«Du har vevd meg i mors liv»

Av sr. Ragnhild Bjelland

Bibelen leser oss mens vi leser Bibelen  – mangt og meget står det om vi mennesker som søker Gud, men mest av alt står det om Gud som søker oss.
Vi farer vill, men Gud søker oss; Hvor er du, menneske?»

Gud, den store Skaper, Conditor Alme – skapte oss, Han vevde oss, hver eneste lille tråd, hver eneste lille fargenyanse ble vevd inn i den vene, den skapningen som skulle bli oss.
– Gud er nærværende og søker oss gjennom hele livet.
Som Gud ropte på Adam, roper han også uavlatelig på oss; «Hvor er du?»

I Salme 139 synger Salmisten:

Herre, du ransaker meg og du vet –
du vet om jeg sitter eller står,
på lang avstand kjenner du mine tanker.
Om jeg går eller ligger, ser du det,
du kjenner alle mine veier.
Før jeg har et ord på tungen, Herre,
kjenner du det fullt ut.

Gjennom hele vårt liv søker Gud oss, hvor vi enn er, hvor vi enn vandrer.
Fri vilje har vi, og mye besynderlig steller vi til i livene våre, mye elendighet blir til av menneskers dårskap, men Gud er alltid der.
Midt i våre sorger, midt i vår frykt og midt i våre gleder, der er Gud. 
«Ubi Caritas et Amor, Deus est.» Hvor det er kjærlighet og miskunn finnes, der er Gud.

Gud er ikke død, selv når vi fornemmer at Han er både skjult og kanskje føles helt borte.
Selv i denne følelsen av fravær søker Gud oss, Han søker den vi er med Guds stempel, Guds merke, den vi var da vi ble skapt – vevd.

For du har skapt mine nyrer,
du har vevd meg i mors liv.

Måtte vi tørre å tro på det, måtte vi stole på at Gud er der, som er kjærlig far, en inderlig mor. 

Hvor skulle jeg gå fra din pust,
hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt?