Notert | Misjon2030, ordenslivets fremtid – og kirkestrid i Europa
Mens dette skrives er det møte i Akersveien i Oslo for kateketer og lærere. Der deltar redaktøren vår, Pål Johannes, det betyr at vi ikke har fått tatt opp Notert torsdag som vi pleier, men den kommer, den kommer! «Vi kommer sent, men godt», for å parafrasere mitt bysbarn Alexander Kielland gjennom skipper Worse.
Av sr Anne Bente Hadland, 30. januar 2026
Mens kateketer og lærere møtes, møtte pave Leo rådet i Dikasteriet for troslæren, og der sa han bl.a. dette: «Vi kan ikke overse det faktum at det i de siste tiårene har skjedd et sammenbrudd i måten katolikker viderefører den kristne troen til de unge på, og at stadig flere mennesker ikke lenger oppfatter evangeliet som grunnleggende for sin egen eksistens – Det er faktisk mange unge menn og kvinner som lever uten noen referanse til Gud og Kirken, og selv om dette smerter oss som troende, må det også føre oss til å gjenoppdage «den herlige og trøstende gleden ved å evangelisere», som er selve kjernen i livet og misjonen til Kristi brud.»
Nå finnes det mange initiativer på evangeliseringens område – den tar som kjent mange former – og vi skal innom et par. Misjon2030 og tiltak for å møte de unge nydøpte i Kirken i Frankrike. Og vi har nytt om middelalderseminaret på Utstein kloster.
I Tyskland er det en synodal forsamling i gang igjen, denne gang uten alle biskopene. Kardinal Woelki i Køln er ferdig med den synodale vei, sier han, og hans hjelpebiskoper med ham. Så han møter ikke.
Her hjemme vil Ap grunnlovsfeste abort med den begrunnelse at en konservativ bølge kan komme inn over Norge, og det er best å sikre seg.
Og så er det Ordenslivets dag, mandag 2. februar. I den anledning stiller sr. Else-Britt OP opp til intervju – hun har jo forsket på ordenssøstre i en årrekke og holder fortsatt på. Hva skal ordensliv være godt for og har det en fremtid, er noen spørsmålene hun svarer på.
Men først til:
Misjon2030
«Velg livet!» er årets tema for samlingen som finner sted i Trondheim 10.-12. april.
Utgangspunktet er:
Hvordan kan Olavsarven inspirere oss i dag? I fjor feiret vi kristenretten og så hvordan den kristne visjonen av mennesket ble kommunisert gjennom lovverket. Olavs kristningsverk er et konstruktivt og fruktbart utgangspunkt for årets tema, «Velg livet!».
Livsvern, livsrespekt og livsfryd, står som stikkord for denne samlingen.
Til Trondheim kommer også fire søstre fra kongregasjonen «Sisters of Life». De skal fortelle historien om grunnleggelsen og arbeidet deres i dag.
Fra Trondheim ønskes det velkommen til en helg med foredrag, samtaler, liturgi og sosialt samvær på veien mot det store jubileet 2030!
Herrens fremstilling, jomfru Marias renselse, kyndelsemesse og Ordenslivets dag
Det er 2. februar vi snakker om. Denne dagen, 40 dager etter Jesu fødsel, hvor barnets mor kommer til tempelet for å renses, og hvor den førstefødte blir viet til Herren, slik Moseloven foreskriver.
Nå var jomfru Maria ren, og Jesus selv var Guds sønn, men han var kommet for å oppfylle Loven, ikke oppheve den. Opprinnelig en Maria-fest, så en «Jesus-fest», «et lys til åpenbaring for hedningene» – altså for oss, for at vi som Maria skal ta imot Guds Ord, og inkarnere det, gi det liv gjennom våre liv.
Pave Johannes Paul II gjorde 2. februar til ordenslivets dag, det vil si det gudviede livs dag. Nå kan man innvende at alle døpte er gud-viet, men dagen er ment å løfte frem ordenslivet i Kirken. Det tar mange former; monastisk liv, apostolisk liv, eremitter og konsekrerte jomfruer og enker.
Trenger dette livet å løftes frem? Spørsmålet går til sr. Else-Britt Nilsen OP, priorinne på Katarinahjemmet, og den av Norges ordenssøstre som har fordypet seg mest i ordenssøstrenes liv og virke i Norge etter Kirkens tilbakekomst på 1800-tallet.
Det vil jeg absolutt si, svarer hun, vi har fester for mange forskjellige anliggender, og ordenslivet er en del av Kirkens liv. Klosterfolk forutsettes for at Kirken fullt ut skal være til stede i et bispedømme.
Vi lever i en veldig materiell virkelighet, fortsetter hun, og det trengs vitnesbyrd om at det finnes et annet rike hvor andre verdier råder. Søstres og brødres troskap og tjeneste og søken etter Gud peker mot en eskatologisk dimensjon som sprenger grensene for en materiell og dennesidig virkelighetsforståelse.
Er det andre sider ved klosterlivet du vil trekke frem som vesentlige?
Ordenslivets egentlige grunn er Gud – Gud som livets mål og mening. Det er Gud som kaller, og det er bare Gud som kan få oss til å holde ut i kallet. Det er ikke klerikalt – det synes jeg også bør fremheves, og klosterfolk har alltid hatt et større nedslagsfelt i samfunnet enn Kirkens prester har hatt. Det ser vi tydelig ved Kirkens tilbakekomst i Norge. Hver menighet fikk en prest og en gruppe søstre. Søstrene gikk i gang med sykepleie og skolevirksomhet og fikk en stor ikke-katolsk kontaktflate, samtidig som de i stor grad utgjorde stedets menighet og gjorde det nødvendig av praktisk art i den sammenhengen også. Jeg vil påstå at uten søstrene ville ikke Den katolske kirke i Norge hatt den betydning utad som den fikk.
Biskop Fredrik snakker om at han ønsker å styrke Kirkens diakonale dimensjon – den ble vel i stor grad ivaretatt av søstre?
Kirkens sosiale profil ble i høy grad ivaretatt av søstrene, ja, men gradvis ble de oppgaver søstrene påtok seg – ikke minst hva sykepleie angår – overtatt av samfunnet. Søstrene var foregangskvinner i oppbyggingen av velferdsstaten.
Hva med klosterlivets fremtid?
Klostrene har hele tiden også vært åndelige vannhull, oaser for bønn, stillhet og fordypning. Og det er de fremdeles. Men Kirken har en utfordring vis-à-vis kvinner.
Vi ser jo at det er god søkning til presteseminarene i Norge, men ikke på langt nær så mye til ordenshusene. Prestetjenesten er vel definert og synlig, klosterlivet er mangfoldig og vanskelig å sette på én formel. Før var klostrene et alternativ til ekteskap for kvinner, i dag er kvinners muligheter store både i og utenfor klostrene. På den ene siden må man ikke gå i kloster for å få seg en utdannelse, på den annen side er det store muligheter også i klostre for velutdannede kvinner.
I en rapport fra USA leste jeg nylig at 82 % av ordenene der ikke hadde noen som avla evige løfter i fjor. Samtidig vet vi at det er enkelte nye og kanskje mer tradisjonelle ordener som har kall, også i USA og i Vesten for øvrig.
Jeg registrerer også det. Vi vet jo at klosterlivet går opp og ned – noe forsvinner helt, mens andre ordener opplever et oppsving. Hva enkelte av disse nye ordenene angår, spør jeg meg om det vil være holdbart i lengden. Og av og til undres jeg på hva som er drivkraften; er det den egne opplevelsen som er avgjørende, eller er det hvor jeg best kan gjøre nytte for meg i Herrens vingård?
I Norge har vi vært velsignet med søstre fra store deler av verden, ikke minst kontinentet, Nederland og Tyskland til å begynne med, så Polen, Vietnam… I 1940 var 550 av 3000 katolikker i Norge ordenssøstre, altså 20%. Slik er det ikke nå. Det har vært en veldig nedgang i søkningen til klosterlivet. Når startet det?
I dag utgjør vi bare 0,07% av katolikkene i Norge – det er et mer normalt forholdstall, men det er relativt nytt at vi har menigheter helt uten søstre. Nedgangen startet på 1950-tallet. Så kom Vatikankonsilet som falt sammen med store sosiale og kulturelle endringer – den seksuelle revolusjon, kvinners frigjøring, i det hele tatt vektleggingen av individuell frihet og selvrealisering. Idealer som i stor grad gikk på tvers av klosterlivets. Samtidig ble synligheten mindre – draktene ble beklippet og forkortet, hvis de ikke forsvant helt – og søstre etablerte seg gjerne i leiligheter, mindre enheter hvor de delte vanlige folks kår. Mens vi beholdt drakten og en mer klassisk klosterlig tilværelse på Katarinahjemmet, så gikk f.eks. våre søstre i Frankrike bort fra drakten fordi de mente den skapte distanse til folk.
Draktene var vanlige klær den gang de ulike ordener ble grunnlagt, men så er de blitt stående og blitt identitsmarkører og tegn på tilhørighet. I dag er drakten et tegn på gudviet liv mer enn noe annet. Drakten har skiftet betydning –
Drakt eller ikke, det viktigste er vel livet som leves?
Ja, så avgjort. Søstre har gjort – og gjør – store ting i Norge med eller uten drakt. Og søstrenes historie er en fantastisk historie, en eventyrlig historie. Den vil gå videre, det er jeg helt overbevist om.
Les mer:
Influencer nun: Parents most opposed to a religious vocation are not the most atheistic ones
Consecrated people: A constant presence in time of ‘fragility and trial»
Prophecy of presence: consecrated life where dignity is wounded and faith is tested
Middelalderseminar
Programmet for årets middelalderseminar på Utstein kloster, utenfor Stavanger, er klart og det er åpnet for påmelding. Krone over Kors? er tittelen som peker på spenninger mellom kongemakt og kirkemakt. På årets seminar vil professorene Sigrun Høgetveit Berg og Geir Atle Ersland fokusere på to norske konflikter mellom kirkemakt og kongemakt; den første om striden mellom erkebiskop Jon Raude og kong Magnus Lagabøte om Landsloven av 1274, den andre om Stavangerbispen Hoskuld Hoskuldson som var sistemann på skansen av de katolske biskopene i kampen mot danskekongens innføring av reformasjonen i Norge i 1537.
Abort grunnlovsfestes?
«Kamzy Gunaratnam og Arbeiderpartiet frykter konservativ bølge kan slå inn over Norge og vil grunnlovfeste retten til selvbestemt abort», leser vi i Vårt Land, 29. januar. Gunaratnam frykter konservative vinder som i Polen og USA, sier hun, og vil sikre kvinners fundamentale rettigheter ved å grunnlovsfeste retten til abort. Det ble jo gjort i Frankrike for et års tid tilbake.
Personlig vil jeg nok mene at retten til liv er mer fundamental enn retten til å ta liv. I forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014 kom det opp forslag om å grunnlovsfeste retten til liv, og det kom inn i grunnlovens § 93: «Ethvert menneske har rett til liv. Ingen kan dømmes til døden.» Lovforslaget brukte i utgangspunktet formuleringen «iboende rett til liv», men denne ble endret for å unngå en mulig konflikt med abortloven. Vi får se hvor dette ender.
Men Gunaratnam henviser til Polen og USA, og det kan være nyttig å se litt på utviklingen der etter avvisningen av Roe v Wade i 2022. Roe v Wade er en domsavsigelse fra USAs høyesterett i 1973 som i praksis legaliserte abort i hele USA, og som overstyrte delstatene i spørsmålet om abortlovgivning. Da Roe v Wade falt, ble det opp til delstaten å avgjøre abortpolitikken. Noen delstater har en svært restriktiv politikk, og godtar ikke abort når hjertet har begynt å slå, andre har utvidet retten frem til fødselen. Men hvilken virkning har det hatt på aborttallene?
Aborttallene øker. Stadig flere aborter utføres hjemme ved hjelp av medikamenter, og de kan kjøpes over nett i delstater der adgangen til abort er restriktiv. Og i likhet med England, som vi refererte til forrige uke der fødselstallene synker og abortene øker, så har nå 17 delstater i USA negative fødselstall.
Men det er ikke bare her fødselstallene synker. Det skjer over store deler av verden. I Spectator-artikkelen «Bør vi frykte fallende fødselsrater mer enn overbefolkning?», siterer Louise Perry forfatteren bak bestselgeren «The Population Bomb» fra 1960-tallet, Paul Ehrlich, som avslutningsvis tar et lite forbehold om at han kan ta feil:
It is important for you to consider that I, and many of the people who share my views, are just plain wrong, that we are alarmists, that technology or a miraculous change in human behaviour or a totally unanticipated miracle in some other form will ‘save the day’.
(Det er viktig at du tar i betraktning at jeg, og mange av dem som deler mine synspunkter, tar helt feil, at vi er alarmister, at teknologi eller en mirakuløs endring i menneskelig atferd eller et helt uventet mirakel i en eller annen form vil «redde dagen».)
Hvorpå Louise Perry kommenterer: «Vel, det «uventede mirakelet» er nå kommet.»
Ap vil ha retten til abort inn i Grunnloven
Should we fear falling birth rates more than overpopulation?
Birthrates in the U.S. are now so low that 17 states recorded more deaths than births last year, per new Census data.
— Zachary Donnini (@ZacharyDonnini) January 28, 2026
The country is edging closer to net negative natural population growth. pic.twitter.com/sZOk2ZKiLq
Synodalforsamling i Frankrike
Erkebispedømmet Paris åpnet den 25. januar en synodal forsamling som skal diskutere og komme opp med forslag til hvordan man best kan ta imot og integrere det store antallet nye medlemmer, både voksne og ungdom som konverterer i hele Frankrike.
25. januar er festdagen for Paulus» omvendelse. «Datoen ble ikke valgt tilfeldig», forklarte pater Maximilien de La Martinière, da Paulus «var en voksen som etter sin konvertering ble katekumen og deretter en ivrig nybegynner».
Økningen i antall unge og voksne som ønsker å bli døpt, har vært merkbar i hele Frankrike de siste fem årene. I begynnelsen av 2025 steg tallene igjen betydelig. Dette fikk erkebiskop Laurent Ulrich av Paris til å foreslå denne forsamlingen, som ble kunngjort i april.
Bare i erkebispedømmet Paris ble 2652 voksne døpt i påsken 2025, og på landsbasis steg antallet voksendåp til 17 800 katekumener som ble døpt under påskevigilien 19. april 2025, inkludert 10 384 voksne og mer enn 7400 unge i alderen 11 til 17 år.
Dette overraskende tallet, preget av en markant generasjonsskifte og et økende antall unge voksne som søker de kristne innvielsesritualene, åpner for nye pastorale utfordringer Frankrike.
I lys av denne situasjonen vil de åtte bispedømmene i Île-de-France-regionen i Paris – ledet av erkebispedømmet i Paris – sammen med bispedømmet for de franske væpnede styrkene møtes med tittelen «Katekumener og nykonverterte: Nye perspektiver for livet i vår kirke i våre bispedømmer», med sikte på å finne et passende svar og etablere felles retningslinjer på provinsnivå.
Det er også andre positive tegn i fransk kirkeliv: Stadig flere kirkegjengere gjør bruk av skriftemålet.
Og den teologiske høyskolen, Institut Catholique i Paris, har lansert et gratis on line-tilbud: Et innføringskurs i Bibelen fordelt på seks ganger.
Les mer:
Archdiocese of Paris convenes council in response to historic rise in catechumens
Poll finds signs of a confession revival in France
Kirkestrid i Tyskland
«I Tyskland raser det for tiden en kirkelig kulturkamp», sier teologen Bernhard Meuser. Meuser står bak initiativet «Neuer Anfang» (Ny begynnelse) som er sterkt kritisk til den synodale vei, og han er også initiativtager og redaktør bak Youcat-serien. I et intervju med den italienske dagsavisen «Il Foglio» sier han at det råder en kirkestrid i Tyskland og at «Kirken ikke må la sin katekisme omskrives av den tyske synodale vei».
«Overfladisk sett står to ekklesiologiske konsepter overfor hverandre, som siden Det andre vatikankonsil aldri har blitt forenet», forklarer han. ««Communio» mot «Concilium»: en apostolisk-sakramental-hierarkisk strukturert kirke mot en kirke av konsiler, som demokratisk kan gjenoppfinne seg selv fra grunnen av.»
Under den tyske synoden ble det fattet vedtak som ikke er forenlige med tradisjonell katolsk lære, for eksempel når det gjelder ordinasjon av kvinner, vanlig dåp utført av lekfolk og homoseksualitet. Alle vedtakene ble vedtatt med to tredjedels flertall av de tyske biskopene. Bare fire bispedømmer har trukket seg ut av den synodale vei etter flere advarsler fra Vatikanet.
En av dem som har trukket seg ut, er Kølns kardinal Rainer Maria Woelki, og med ham også hjelpebiskopene. I et intervju med domradio.de 27. januar sa han at han ikke vil delta på den tyske synodale veiens sjette samling i Stuttgart 29.-31. januar, og sa at «det var opprinnelig avtalt at det skulle være fem sesjoner, og jeg deltok i disse»
«For meg er den synodale vei over», sa han, og henviste til sitt ordinasjonsløfte og troskap til Kirkens hierarkiske-sakramentale struktur. Han uttrykte forbehold om forslagene om en permanent synodal konferanse hvor både biskoper og legfolk har beslutningsmyndighet, og understreket at ekte synodalitet tjener evangeliseringen og forblir bundet til troen slik den læres av Kirken.
Les mer:
Tysk kardinal Woelki: «For meg er den synodale vei avsluttet»
Bernhard Meuser, Gründer von „Neuer Anfang“: In Deutschland tobt „kirchlicher Kulturkampf
«Grundlegend unterschiedliche Auffassungen von Synodalität»
Abschluss des Synodalen Wegs: Warum Woelki und Voderholzer fernbleiben
Nach Woelki-Absage: So haben sich Kölner Weihbischöfe entschieden
Mehrheit der Deutschen hält Synodalen Weg für „(eher) falsch“: Umfrage
Også Tyskland
Tyskland er nå mye mer enn den synodale vei. Bonifatiuswerk har et eget Diaspora-Kommisariat hvor tyske prester gir av lønnen sin til prester i diaspora. I år deles det ut mer enn 5 millioner Euro fra Grønland til Ukraina. «Solidaritet blant prester er, spesielt i dag, et viktig signal om samhold som når ut til den globale kirken», sier Msgr. Georg Austen, «enten det er i Danmark og Grønland, i Ukraina eller i Baltikum – står kirken med sine prester og diakoner for europeisk samhold på tvers av alle grenser og konflikter». Prestene får støtte til lønn, boliger, biler.
Vil ikke motta medalje
Og når vi snakker om Ukraina: Pavens forlengede arm hva hjelp til trengende angår, kardinal Konrad Krajewski, vil ikke motta medalje fra ukrainske myndigheter som anerkjennelse av den hjelpen han på vegne av Den hellige stol har bidratt med. Krajewski har reist ikke mindre enn ti ganger til Ukraina med nødhjelp og koordinert hjelpearbeidet der. «Den medaljen tilhører alle katolikker som støtter Ukraina», sier han. Jeg har bare gjort jobben min som prest, sier han, fordi han som kardinal er forpliktet til å «gi sitt liv for andre». Han fortalte den ukrainske ambassadøren at han er beæret over at president Zelenskyy ser det «enorme arbeidet» som katolikker over hele verden har gjort for den lidende nasjonen, og lanserte en dramatisk appell om å hjelpe det krigsherjede landet, og at det er ukrainerne som betaler prisen «ved å fryse i Russlands folkemordangrep».
Kanskje en helgen?
«Jeg vil alltid være nær Gud, for han er det viktigste i livet mitt.»
I november i fjor åpnet skotske biskoper kanoniseringsprosessen for Joe Wilson, en 17 år gammel ung gutt som døde plutselig av en ukjent hjertesykdom. Etter hans død fant faren en notisbok der Joe hadde skrevet ned sine tanker om troen og om Gud, og hvor han fremstår som en person med en sterk lengsel etter hellighet. Han begynte å skrive i boken da han var 14 år gammel.
Dette var i 2011. Siden den gang har innholdet inspirert mange mennesker over hele verden.
Joe vokste opp i en katolsk familie. I nærheten av hjemstedet er det en grotte med jomfru Maria fra Lourdes. Den oppsøkte han stadig. Han hadde også stor tillit til Thérèse av Lisieux, i denne helgenen fant han den styrken han trengte for å tjene andre, og ble et eksempel på generøsitet og engasjement for familien sin og alle rundt seg.
Valerie Fleming, som er postulator i saken, sier at Joes skrifter «inspirerer mennesker som ellers ikke ville ha kjent til Kirken», spesielt unge mennesker, som «innser at man kan være en vanlig person og samtidig et vitne om Gud».
Les mer:
Another millennial saint? The story of Joe Wilson, the young Scot who inspired a generation
