Av provinsial p. Nicolas Tixier
Dere er jordens salt, dere er verdens lys. Det er et vidunderlig livsprogram Jesus gir disiplene sine. Å kalles til å være salt og lys, det er en oppfordring til å «sette smak» på menneskenes tilværelse, ved å bringe verden et sannhetens ord. Det innebærer også en barmhjertighetsgjerning: å bringe lys, spesielt til dem som bor «i mørke og dødens skygge» slik vi synger hver morgen til laudes i Sakarjas lovsang, som vår bror Ellert trofast sang gjennom så mange år.
For kunstneren, om han er maler, skulptør eller arkitekt, er lyset dessuten råmateriale. Det gir hans verk relieff, det gjør verket levende. Vår bror Ellert var selv kunstner, og han ble utvilsomt grepet av lysets rolle i de kunstverk han som kunsthistoriker kontemplerte og beskrev i flerfoldige verk. Her i denne kirken, hvor vår bror i årenes løp tilbrakte så mange timer, er det ikke netopp dette lyset som gjennomstråler vår bror Couturiers pinsebilde?
I den hellige Dominikus’ liv er lyset tilstede helt fra begynnelsen av. Allerede når hans fødsel bebudes, er det som om den omgitt av lys, lyset hans mor Johanna av Aza så i sin visjon av en liten hund som holdt en flammende fakkel i munnen—et bilde på Ordet som skulle opplyse hele verden. Vi kunne også snakke om lyset som dagslyset, lyset om dagen, dagen som Dominikus viet til sin neste, lyset fra barmhjertigheten han ønsket å vitne om for sine medmennesker, tro mot Jesu ord: «dere er verdens lys.»
Men forsiktig! Når Jesus oppfordrer disiplene til å være verdens lys, ber han dem ikke om å skinne av egen kraft. Han ber dem om å reflektere det lys han selv er, om å gi dette lyset videre til dem som ikke ennå kjenner det. Å tilby menneskene dette lyset. Johannesprologens talende ord renner meg i hu:
«Der var en mann sendt fra Gud. Hans navn var Johannes. Han kom for å vitne, for å vitne om Lyset for at alle skulle komme til tro ved ham. Han var ikke selv Lyset, men han kom for å vitne om Lyset. Ordet var det sanne Lys, som opplyser hvert menneske som kommer til verden.»
Slik er disippelens misjon. Vi ser det gjennom hele historien, som et levende tre (som fr. Ellert brukte som tittel på en av sine siste bøker) som stadig vokser. Det er Johannes Døperens misjon, så klart, han som forkynte den som skulle komme etter ham. Det er Dominikus’ misjon, utrettelig underveis for å forkynne ordet til sine samtidige, med den glød som kjennetegnet hans tid. Det er denne misjonen som er sentrum i vårt liv som forkynnere, hjertet i vårt dominikanske kall. Lovprise, velsigne og forkynne. For verdig å vitne om dette Livets Ord, vitne om Kristus i dagens verden.
Gjennom sitt lange liv var vår bror Ellert, som god dominikaner, et vitne om dette Ordet. Han forble trofast mot Ordet, mediterte det, kontemplerte det, forkynte det selvfølgelig også, på mange måter: som kunst-elsker, som forfatter, som den gode hyrde han var for de mange menigheter hvor han var sogneprest.
Det er i dette lyset som du ønsket å bringe til verden ved hele ditt liv, kjære fr. Ellert, at Herren nå tar imot deg. Det er lyset fra påskelyset som skinner i påskenattens mørke som for å utfordre det. Det er et lys som aldri slukkes, sterkere enn mørket, sterkere, til og med, enn døden.
Herren som opplyser deg og venter på deg, er selv dette lyset, solrenningen fra det høye som gjester oss, Kristus, oppstanden fra de døde.
Oversatt fra fransk av sr. Ingeborg Marie OP, Lunden kloster
