Skip to content

Den hellige Antonius av Padova

Den hellige Antonius av Padova

Kirken feirer den hellige fransiskanerpresten Antonius av Padova på hans dødsdag den 13. juni. Selv om han i dag gjerne påkalles av dem som har problemer med å finne bortkomne gjenstander, var han i sin samtid kjent som “kjetternes hammer” på grunn av det sterke vitnesbyrdet hans liv og forkynnelse var.

Helgenen Kirken kjenner som Antonius av Padova, ble ikke født i den italienske byen Padova, og han het heller ikke opprinnelig Antonius. Han ble født som Ferdinand i Lisboa i Portugal i 1195, og var sønn av en offiser ved navn Martin og en from kvinne ved navn Maria. De sørget for han fikk opplæring i troen hos en gruppe prester, og han valgte så selv å gå inn i ordenslivet da han var 15 år gammel.

Ferdinand bodde til å begynne med i et augustinerkloster utenfor Lisboa. Men han syntes det ble for mye besøk av venner og bekjente, så han flyttet til et mer avsidesliggende hus i samme orden. Der konsentrerte han seg helt og fullt om å lese Den hellige skrift og kirkefedrene, samtidig som han levde et liv i askese og inderlig hengivenhet til Gud.

Åtte år senere, i 1220, fikk Ferdinand høre om fem fransiskanermunker som nylig hadde lidd martyrdøden Marokko. Da kroppene deres ble brakt til Portugal for å bli æret, utviklet Ferdinand et inderlig ønske om å etterligne deres engasjement for evangeliet. Da en gruppe fransiskanere en dag kom på besøk til klosteret hans, uttrykte Ferdinand at han ønsket å leve som dem, i fattigdom og ydmykhet

Noen av augustinermunkene kritiserte og gjorde narr av Ferdinands interesse for fransiskanerne, som nylig var blitt etablert i 1209. Men gjennom bønn fikk han bekreftet sitt ønske om å følge eksempelet til Frans av Assisi, som fortsatt levde på den tiden.

Antonius blir fransiskaner

Til slutt fikk han tillatelse til å forlate augustinerne og han sluttet seg til et lite fransiskanerkloster i 1221. Der tok han navnet Antonius, etter ørkenmunken Antonius av Egypt fra det fjerde århundre.

Antonius ønsket å etterligne fransiskanermartyrene som døde i forsøket på å omvende muslimene i Marokko. Han reiste med et skip til Afrika i dette øyemed, men ble alvorlig syk og kunne ikke gjennomføre oppdraget. Skipet som skulle ta ham til Spania for behandling, ble blåst ut av kurs og endte opp i Italia.

På grunn av en rekke tilfeldigheter havnet Antonius i nærheten av Assisi, der Frans holdt et stort møte for medlemmene av ordenen sin. Til tross for den dårlige helsen sin bestemte Antonius seg for å bli i Italia for å være i nærheten av Frans. Han skjulte bevisst de store kunnskapene han hadde om teologi og om Skriften, og tilbød seg å tjene på kjøkkenet blant brødrene.

På den tiden var det ingen som skjønte at den fremtidige “kjetternes hammer” var noe

annet enn en kjøkkenassistent og lydig fransiskanerprest. Rundt 1224 ble Antonius imidlertid tvunget til å holde en improvisert tale for en forsamling dominikanere og fransiskanere, uten noen mulighet til å forberede seg.

Veltalenheten hans forbløffet forsamlingen, og Frans skjønte snart hva slags mann denne presten i kjøkkentjeneste egentlig var. I 1224 ga han Antonius tillatelse til å undervise i teologi – “forutsatt at bønnens og hengivenhetens ånd ikke slukkes, slik regelen foreskriver.”

Antonius underviste i teologi i flere franske og italienske byer, samtidig som han levde strengt i henhold til sine fransiskanerløfter. Han forkynte også regelmessig for folket. Senere viet han seg helt og holdent til forkynnelsen som misjonær i Frankrike, Italia og Spania, og lærte mange mennesker – både bønder og fyrster – som hadde falt bort fra katolsk tro og moral, en autentisk kjærlighet til Gud.

Antonius var kjent for sin frimodige forkynnelse og strenge livsstil, og han hadde også rykte på seg for å utføre mirakler, noe som ofte skjedde når han var i disputt med kjettere.

Biografene hans forteller om en hest som nektet å spise i tre dager, og som først tok imot mat etter at den hadde lagt seg i tilbedelse foran nattverden som Antonius holdt i hendene sine. Et annet mirakel handlet om forgiftet mat, som Antonius spiste uten å ta skade etter å ha gjort korsets tegn over den. Et siste av Antonius’ mirakler som det ofte fortelles om, gikk ut på at en fiskestim steg opp av havet for å høre forkynnelsen hans da kjetterske innbyggere i en by nektet å lytte.

Etter fastetiden i 1231 fikk han alvorlige helseproblemer. Han valgte å trekke seg tilbake til et avsidesliggende sted og tok med seg to følgesvenner for å hjelpe seg. Da helsen ble så dårlig at han måtte bæres tilbake til fransiskanerklosteret i Padova, strømmet folkemengder til for å hylle den hellige presten.

Oppstyret rundt transporten tvang ledsagerne til å stoppe før de kom frem til bestemmelsesstedet. Etter å ha fått den siste olje, ba Antonius kirkens syv tradisjonelle botssalmer, sang en hymne til Jomfru Maria og døde 13. juni, 36 år gammel.

Antonius’ utvilsomme hellighet, kombinert med de mange miraklene han hadde utført i løpet av sin levetid, fikk pave Gregor IX – som kjente helgenen personlig – til å kanonisere ham ett år etter hans død. Han proklamerte følgende:

“Den hellige Antonius, som nå befinner seg i himmelen, æres på jorden av de mange miraklene som daglig skjer ved graven hans, og som er bekreftet i autentiske skrifter”.

Hvorfor avbildes Antonius av Padova med Jesusbarnet på armen?

Tradisjonen beretter om en mystisk opplevelse Antonius hadde, og som ble bevitnet av en velgjører som ga fransiskanerhelgenen et sted å overnatte. En versjon av historien er gjengitt i boken «La vita di San Antonio» fra 1895av presten Ubaldus De Rieti:

«På en reise gjennom Limoges ga en from velgjører den hellige Antonius losji, og tildelte ham et rom adskilt fra de andre. Det var natt da eieren, enten tilfeldig eller med vilje, gikk forbi helgenens rom. Han la merke til at det kom uvanlig sterke lysstråler gjennom sprekkene i døren. Han var nysgjerrig på årsaken til lyset og nærmet seg døren veldig sakte. I rommet så han Antonius knele, som om han var i ekstase, mens han kjærtegnet han et sjeldent vakkert og hengivent barn som omfavnet ham. Da skjønte mannen, ut fra den kjærlige samtalen og den overnaturlige skjønnheten, at det var Jesus Kristus som under et kjærlig barns skikkelse, besøkte sin trofaste tjener og fylte ham med sin inderlige trøst.»

Oversatt og redigert av Eli Åm

Looking for the latest insights

on church and culture?

Get articles and updates from our WEEKLY NEWS newsletter.


Share

Anbefaling

Flere nyheter om dette emnet

Mer nyheter

Bidrag etter emne