Den hellige pave Pius V

Pius V ble født som Michele Ghislieri i 1504 av fattige foreldre av adelig avstamning i Bosco, nær Alexandria i Lombardia, 17. januar 1504.

Han arbeidet som gjeter frem til han fylte 14 år, da han traff to dominikanermunker som la merke til hans intelligens og dyder. Han sluttet seg til dominikanerne og ble ordinert til prest da han var 24 år gammel. Han underviste i filosofi og teologi i 16 år, og i løpet av disse årene ble han valgt til prior i flere hus. Han var kjent for sine strenge botsøvelser, sine lange bønne- og fastemøter og sin fromme tale.

Han ble valgt til biskop av Sutri i 1556, og gjorde tjeneste som inkvisitor i Milano og Lombardi, og deretter som kirkens generalinkvisitor og kardinal i 1557. I denne rollen ble han kjent som en dyktig, men urokkelig mann som kjempet hardt mot kjetteri og korrupsjon hvor enn han møtte det.

Han ble valgt til pave 7. januar 1566, med støtte fra sin mektige venn Karl Borromæus, og tok navnet Pius V. Han satte straks i verk sitt omfattende reformprogram ved å kvitte seg med mange av de ekstravagante luksusgodene som da var utbredt ved hoffet. Pengene som vanligvis ble brukt på denne luksusen, ga han til de fattige, som han personlig tok seg av. Han vasket føttene deres, trøstet dem som var døden nær, og tok seg av spedalske og svært syke. Han tilbrakte mange timer foran det hellige sakrament til tross for sin store arbeidsmengde.

Hans pontifikat var viet til å gjennomføre Trent-konsilets reformer, øke den moralske standarden, reformere presteskapet og gi sterk støtte til utenlandsmisjon. Trent-konsilets katekisme ble fullført under hans regjeringstid, og han reviderte det romerske breviariet og missalet, som forble i bruk frem til reformene under Det annet vatikankonsil.

I de seks årene han satt som pave, var han i konstant krig med to fiender: de protestantiske kjetterne og spredningen av deres doktriner i vest, og de tyrkiske hærene som rykket frem fra øst. Han oppmuntret til kamp mot protestantismen gjennom utdanning og forkynnelse, og han ga sterk støtte til det nyopprettede Jesu selskap, grunnlagt av Ignatius av Loyola. Han bannlyste dronning Elisabet I, og støttet katolikker som ble undertrykt og truet av protestantiske fyrster, særlig i Tyskland.

Han arbeidet hardt for å forene de kristne hærene mot tyrkerne, og den kanskje mest berømte seieren under hans pavedømme var den katolske flåtens mirakuløse seier i slaget ved Lepanto den 7. oktober 1571. Øya Malta ble angrepet av den tyrkiske flåten, og nesten alle som forsvarte festningen, ble drept i kamp. Paven sendte en flåte ut for å møte fienden, og ba alle om bord be rosenkransen og motta nattverd. Samtidig oppfordret han hele Europa til å be rosenkransen og ba om en 40 timer lang andakt i Roma, og det var i løpet av denne tiden slaget fant sted. Den kristne flåten, som var i stort mindretall, påførte tyrkerne et stort nederlag og knuste hele den tyrkiske flåten.

Til minne om triumfen erklærte han dagen for Vår Frue av Rosenkransen, derfor har han også blitt kalt “Rosenkransens pave”.

Pave Pius V døde syv måneder senere, 1. mai 1572, av en smertefull sykdom, og uttalte: “O Herre, øk mine lidelser og min tålmodighet!” Han er gravlagt i Santa Maria Maggiore i Roma, og ble saligkåret av Klemens X i 1672. Han ble kanonisert av Clemens XI i 1712.

Vil du hjelpe andre mennesker med å vokse i troen og kjærlighet til Gud gjennom en gave til EWTN Norge – St Rita Radio?

Støtt oss månedlig eller med en engangsgave.