ET MODERNE EVENTYR

Det var en gang en liten gutt, født i krigens dager i ett av de fattigste områder i Sør-Frankrike. En liten, musikalsk og kreativ gutt, som ofte kunne volde sine foreldre bekymring med sin fantasi og sine skaperevner.

Denne gutten skulle vokse opp og allerede som liten skape mye liv omkring seg, og kreativiteten blir etterhvert satt i system, omskapt til musikalsk kreativitet – nedfelt i noteskrift.

Historien om André Gouzes er historien om en pasjon- en lidenskap, og like mye historien om tro, tillit ,håp og ikke minst kjærlighet.

Jeg tenker på min medbror som den franske variant av Espen Askeladd fra eventyret

Prinsessen som ingen kunne målbinde

Mitt eventyr heter;

Kirken som lot seg målbinde

“Det var engang en konge, heter det i eventyret;  og han hadde en  datter som var så vrien og vrang i ord at ingen kunne målbinde henne, og derfor lovte han ut at den som kunne gjøre det, skulle få prinsessen og halve kongeriket attpå.”

André Gouzes går forunderlig lett inn i rollen som Espen Askeladd; Han vokste opp og hadde en svært så turbulent ungdomstid, og fant som tyveåring veien til Dominikanerordenen etter et kort forsøk hos cistercienserne som 16-åring. Da fr André inntrådte i vår orden (som i 2006 feiret sitt 800-års jubileum), var II Vatikankonsil like om hjørnet, og det er her eventyrammen vil passe som metafor;

I tiden rundt og etter konsilet gikk den katolske kirke inn i en tid med mange forsøk, og som det heter i eventyret;

“Det var nok av dem som ville prøve seg, skal jeg tro, for det er ikke hver dag en kan få en kongsdatter og et halvt kongerike til givendes. Grinden til kongsgården sto ikke noen stund, de kom i flokk og følge fra øst og vest, både ridende og gående. Men det var ingen som kunne ordbinde prinsessen.

Ja, mange prøvde seg, men de fleste forsøkene var som døgnfluer å regne. Det musikalske nivået var ikke høyt nok, og mange mer eller mindre kvalifiserte og selvbestaltede komponister kastet seg på “bølgen”

Og hva var så annerledes med André Gouzes enn de andre? Han var også autodidakt, også han kastet seg på den samme bølgen.

Så var det tre brødre også som hadde fått spurt om prinsessen, og da de ikke hadde det for rart hjemme, ville de ut og friste lykken, og se om de kunne vinne kongsdatteren og halve riket.

De var venner og nokså vel forlikt, og derfor gikk de i følge alle tre.Da de hadde kommet et stykke på veien, fant Askeladden en død skjæreunge.

“Jeg fant, jeg fant!” ropte han.
“Hva fant du?” spurte brødrene?
“Jeg fant en død skjæreunge,” sa han.
“Fy kast ‘n! Hva skal du med den?” sa de to, som alltid trodde at de var de klokeste.
“Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den,” sa Askeladden.

Jeg, jeg fant – det var nok det som var det særegne med André Gouzes. Dypt forankret i den gamle tradisjon, klarte han med sine store kreative evner å gjøre bruk av såvel døde skjæreunger som utgåtte skosåler.

“Fy, kast`n” er også en replikk som turde være kjent fra tiden omkring og etter konsilet. Mye ble kastet under den store rengjøringsprosessen som II Vatikankonsil var, og i mange tilfeller synes det som om man kastet barnet ut med badevannet.

“Jeg fant, jeg fant” – sa gutten!

Det gutten fant var intet mindre enn vår felles liturgiske arv, bearbeidet, og dekantert gjennom såvel tid som rom. Noe av arven var blitt forvaltet av de østlige kirker, og endte opp som såkalt “ortodoks musikk” – som er en særtradisjon, men røttene er de samme – de orientalske.   

Da de gikk over jordene ved kongsgården – der hadde de nylig bredd gjødsel, – bukket han seg og tok opp en utgått skosåle.

“Nei, nei, gutter, jeg fant, jeg fant!” sa han.
“Bare du fant litt vett til du kom fram!” sa de to. “Hva var det nå du fant igjen da?
“En utgått skosåle,” svarte han.
“Isj da! Det var noe å ta opp også! Kast ‘n! Hva gjør du med den?” sa brødrene.
“Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg fører vel den, skal jeg vinne prinsessen og halve riket,” sa Askeladden.”

Ja, – jeg fører vel den med skal jeg vinne Kirken, tenkte gutten. 

Espen Askeladd kommer etter hvert frem til slottet med alt det rare og merkverdige han har samlet opp langs sin vei, og møter så prinsessen:

“Jeg mener du er utgått for å målbinde meg, du?” sa hun. 

Ja, Espen er kommet for å målbinde, og han lykkes, gjennom sitt ordspill som varer og rekker; her bare et lite utdrag:

…….

“Nei! nå har jeg aldri sett maken!” ropte prinsessen.
“Her ser du maken,” sa gutten, og tok opp det andre.
“Jeg mener du er utgått for å målbinde meg, du?” sa hun.
“Nei, jeg er ikke utgått, men den er utgått den,” svarte gutten, og dro fram skosålen. 
Så var prinsessen målbundet. 
“Nå er du min,” sa Askeladden, og så fikk han henne og halve landet og riket attpå. ………..

Nå er du min, kunne også André Gouzes si etter noen år; Hans musikk er nå i bruk i store deler av verden, og her i Skandinavia kommer vi etter i skandinavisk, langsomt, men svært så sikkert tempo. 

Hva er det så med denne musikken; hva er  André Gouzes tanker om liturgi og feiringen av den.

Liturgien skal og må alltid ha et sterkt element av skjønnhet i seg- og hva er så denne skjønnheten? André Gouzes definerer det selv;  

“Skjønnheten er det ekkoet som blir igjen i oss når flammen har gått forbi” -. At han selv er grepet av denne flammen kan ingen som har feiret hans liturgi tvile på; gjennom musikken føres ilden videre och tenner en ny lue hos den som synger – den som ber, den som feirer den hellige liturgi.

“Vox populi, vox Dei”- slik kunne man beskrive Romerkirkens holdning til nyere bevegelser.

Sannsynligvis er det ikke slik det kan synes fra utsiden- betrakter men dette utenfra kan man lett bli forblindet av Kirkens strenge strukturer og hierarki. 

Det kunne skrives side opp og side ned om alt André Gouzes har skapt, musikken hans er bare en del av et enormt hele. På merittlisten står også  et stort liturgisk senter, bygget på ruinene av et gammelt cistercienserkloster, en importert russisk kirke……..

Mange har skrevet om fr André Gouzes, og jeg siterer fra sr Sofie Hamring op sin innledning i en liten bok med hans foredrag holdt i Lund[1].

“I skymningen kunde man bara urskilja konturerna av den mäktiga kyrkan i Sylvanès. Som ett väldigt skepp reste den sig ur dimman och man kunde nästan luras att tro att det gamla cistercienserklostret stod där i sin forna glans, från den tid då munkarna fyllde koret med gregorianska hymner. I själva verket var detta skepp nu snarare ett förlist vrak. I den fuktiga kyrkan hade sången tystnat för flera hundra år sedan och det enda man kunde höra där var ugglornas hoande och vattendropparnas spel genom det läckande taket.

Förlist och skeppsbruten – så kände sig också den sjuttonårige André när han barfota kom förbi Sylvanès denna dimmiga och kalla decemberkväll, på väg mot någon enslig grotta där han skulle kunna leva som eremit. Tyst stog han där, gripen av platsens skönhet, innan han fortsatte sin nattliga vandring.

Detta nattliga möte mellan den barfota vagabonden och det förfallna klostret hade kunnat stanna vid ett privat minne som gradvis skulle vittra sönder och svepas in i glömskans dimmor, precis som klostret höll på att göra. Men när man idag besöker broder André Gouzes och hör hans musik i det av honom upprustade Abbaye de Sylvanès, som idag räknas till ett av Europas mest betydelsefulla liturgiska centra, är det som att också själva detta minne upprustas och får en alldeles säregen poetisk prägel. Man kan inte låta bli att både le och hänföras. När Gud vill sätta en stor plan i verket väljer han då inte alltid just ”det som var svagt i världen”? Kanske var det just i detta flyktiga ögonblick då den skeppsbrutne André betraktade det ”sjunkande skeppet” Sylvanès som planen tog form i Guds hjärta: ”Honom tar jag!”

[1] “Det eko som blir kvar när flamman gått förbi – Fem föredrag om liturgi av André Gouzes, Rögle kloster förlag, Sverige