En velvillig lesning av pave Frans’ pontifikat, del 4 (2019–2020)
Av Øyvind J.V. Evenstad

Les del 1 her:
En velvillig lesning av pave Frans’ pontifikat, del 1 (2013–2014)
Les del 2 her:
En velvillig lesning av pave Frans’ pontifikat, del 2 (2015–2016)
Les del 3 her:
En velvillig lesning av pave Frans’ pontifikat, del 3 (2017–2018)

Så langt i denne serien har vi sett at pave Frans har gjort og sagt mye siden starten i 2013, men at alt lar seg tolke i kontinuitet med Kirkens evige lære – hvis man ser på det med velvilje og unngår å dømme forhastet. Det mest oppsiktsvekkende ved pontifikatet er nok ikke det paven har gjort, men det han ikke har gjort. Mange hadde håp om, eller frykt for, at pave Frans skulle endre Kirkens lære på flere områder. Egentlig har han ikke endret noe annet enn måten den samme læren i noen tilfeller blir uttrykt på. Ja, endringer er blitt gjort i deler av Kirkens praksis, men lite som kan kalles revolusjonært.

Vi må elske paven

Da apostelen Paulus ble ført frem for det jødiske rådet i Jerusalem, ga øverstepresten Ananias ordre til noen om å slå ham på munnen. Paulus svarte: «Gud skal slå deg, din kalkede vegg! Du sitter her og skal dømme meg etter loven, og så befaler du imot loven at jeg skal bli slått» (Apg 23,3). Da han ble informert om at han snakket til øverstepresten, beklaget Paulus seg: «Brødre, jeg visste ikke at han var øversteprest, for det står skrevet: Du skal ikke bruke skjellsord mot en fyrste i ditt folk» (v. 5). I den gamle pakt var øverstepresten israelsfolkets åndelige overhode. Paven har en lignende funksjon i den nye pakt.

Derfor bør vi følge apostelens eksempel og ikke bruke skjellsord mot Den hellige far, selv om vi (Gud forby) har inntrykk av at han «slår» eller straffer oss. Den hellige pave Pius X uttrykte den tradisjonelle læren om folkets forhold til paven da han sa, i en tale til prester den 18. november 1912, at paven er «faren par excellence som i seg selv samler alt som kan være kjærlig, ømt og guddommelig». Det smertet pave Pius at han på sin tid var nødt til å komme med følgende påminnelse: «Elsk paven!» – som er like viktig i vår egen tid. Han forklarte også hva kjærlighet til paven faktisk innebærer:

Hvordan skal paven elskes? Non verbo neque lingua, sed opere et veritate [ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet]. Når vi elsker noen, søker vi å tilpasse oss deres tanker, utføre deres ønsker og forstå det de vil. Og på samme måte som vår Herre Jesus Kristus sa om seg selv: si quis diligit me, sermonem meum servibit [Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud], må vi vise vår kjærlighet til paven ved å adlyde ham.

Når man elsker paven, er det derfor ikke rom for diskusjoner om hva han forordner eller krever, eller hvor langt lydigheten skal gå, eller i hvilke saker lydighet kreves. Når man elsker paven, sier man ikke at han ikke har talt tydelig nok, som om han var forpliktet til å gjenta i alles ører den vilje han har uttrykt så mange ganger, ikke bare muntlig, men også i brev og andre offentlige dokumenter. Man tviler ikke på hans befalinger ved bruk av det enkle påskuddet til de som ikke ønsker å adlyde: at det ikke er paven som befaler, men de som omgir ham. Man innskrenker ikke det området der han kan og bør utøve sin autoritet. Man setter ikke autoriteten til andre, om enn lærde, personer som er uenige med paven, foran pavens autoritet; personer som, selv om de er lærde, ikke er hellige, for den som er hellig kan ikke være uenig med paven. [1]

Jeg har kommet til del 4 i denne serien, som tar for seg årene 2019 og 2020. Målet er å gi en velvillig lesning av pave Frans’ pontifikat, i lys av at katolikker skylder pavens læreembede «viljens og forstandens religiøse beredvillighet» (Lumen Gentium, nr. 25). Vi lever i en tid der mange har problemer med å akseptere dette, men Kirken har vært gjennom store prøvelser før. Ved å oppklare misforståelser og berolige de som har latt seg overbevise av pavens kritikere, håper jeg å bidra til at flere følger Pius Xs oppfordring og velger å elske paven. Vi bør for all del unngå en innstilling som forhåndsdømmer pavens ord og gjerninger.

2019: Diverse ulikheter i religion

I februar 2019 møtte pave Frans storimamen av Al-Azhar, Ahmed al-Tayyeb. Han regnes som den høyeste læremessige autoritet for mange muslimer. Diskusjonen mellom dem resulterte i en felleserklæring med tittelen «Dokument om menneskelig søskenskap for fredelig sameksistens i verden» (4. februar 2019) – også kalt Abu Dhabi-erklæringen, fordi den ble underskrevet i Abu Dhabi i De forente arabiske emirater. Erklæringen inneholder mye fint om grunnlaget for menneskeverdet som troen på Gud gir oss: «Troen får troende til å betrakte andre mennesker som sine søsken som skal bistås og elskes.» Dette er helt i samsvar med Skriften. Dokumentet advarer også mot farene ved «materialistiske filosofier» som «guddommeliggjør mennesket» og, ironisk nok, nedverdiger det:

Det første og viktigste formål med religioner er å tro på Gud, å ære ham og å kalle alle mennesker til å tro at dette universet avhenger av en Gud som styrer det. Han er Skaperen som har formet oss i sin guddommelige visdom og overgitt livets gave i vår varetekt. Dette er en gave som ingen har rett til verken å frata noen, eller true eller manipulere etter eget forgodtbefinnende. Tvert imot må alle bevare denne gaven fra livets begynnelse til dets naturlige slutt. Derfor fordømmer vi alle slags handlinger som utgjør en trussel mot livet, så som folkemord, terrorhandlinger, tvungen migrasjon, organhandel, abort og eutanasi samt politikk som støtter opp under disse tingene. [2]

Den siste delen av dokumentet, som kommer med en rekke stadfestelser, ble gjenstand for kritikk fra flere katolikker på grunn av én enkelt formulering: «Pluralisme og ulikheter i religion, hudfarge, kjønn, rase og språk er villet av Gud, som skapte menneskene i sin visdom.» Hvordan kunne paven skrive under på dette, når vi leser at «under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn [enn Jesus] som vi kan bli frelst ved» (Apg 4,12)? Hudfarge, kjønn, rase og språk er én ting – men er det Guds vilje at det finnes ulike religioner? Ifølge pave Frans er det ingenting i dokumentet som går «én millimeter» bort fra Det annet vatikankonsil. [3] Konsilet lærer:

Vi tror at denne ene sanne religion er å finne i den katolske og apostoliske kirke, som av Herren Jesus har mottatt det oppdrag å utbre troen til alle mennesker, idet han jo har sagt til apostlene: «Gå derfor bort og lær alle folk, døp dem i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere» (Matt 28,19–20). Alle mennesker er forpliktet til å søke sannheten, fremfor alt i det som angår Gud og Hans kirke, gripe den og holde fast ved den når de først har erkjent den. (Dignitatus humanae, nr. 1)

Athanasius Schneider, hjelpebiskop i Astana i Kasakhstan, benyttet anledningen under et ad limina-besøk til å spørre paven om Abu Dhabi-erklæringen viser til Guds aktive eller passive (tillatende) vilje når det gjelder ulikheter i religion. Her er det en viktig forskjell, siden Gud tillater mye som han helst skulle sett var annerledes – kanskje for å oppnå et gode som vi ikke umiddelbart kan se. Ifølge Schneider anerkjente paven at dokumentet kan tolkes feil, men bekreftet følgende: «Du kan si at den aktuelle setningen om ulikheter i religion betyr Guds tillatende vilje.» [4] Med dette har paven gitt en tolkning av dokumentet som stemmer overens med tidligere lære, og som vi derfor bør akseptere.

I mars 2019 ble mange forferdet av et videoklipp som viste at pave Frans hilste på en lang rekke besøkende, men at han trakk hånden vekk fra de som ønsket å kysse ringen hans. Kyssing av pavens ring er et tradisjonelt tegn på respekt, og det har til og med vært knyttet avlat til praksisen. Var dette en form for falsk ydmykhet fra en pave som ville ta Guds gaver vekk fra folket? Nei. Ifølge en talsmann fra Vatikanet var paven redd for å spre bakterier, men i andre situasjoner er han helt åpen for å la mennesker kysse ringen. En utvidet versjon av videoopptaket viser at han tillot dette dusinvis av ganger samme dag. [5]

Den 6. til 27. oktober 2019 var tiden for den såkalte Amazonas-synoden, bispesynodens møte i Roma for å diskutere evangeliseringsmåter, særlig for urfolk, i Amazonas-regionen i Sør-Amerika. Under synoden ble det lastet opp en video på YouTube av en anonym person som gikk inn i Santa Maria in Traspontina-kirken, tok med seg noen trefigurer av en gravid kvinne og kastet dem i elven Tiber. [6] I videotittelen blir disse figurene beskrevet som avgudsbilder av den søramerikanske gudinnen Pachamama («Moder Jord»). Figurene hadde også vært inne i Peterskirken, som av flere ble oppfattet som skandaløst. Hvordan kunne paven tillate at man dyrket et avgudsbilde i Vatikanet? Var dette et brudd på det første bud?

Senere sa pave Frans at figurene, som ble plukket opp igjen fra Tiberen, hadde vært utstilt i kirken «uten avgudsdyrkelse som hensikt». Han omtalte dem som Pachamama, men han sa det med tydelige «hermetegn» og viste simpelthen til at mediene og andre hadde kalt dem dette. [7] Paolo Ruffini, kommunikasjonssjef i Vatikanet, sa at figurene «representerte liv, fruktbarhet, moder jord». [8] Dette passer med uttalelser fra pave Johannes Paul II, blant annet i en preken i Bolivia i 1988: «Gud […] vet at vi trenger næring fra jorden, den varierte og uttrykksfulle virkeligheten som forfedrene deres kalte Pachamama.» [9] Det er imidlertid andre ting som tyder på at disse figurene ikke nødvendigvis representerte jorden.

Første gang figurene ble fremstilt var under en treplantingsseremoni i Vatikanets hage den 4. oktober, hvor pave Frans var til stede. Et videoklipp av deltagere som bøyde seg ned rundt et teppe med trefigurer på, vakte forferdelse. Var det tilbedelse av Pachamama som foregikk her? Ser man nøye på opptaket, oppdager man flere ting. For det første var det ikke bare «Pachamama»-figurer på teppet, men også andre gjenstander – inkludert bilder av kristne martyrer fra Amazonas-regionen. For det andre ble en av figurene omtalt som «Vår Frue av Amazonas». Figurene representerte en «inkulturert» versjon av Jomfru Maria som gjester en annen gravid kvinne, nemlig Elisabeth. Deltagerne ba til Gud, ikke avguder, med ulike offergaver på teppet. [10]

2020: Amazonas, COVID-19 og brorskap

I februar 2020 publiserte pave Frans den postsynodale apostoliske formaningen Querida Amazonia («Elskede Amazonas»), om saker som ble diskutert på Amazonas-synoden. Det var knyttet store forventninger til dette dokumentet, og noen virket sikre på at paven kom til å åpne for at gifte menn kunne bli presteviet for å bøte på prestemangel i Amazonas-regionen. Andre håpet at paven ville gå i retning av å endre Kirkens lære om presteskapet for å tillate kvinnelige prester. Ikke noe av dette blir gjort i dokumentet. I stedet oppfordrer paven til å be om flere prestekall og sende prester med misjonærkall til regionen (nr. 90). Han understreker kvinners betydning i Kirken, men åpner ikke for ordinasjon (nr. 100–101).

Formaningen handler kanskje først og fremst om «inkulturering», det vil si om hvordan troen uttrykkes ulikt i ulike deler av verden. Kirken i Amazonas-regionen må ha et «amazonsk ansikt», akkurat som Kirken i Europa har et europeisk ansikt, og så videre. Pave Frans vil også svare på økologiske katastrofer, og siterer sin forgjenger – pave Benedikt XVI – som fordømte «ødeleggelsen av miljøet og Amazonasbekkenet, og truslene mot menneskeverdet til folkene som bor i regionen» (nr. 12). På samme måte som i Laudato Si’ er det snakk om en helhetlig (integral) tilnærming som vektlegger «menneskets økologi». Vi kan ikke overse konsekvensene av at store selskaper, med statlig støtte, beslaglegger og ødelegger områder der det bor folk.

Pave Frans er spesielt opptatt av hva som skjer med mennesker når de, i likhet med trærne, får røttene sine rykket opp. Ørkenspredning i Amazonas tvinger deler av befolkningen til å emigrere til byene, der de får oppleve både materiell fattigdom og «indre fragmentering som følger av tapet av de verdiene som tidligere holdt dem oppe.» Tap av felles referansepunkter og kulturelle røtter som gir mennesker identitet vil forstyrre «den kulturelle overføringen av en visdom som har gått i arv i århundrer fra generasjon til generasjon» (nr. 30). Formaningen har blitt kritisert for å gi støtte til en form for «frigjøringsteologi» som politiserer troen. [11] Faktisk vektlegger den det ikke-politiske:

Når vi erkjenner de mange problemene og behovene som skriker ut fra hjertet av Amazonas-regionen, kan vi svare med organisasjoner, tekniske ressurser, muligheter for diskusjon og politiske programmer: alt dette kan være en del av løsningen. Men som kristne kan vi ikke legge til side det kallet til tro som vi har mottatt fra evangeliet. I vårt ønske om å kjempe side om side med alle, skammer vi oss ikke over Jesus Kristus. De som har møtt ham, de som lever som hans venner og identifiserer seg med budskapet hans, må uunngåelig snakke om ham og formidle hans tilbud om nytt liv til andre: «Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!» (1 Kor 9,16). (nr. 62)

Pave Frans’ formaning har også blitt beskrevet som konservativ, naturligvis på en måte som går på tvers av alle politiske partier som bruker denne merkelappen. [12] Den er opptatt av å bevare kulturer, familier og tradisjoner fra ødeleggelser som kan komme av rask og unaturlig endring. Paven kritiserer en globalisert økonomi som «har en utjevnende effekt på kulturer og reduserer den enorme variasjonen som er hele menneskehetens arv» (nr. 33). Videre: «Oppløsningen av familier som følge av tvungen migrasjon påvirker overføringen av verdier» (nr. 39). Han skriver om «Kirkens autentiske tradisjon, som ikke er en statisk levning eller en museumsgjenstand, men roten til et stadig voksende tre» (nr. 66). I grunnen kan dette høres ganske konservativt ut.

Under koronapandemien, som begynte i 2020, ble pave Frans kritisert for å si at det var en «moralsk forpliktelse» å la seg vaksinere – i hvert fall ifølge medienes overskrifter (noen av dem ble endret i ettertid). Faktisk sa han at å ta vare på helsen er en moralsk forpliktelse. [13] Ingen katolikk bør være uenig i dette prinsippet, som stadfestes i Den katolske kirkes katekisme: «Liv og fysisk helse er goder som er gitt av Gud. Vi må ta vare på dem på en fornuftig måte, under hensynstagen til andres behov og det felles beste» (nr. 2288). Dette kan man for eksempel gjøre ved å bli vaksinert, hvis man ikke har god grunn til å takke nei.

I oktober 2020 kom encyklikaen Fratelli tutti («Alle brødre»), om sosiallære. Brevet har blitt kritisert for å være altfor langt, og langt er det – i likhet med de fleste dokumentene fra pave Frans’ pontifikat. Det er ingen grunn til å presentere løsrevne biter av det, uten kontekst, som «bevis» på vranglære. Også her må vi tolke ordene i beste mening. Noe som er verdt å si til å begynne med er at encyklikaen kan ses på som en slags «oppsummering» av pontifikatet. Frans siterer seg selv svært ofte, men ikke fordi han vil skryte av seg selv. Han siterer uttalelser som strengt tatt ikke var del av læreembedet hans, for at de skal bli det. [14]

Paven uttrykker tidlig målet med encyklikaen: «Det er mitt ønske at vi i vår tid, ved å anerkjenne hvert enkelt menneskes verdighet, kan bidra til gjenfødelsen av en universell streben etter brorskap» (nr. 8). Han er opptatt av brorskap på tvers av grenser, men understreker at det ikke betyr en overfladisk forening av verden. Han siterer pave Benedikt XVI, som skriver at «når samfunnet blir stadig mer globalisert, gjør det oss til naboer, men ikke til brødre» (nr. 12). Frans er også bekymret for tap av historiebevissthet og for en ideologisk «dekonstruksjonisme» som «gjør krav på å skape alt fra null» (nr. 13). Han siterer sin postsynodale apostoliske formaning Christus vivit («Kristus lever») fra 2019:

Hvis noen ber unge mennesker om å overse sin egen historie, avvise de eldres erfaringer, se ned på fortiden og se frem mot en fremtid som vedkommende selv ønsker seg, er det ikke da lett å få dem med seg slik at de bare gjør det han sier? Han trenger at de unge er overfladiske, rotløse og mistroiske, slik at de bare kan stole på løftene hans og handle i henhold til planene hans. Det er slik ulike ideologier fungerer: De ødelegger (eller dekonstruerer) alle forskjeller slik at de kan regjere uten motstand. Men til det trenger de unge mennesker som ikke har bruk for historien, som fornekter den åndelige og menneskelige rikdommen de har arvet fra tidligere generasjoner, og som er uvitende om alt som har vært før dem. (nr. 13)

Fratelli tutti har blitt anklaget for å endre på Kirkens lære ved å nedvurdere betydningen av privat eiendomsrett. [15] Stemmer det? Pave Frans ser ut til å underordne eiendomsretten «skapte goders felles mål» (nr. 119), slik at de rike har en moralsk forpliktelse til å dele med de fattige. Dette er ganske enkelt tradisjonell katolsk lære, som pavens henvisninger til Johannes Krysostomos og pave Gregor den store viser. Frans siterer også pave Johannes Paul II, fra encyklikaen Laborem exercens (nr. 120). For å si det med Thomas Aquinas: «Hver og en er betrodd forvaltningen av sine egne ting, slik at han med dem kan hjelpe dem som er i nød» (ST II–II, q. 66, art. 7).

Encyklikaen har videre blitt anklaget for å endre læren om rettferdig krig og dødsstraff. Når det gjelder krig, påpeker paven simpelthen at muligheten for rettferdig krig ikke betyr at en påstått rettferdig krig faktisk er det. I våre dager bør man gjøre alt man kan for å unngå krig, spesielt med tanke på farene ved masseødeleggelsesvåpen (nr. 258). Det trengte man ikke å tenke på tidligere. Om dødsstraff sier ikke encyklikaen noe annerledes enn den reviderte versjonen av nr. 2267 i Den katolske kirkes katekisme fra 2018. Pave Frans anerkjenner myndighetenes legitime rolle i å straffe forbrytere, men viser også til tidlige kirkefedre som argumenterte mot bruken av dødsstraff i praksis (nr. 264–265).

«Den som hører dere, hører meg»

I Humani Generis (12. august 1950) skriver pave Pius XII: «Man må […] ikke tro at det som blir formidlet i encyklikaer, i seg selv ikke krever samtykke, siden pavene ikke utøver sin øverste læremyndighet når de skriver slike brev. Disse tingene blir nemlig undervist med den ordinære læremyndigheten, om hvilken det er sant å si: «Den som hører dere, hører meg» [Luk 10,16]» (nr. 20). Den som hører paven, inkludert i encyklikaer, hører Kristus. Enhver som fortsatt tror at pave Frans har endret Kirkens lære, kan lese Fratelli tutti og reflektere over det. Det er her paven har sagt det han ønsker å lære oss, og det er viktig at vi leser det uten å være forutinntatt.

Les del 1 her:
En velvillig lesning av pave Frans’ pontifikat, del 1 (2013–2014)
Les del 2 her:
En velvillig lesning av pave Frans’ pontifikat, del 2 (2015–2016)
Les del 3 her:
En velvillig lesning av pave Frans’ pontifikat, del 3 (2017–2018)

Noter

[1] Pius X. «Ai sacerdoti dell’Unione Apostolica in occasione del 50° anniversario della fondazione» (18. november 1912). Min oversettelse. https://www.vatican.va/content/pius-x/it/speeches/documents/hf_p-x_spe_19121118_unione-apostolica.html

[2] «Abu Dhabi-erklæringen» (4. februar 2019). Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro. Katolsk.no. https://www.katolsk.no/nyheter/2023/08/abu-dhabi-erklaeringen

[3] Edward Pentin. «Does the New Catholic-Muslim Declaration Deviate From Catholic Teaching?» National Catholic Register, 15. februar 2019. https://www.ncregister.com/news/does-the-new-catholic-muslim-declaration-deviate-from-catholic-teaching

[4] «Bishop Schneider: Pope clarified statement on ‘diversity of religions’». Min oversettelse. Catholic Herald, 8. mars 2019. https://catholicherald.co.uk/bishop-schneider-pope-clarified-statement-on-diversity-of-religions/

[5] «Pope says hand-kiss recoil was ‘question of hygiene’». BBC, 28. mars 2019. https://www.bbc.com/news/world-europe-47736614

[6] St. Boniface Institute. «Pachamama idols thrown into the Tiber river!» YouTube, 21. oktober 2019. https://www.youtube.com/watch?v=xoB_gjuZgf8 (Det viste seg at den anonyme personen i videoen var Alexander Tschugguel, en ung mann fra Østerrike. Senere kom det frem at Tschugguel i forkant hadde snakket om planen med, og fått penger til flybilletten av, den pavekritiske internettkommentatoren Taylor Marshall. Se: Dr Taylor Marshall. «He Had Corona Virus and Recovered: Alexander Tschugguel talks to Dr. Taylor Marshall». YouTube, 27. mars 2020. https://www.youtube.com/live/_DSLe6vf1cw?feature=shared&t=4000)

[7] «Pope Francis apologizes that Amazon synod ‘Pachamama’ was thrown into Tiber River». Catholic News Agency, 25. oktober 2019. https://www.catholicnewsagency.com/news/42636/pope-francis-apologizes-that-amazon-synod-pachamama-was-thrown-into-tiber-river

[8] «Prefect for Communication comments on theft of statues from Rome church». Min oversettelse. Vatican News, 21. oktober 2019. https://www.vaticannews.va/en/vatican-city/news/2019-10/ruffini-vatican-prefect-on-theft-of-statues-in-rome.html

[9] «Celebración eucarística en el Valle de Cochabamba» (11. mai 1988). Min oversettelse. https://www.vatican.va/content/john-paul-ii/es/homilies/1988/documents/hf_jp-ii_hom_19880511_cochabamba.html

[10] Reason & Theology [Michael Lofton]. «The TRUTH About the Pachamama Vatican Ceremony». YouTube, 10. februar 2023. https://www.youtube.com/live/x9vWkXaZp0U?feature=shared&t=1610

[11] James Roberts. «Querida Amazonia prompts both joy and disappointment». The Tablet, 14. februar 2020. https://www.thetablet.co.uk/news/12481/querida-amazonia-prompts-both-joy-and-disappointment

[12] Declan Leary. «Querida Amazonia Reveals Francis’s Conservatism». National Review, 18. februar 2020. https://www.nationalreview.com/2020/02/querida-amazonia-reveals-franciss-conservatism/

[13] «On COVID vaccinations, Pope says health care is a ‘moral obligation’» [Opprinnelig tittel: «Pope suggests that COVID vaccinations are ‘moral obligation’»]. NPR, 10. januar 2022. https://www.npr.org/2022/01/10/1071785531/on-covid-vaccinations-pope-says-health-care-is-a-moral-obligation

[14] Larry Chapp. «Fratelli Tutti and its critics». Catholic World Report, 9. oktober 2020. https://www.catholicworldreport.com/2020/10/09/fratelli-tutti-and-its-critics/

[15] Jonathan Liedl. «Theologians Say Tradition Backs Pope’s Teaching on Private Property in Fratelli Tutti, Others Express Concerns». National Catholic Register, 20. oktober 2020. https://www.ncregister.com/news/theologians-say-tradition-backs-pope-s-teaching-on-private-property-in-fratelli-tutti-others-express-concerns

Les del 1 her:
En velvillig lesning av pave Frans’ pontifikat, del 1 (2013–2014)
Les del 2 her:
En velvillig lesning av pave Frans’ pontifikat, del 2 (2015–2016)
Les del 3 her:
En velvillig lesning av pave Frans’ pontifikat, del 3 (2017–2018)

 

Vil du hjelpe andre mennesker med å vokse i troen og kjærlighet til Gud gjennom en gave til EWTN Norge – St Rita Radio? Trykk her for å støtte vårt arbeid