Den hellige Klara av Assisi – festdag 11. august

Den hellige Klara av Assisi (1193–1253) levde et liv preget av radikal fattigdom, bønn og kontemplasjon. Hennes trofasthet til Kristus inspirerte en hel orden av kvinner og lyser fortsatt i Kirken.

«Gå frem uten frykt, du kristne sjel, for du har en god veileder på din vei. Gå frem uten frykt, for Han som skapte deg, har helliget deg, alltid beskyttet deg og elsker deg som en mor.» – Den hellige Klara på dødsleiet i 1253.

Den hellige Klara ble født i 1193 i Assisi i en adelig familie. Før hennes fødsel mottok moren et tegn på at datteren skulle bli et klart lys fra Gud i verden. Allerede som barn ble hun sterkt trukket mot Gud, ba inderlig, besøkte det allerhelligste sakrament med fromhet og viste øm kjærlighet til de fattige.

Da hun var 18 år, hørte hun den hellige Frans av Assisi forkynne på torget under fastetiden og forstod straks at Gud kalte henne til å vie seg helt til Ham. Neste kveld forlot Klara hjemmet i hemmelighet, møtte Frans og hans brødre i kirken der de oppholdt seg, og delte ønsket om å følge hans livsform. Han tok imot henne, gav henne sin kutte, klippet av hennes gyldne lokker og sendte henne til et benediktinerkloster, siden hun ikke kunne bo hos brødrene. Hennes yngre søster Agnes sluttet seg snart til henne, og begge måtte stå imot sterkt press fra familien om å vende hjem.

Da Klara var 22 år, plasserte den hellige Frans henne i et lite hus ved siden av klosteret og gjorde henne til abbedisse (overordnet), en tjeneste hun utførte i 42 år, frem til sin død.

Klarissene levde et uvanlig strengt liv for kvinner på den tiden: de gikk barbeint i byen og tigget almisser, bar sekkestrie og levde uten eiendeler, helt avhengige av det de fikk. Tyngdepunktet i deres liv var – og er fortsatt – kontemplasjon.

Mange unge adelskvinner forlot alt de eide for å ta på seg Klaras enkle drakt, og ordenen vokste raskt med nye hus over hele Italia. Alle tok den hellige Klara som sitt forbilde og sin inspirasjon.

Klaras ry for hellighet var så stort at paven selv kom til hennes dødsleie i 1253 for å gi henne absolusjon. Han ønsket å kanonisere henne straks etter hennes død, men ble rådet av kardinalene til å vente. Klara døde i fullstendig fred og sa til en av brødrene ved sin side: «Kjære bror, siden jeg gjennom Hans tjener Frans har kjent vår Herre Jesu Kristi nåde, har jeg aldri i hele mitt liv funnet noen smerte eller sykdom som kunne plage meg.» Hun ble kanonisert i 1255, to år etter sin død.