Den hellige Ignatius av Antiokia
Av EWTN, oversatt av Eli Åm, 17. oktober 2024
Den 17. oktober minnes den romersk-katolske kirken den tidlige kirkefaderen, biskopen og martyren Ignatius av Antiokia. Hans skrifter vitner om Kirkens sakramentale og hierarkiske karakter helt fra dens tidligste dager. Østlige katolikker og østlige ortodokse kristne feirer hans minne den 20. desember.
I en generalaudiens om Ignatius av Antiokia i 2007 bemerket pave Benedikt XVI at ingen kirkefader har uttrykt lengselen etter forening med Kristus og etter livet i ham med samme intensitet som Ignatius. I brevene hans kan vi ifølge Benedikt føle friskheten i troen til den generasjonen som fremdeles hadde kjent apostlene. I disse brevene kan man også føle den glødende kjærligheten til en helgen.»
Ignatius ble født i Syria i midten av det første århundret e.Kr., og det sies at han, sammen med en annen fremtidig martyr, den hellige Polykarp, ble personlig undervist av apostelen Johannes. Da Ignatius ble biskop i Antiokia rundt år 70, overtok han ledelsen av en lokal kirke som ifølge tradisjonen først ble ledet av apostelen Peter før han flyttet til Roma.
Selv om Peter overførte sitt pavelige primat til biskopene i Roma og ikke til Antiokia, spilte byen en viktig rolle i den tidlige kirkens liv. Byen, som ligger i dagens Tyrkia, var en av de viktigste i Romerriket, og det var her de som trodde på Jesu lære og hans oppstandelse, først ble kalt «kristne».
Ignatius ledet de kristne i Antiokia under den romerske keiseren Domitian, som var den første av keiserne som proklamerte sin guddommelighet ved å bruke tittelen «Herre og Gud». Undersåtter som ikke ville tilbe keiseren under en slik tittel, kunne bli straffet med døden. Som leder for et stort katolsk bispedømme i denne perioden viste Ignatius stort mot og arbeidet for å inspirere andre til det samme.
Etter mordet på Domitian i år 96 regjerte hans etterfølger Nerva bare en kort tid, og ble snart etterfulgt av keiser Trajan. Under hans styre ble kristne igjen dømt til døden hvis de fornektet den hedenske statsreligionen og motsatte seg å delta i dens ritualer. Det var under hans styre at Ignatius ble dømt for sitt kristne vitnesbyrd og sendt fra Syria til Roma for å bli henrettet.
Mens han ble eskortert av militære vakter klarte Ignatius likevel å skrive sju brev: seks til ulike lokale menigheter i hele imperiet (inkludert kirken i Roma), og ett til sin medbiskop Polykarp, som flere tiår senere skulle gi sitt liv for Kristus.
Ignatius’ brev understreket med lidenskapelig kraft viktigheten av kirkens enhet, farene ved kjetteri og eukaristiens overveldende betydning som «udødelighetens medisin». Disse skriftene inneholder den første bevarte skriftlige beskrivelsen av Kirken som «katolsk», fra det greske ordet som indikerer både universalitet og fylde.
Et av de mest slående trekkene ved Ignatius’ brev er hans entusiastiske omfavnelse av martyrdøden som et middel til forening med Gud og det evige liv. «Alle verdens gleder og alle riker på denne jord skal ikke gagne meg noe», skrev han til kirken i Roma. «Det er bedre for meg å dø for Jesus Kristus enn å regjere over hele jorden.»
«Nå begynner jeg å være en disippel», erklærer han i et av brevene. «La ilden og korset, la villdyrenes skarer, la rivninger, brudd og forvridninger av knokler, la avskjæring av lemmer, la knusing av hele kroppen, og la alle djevelens forferdelige pinsler komme over meg: bare la meg nå frem til Jesus Kristus.»
Ignatius av Antiokia vitnet om Kristus offentlig for siste gang i det flaviske amfiteateret i Roma, der han ble drept av løver. «Jeg er Herrens hvete», erklærte han før han vendte seg mot dem. «Jeg må males av disse dyrenes tenner for å bli Kristi rene brød.» Hans minne ble hedret og hans knokler æret kort tid etter hans død i år 107.
