han sender sine engler med bud til menneskene, fremstår de alltid med synlige skikkelser, selv om de er rene ånder. Når Gud inngår pakten med Abram og gjør ham til Abraham, forsegler Han den med et ytre tegn: «Alt av hankjønn hos dere skal omskjæres» (17,10).  Gjennom Andre Mosebok er Arons stav Guds utvalgte redskap: den forvandler Nilen til blod (2 Mos 7,17), sender frosker (8,5) og så lus (8,16) over hele Egypt, skiller Rødehavet (14,16), og lot vann renne fra klippen (17,6). Den er så synonym med Guds kraft at den kalles «Guds stav» (17,9). Gud trengte ingen stav, men Han valgte å bruke den, slik at når Moses påkalte Herrens navn idet han brukte staven, skulle folket se at det virkelig var Gud som handlet. I Andre Mosebok innvier Gud også levittenes presteskap, som skulle bære frem offer for folkets synder, og Han gir en lov om hvordan vigselen skal skje (2 Mos 29,1–38). I 2 Mos 25 ber Gud Moses lage Paktens Ark, et tegn på Hans nærvær, og bordet til skuebrødene og sier: «Se til at det alltid ligger skuebrød på bordet for mitt ansikt!» (25,30)

Det nye testamentet er at Gud Sønnen kom til vår verden for å oppfylle loven (Matt 5,17), ved å fullbyrde Det gamle testamentets tegn, som var «løfterike omriss» (Hl. Augustin, Om ånden og bokstaven, 23), og Han kom for å innstifte nye tegn som inneholdt den nåde de gamle hadde lovet og forutsagt.

De syv sakramenter

Kirken har under Den Hellige Ånds veiledning fastslått syv nådebringende sakramenter: dåp, ferming, Eukaristi, skriftemål, sykesalving, ordinasjon og ekteskap. Alle er innstiftet av Jesus Kristus selv (KKK 1114), og inneholder nåden de betegner. Alle sakramenter har en materiell side ved seg, f.eks. helling av vann, salving med olje, brød og vin, etc., og de har ord som en gyldig forretter skal bruke, f.eks. «N., jeg døper deg i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.» Det er akkurat syv sakramenter fordi de til sammen utgjør et fullstendig åndelig liv: fødsel (dåpen), oppvekst (ferming), ernæring (Eukaristien), forsoning (skriftemål), helbredelse (sykesalve), og tjeneste for Kirkens fellesskap (ordinasjon og ekteskap). Alle sakramentene har Gud som mål, og inneholder frelse, men ett av dem, Eukaristien, er Gud Ords eget nærvær i blant oss, og derfor er alle «de øvrige sakramentene knyttet til eukaristien og henordnet til den» (KKK 1324). I Dåpen får vi en ny, indre, livgivende omskjærelse, som avskaffer den gamle, som var svak og unyttig (sml. Kol 2,11–12; Heb 7,18), i Eukaristien får vi del i det ene, sanne offer (Heb 7,27) og i det katolske prestedømme som bærer det frem, ser vi deltakelsen i Kristi ene prestedømme (7,24), skikket til å tilgi synder (Joh 20,23), til å salve de syke så de blir styrket (Jak 5,14), og for biskopenes del, å formidle Den Hellige Ånd til de døpte i fermingen (Apg 8,17). I Eukaristien ser vi også Kristi selvoppofrelse for sin Brud, Kirken, og hennes helhjertede svar, en fruktbar og fullstendig overgivelse til hverandre som mannen og kvinnen etterligner i ekteskapet, slik at huskirken preges av tjeneste og kjærlighet.

Vi har nå sett at Gud ønsker å frelse sitt folk ved sakramentene, synlige tegn som virker usynlig nåde. Dette besluttet Han i sin uendelige visdom fordi vi består av både kropp og sjel, og derfor trenger konkrete, ytre tegn som gir oss del i den usynlige nåden Kristus led, død og oppsto for å skjenke oss. Med en slik forståelse er det klart hvorfor vår tro er så uløselig bundet til sakramentene, at vi umulig kan leve evig uten dem, og hvorfor vi så ofte som mulig skal motta dem med ærbødighet og med bunnløs eucharistia, takksigelse.