Dagens refleksjon 7. november, 2023: Memento mori
Av Peder Josef Foss
At alle mennesker skal dø er noe alle vet, men som de fleste forsøker å tenke så lite på som mulig. Døden er syndens lønn (Rom 6,23) og følger av syndefallet – udødelighet (sammen med overnaturlig kunnskap, immunitet mot lidelse og frihet fra urent begjær) var en av gavene Adam og Eva ble skapt med i paradis, som de valgte bort for seg og sine etterkommere. Siden da er menneskets levedager som gress (Sal 103,15), og vi skal vende tilbake til støvet vi ble laget av – sjelen og kroppen skal skilles fra hverandre.
Døden er det ytterste beviset på menneskets fall og skrøpelighet, og derfor er det noe det var verdt både å frykte og skamme seg over, inntil også døden ble snudd på hodet og gjort om til seier. «For meg er livet Kristus og døden en vinning» (Fil 1,21), sier Paulus. For ham er døden ikke døren til glemselens land, til tomhet og intethet eller til uante lidelser og en usikker skjebne, men porten til Livet: «Jeg har lyst til å fare herfra og være med Kristus for det er meget, meget bedre.» (1,23). Apostelen vil bli i dette liv så lenge det er Guds vilje, men han lengter faktisk etter døden. Ikke fordi dette livet ikke er verdt noe, men fordi dets goder er så fattigslige og dets farer så store at det ikke på noe vis kan foretrekkes fremfor Himmelen. Livet her nede skal leves for livet som skal komme.
Hellige Thérèse av Lisieux ble engang spurt om hva hun tenkte om at døden skulle komme henne i møte. Hun svarte: «Nei, ikke døden, men den gode Gud. Døden er ikke, slik bildene viser, et spøkelse, et fryktelig skremsel. Katekismen sier at det er atskillelsen av sjel og legeme – intet mer! Vel, jeg frykter ikke noen atskillelse som vil forene meg med Gud for alltid.»
Verdens og vår egen frykt for døden ville forduftet som dugg i morgensolen om vi bare ville ta til oss Lille Thérèses ord, ordene til en som har sett det samme som hellige Job: «Jeg vet at min gjenløser lever.» (Job 19,25). Å få dø i Ham er det avgjørende for vår evige skjebne og noe vi hver dag må be om. Kirken kaller dette perseverantia finalis – endelig utholdenhet (jf. Matt 10,22) – dvs. nåden til i sin dødsstund å angre alle sine synder og betro seg fullstendig til Guds miskunn. Det er dette man ber Jomfru Maria oppnå for en når man sier: Be for oss syndere…i vår dødstime.
«Vær da også dere rede! for Menneskesønnen kommer i den time dere ikke tenker.» (Luk 12,40). Kirken lærer oss at vi er rede for døden når vi lever i vennskap med Gud, i nådens stand. Det vil si at vi ofte går til skrifte og Kommunion, kjemper for å overvinne lastene og vinne fremgang i dydene, er utholdne i bot og i bønn, overholder Guds og Kirkens bud, oppfyller pliktene vår stand og vårt kall pålegger oss, elsker vår neste og tar oss av de sårbare, og fremfor alt at vi elsker Gud over alle ting med den brennende kjærligheten Han selv har utøst i våre hjerter.
Vil du hjelpe andre mennesker med å vokse i troen og kjærlighet til Gud gjennom en gave til EWTN Norge – St Rita Radio? Trykk her for å støtte vårt arbeid
