Den første vikinginvasjonen i England

Av Thomas Craughwell

Vikingene var uten tvil den mest destruktive kraften i tidlig middelalder i Europa. Biblioteker ble brent, sjeldne kunstverk ble plyndret og gikk tapt for alltid, byer og landsbyer ble utslettet, liv ble ødelagt.  England, Irland og Frankrike var nordmennenes primære mål. Juni var måneden da det første angrepet fant sted.

Den anonyme munken som førte «The Anglo-Saxon Chronicle», en årlig oversikt over viktige hendelser i samtiden, skrev i juni 793: “Hedningene fra de nordlige områdene kom med en flåtestyrke til Britannia som stikkende vepser og spredte seg til alle kanter som fryktinngytende ulver, de plyndret, rev ned, drepte prester og diakoner og hele kommuniteter av munker og nonner. De kom til kirken i Lindisfarne, la alt øde med grusom plyndring, trampet på de hellige stedene med urene skritt, rev ned altrene og beslagla alle skattene i den hellige kirken. De drepte noen av brødrene, tok noen med seg i lenker, mange drev de nakne ut, og noen druknet de i havet.”

Lindisfarne Island er ikke så mye å se til, omtrent fem kvadrat kilometer med krattbevokst landskap utenfor kysten av Nord-England, 9 kilometer sør for den skotske grensen. Men for engelskmennene var dette et hellig sted, vuggen til mange helgener. Mest kjent er St. Cuthbert, en av de mest elskede skikkelsene i den engelske kirkens historie.

Cuthbert var like kjent for sin gode personlighet som for sin hellighet. Han hadde en mild og overbevisende væremåte som kunne forsone de bitreste fiender og bringe selv forherdede syndere tilbake til Gud. Cuthbert tilbrakte 23 år på Lindisfarne, først som prior og deretter som biskop.

Etter hans død ble en rekke mirakler tilskrevet hans forbønn, noe som gjorde Cuthbert viden kjent, og graven hans i klosterkirken i Lindisfarne til et viktig pilegrimsmål. Derfor ble engelskmennene dypt rystet over nedslaktingen av Cuthberts munker og ødeleggelsen av helgenskrinet hans. Den engelske munken Alcuin skrev fra Karl den stores hoff, der han ledet keiserens hoffskole, og spurte biskopen av Lindisfarne (som utrolig nok overlevde angrepet): “Hva slags sikkerhet er det for kirkene i Britannia hvis Sankt Cuthbert, med så mange helgener, ikke forsvarer sin egen?”

Alcuin hadde et poeng. Men om Lindisfarne var usedvanlig hellig, var den også usedvanlig rik.

700-tallet var en periode med dyp religiøs hengivenhet, der livet som munk eller nonne ble høyt verdsatt av alle klasser i det engelske samfunnet. Gudsfrykt, kombinert med ny rikdom og en oppblomstring av kunsten, kom til uttrykk i overdådige gaver til kirker, klostre og nonneklostre. Evangeliebøkene fikk gylne omslag. Helgenskrinene ble belagt med sølv og besatt med edelstener. Biskopene gikk inn i katedralene med en bispestav av kunstferdig utskåret elfenben. For de kristne i England var disse overdådige utsmykningene et uttrykk for deres kjærlighet til Gud, hans helgener og kirken, og det falt dem ikke inn at deres gavmildhet ville tiltrekke seg oppmerksomhet fra hedningene fra Nord.

Ironisk nok var det engelske kristne som, riktignok utilsiktet, vekket interessen for England som et mål for vikingtokt. Engelske kjøpmenn hadde begynt å reise til skandinaviske havner for å kjøpe pelsverk, hvalross-elfenben, rav og andre verdifulle varer som de kunne selge hjemme. Mens de handlet, fortalte kjøpmennene blant annet om byenes rikdom og skattene i kirkene.

Nordmennene lyttet interessert til disse historiene. I det skandinaviske samfunnet var det å plyndre en fiendtlig gård eller plyndre en fremmed by en del av hverdagen. Tenåringsgutter ble tidlig introdusert til krigerkulturen, som ga menn som tilbrakte mesteparten av året med jordbruk og fiske, en smak av eventyr. Toktene økte rikdommen og omdømmet til høvdingen som ledet plyndringen. Opphisset av de engelske handelsmennenes fortellinger om store rikdommer som bare ble bevoktet av ubevæpnede munker og hjelpeløse nonner, gjorde vikingene klar de lange skipene sine til sitt hittil største plyndringstokt.

Angrepet på Lindisfarne var bare begynnelsen. I 794 plyndret vikingene Jarrow Abbey og Isle of Skye, og i 795 gjorde de sitt første raid mot Iona Abbey utenfor vestkysten av Skottland. Iona var et senter for keltisk lærdom og kultur, og her lå også helligdommen til den hellige Columba. Iona viste seg å være et så verdifullt mål at vikingene vendte tilbake igjen og igjen. I 806, etter å ha plyndret kirken og kapellene, dro vikingene nesten hele Iona-kommuniteten som besto av 68 munker, ned til kysten og drepte dem alle sammen. Siden den gang har stedet vært kjent som Martyrenes bukt.

Etter massakren i 806 var de overlevende munkene ikke villige til å grunnlegge klosteret sitt på nytt og utsette seg for nordmennenes vold, så de pakket sammen det som var igjen av eiendeler og seilte til Irland. I 825 var det imidlertid igjen et lite klostersamfunn på Iona. Da ryktene nådde øya om at vikingene nok en gang var på plyndringstokt, flyktet de fleste munkene og tok med seg relikviene av St. Columba.

En håndfull munker, sammen med abbeden St. Blathmac, nektet å dra. En morgen, ikke lenge etter at hovedtyngden av munkene hadde flyktet, hørte de den fryktelige lyden av drageskip som gled opp på sandstranden, etterfulgt av de voldsomme ropene til en gruppe vikinger som hoppet i land. De satte kursen rett mot kirken, der Blathmac sto ved alteret og holdt messe sammen med de gjenværende munkene. Munkene ble drept umiddelbart. Deretter konfrinterte de mot abbeden og forlangte at han skulle avsløre for dem hvor skattene fra Columbas helligdom var gjemt. Blathmac nektet. Med sverd og økser hogg vikingene Blathmac til døde på altertrappen.

Til å begynne med var vikingenes angrep på England en ren «hit-and-run»-affære, men etter det siste angrepet på Iona i 825 ble de dristigere. De plyndret og brente London, Canterbury og Rochester, og de satte i gang en fullskala invasjon av England med 350 drageskip som ankret opp i Themsens munning. I stedet for å vende hjem for vinteren, slik de hadde for vane, bestemte vikingene seg for å bli. De okkuperte en stor del av England fra London og nesten helt frem  til portene i Durham, langt mot nord. Men det som for engelskmennene må ha fortonet seg som en ren katastrofe, fikk uforutsigbare konsekvenser.

Etter hvert som vikingene slo rot og begynte å gifte seg med engelske kvinner, skjedde det at disse før så brutale hedningene konverterte til kristendommen. Det var det ingen som hadde sett komme. Inspirert av denne plutselige bølgen av nyomvendte dro engelske biskoper og munker til Skandinavia for å forkynne evangeliet i vikingenes hjemland. Og troen begynte å blomstre der.

Olav, den første kristne kongen av Norge, hadde fått et kall fra Gud om å samle Norge til ett rike. Han innførte kristenretten, og førte krig mot de hedenske jarlene som ikke ville gi fra seg makten. Etter at han døde i kamp mot en overmektig hær, ble Olav utropt til helgen da legemet hans viste seg å være inkorrupt og mange mirakler skjedde ved hans grav. Han ble Norges skytshelgen, «Norges evige konge». Slik begynte nordmenn, hvis bestefedre hadde plyndret helgeners helligdommer, å valfarte til Hellig Olavs grav i Nidaros for å be om helgenens hjelp.

Historien er full av eksempler på den guddommelige nådens mystiske virke i verden. Men blant de mest forbløffende er vikingenes forvandling fra blodtørstige hedninger til overbeviste kristne.