Mulighetsrommet for katolske friskoler innenfor et sekulært nasjonalt rammeverk – noen refleksjoner etter konferansen i Bergen 25. april
Av Olav Hovdelien,

Den europeiske paraplyorganisasjonen for katolsk utdanning, CEEC, avholdt nylig sin 102. årskonferanse i Bergen. I den forbindelse ble det arrangert et seminar der det ble fokusert på mulighetene som ligger i katolsk utdanning, under tittelen «Hva er et menneske?» Bak seminaret stod skolekontoret i Oslo katolske bispedømme og forskningsgruppen for katolske studier ved NLA høgskolen, kyndig ledet av henholdsvis Anne-Rigmor Stock Evje og Peder K. Solberg.

Jeg deltok som innleder ved et av delseminarene, sammen med Clemens Cavallin, professor ved NLA, og Dom Elias Carr, fra Stift Klosterneuburg i Østerrike, men som også har erfaring med å drive en katolsk skole i New York. Temaet for vårt delseminar var katolske friskoler i Norge, og muligheten for å bevare en katolsk identitet innenfor et sekulært nasjonalt rammeverk. Det følgende inneholder noen videre refleksjoner fra seminaret i Bergen.

Kristen humanisme er viktig for utdanning! 

En fellesnevner for seminaret i Bergen var hvor viktig det er for utdanningen av de som vokser opp, at i denne utdanningen bygger på en kristen humanisme. Alle seminarinnleggene belyste denne tematikken på en eller annen måte. Her handlet det om innholdet i den utdanningen som gis ved katolske skoler, men som mange sikkert er kjent med, står de samme verdiene også helt sentralt i opplæringsloven som regulerer innholdet i den offentlige norske skolen. Opplæringslovens §1-1 slår der fast at «Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.»

Det å henvise til kristne og humanistiske verdier i en formålsbestemmelse, løser naturligvis ikke alle problemer når det gjelder innholdet i den offentlige skolens verdiformidling og retningen for denne. Det vil være uenighet om både hva «kristen» og hva «humanistisk» betyr, og forholdet mellom disse begrepene. Den norske skolen er kanskje i dag vel så preget av et sekularistisk og multikulturalistisk tankegods, enn av å formidle en kristen humanisme. Behovet for katolske friskoler er tydelig nok for de som ønsker støtte for en katolsk oppdragelse for sine barn, mange steder, men vi skal huske på at det også er lokale forskjeller når det gjelder hvordan lovformuleringen i §1-1 både forstås og praktiseres. Og uansett utgjør formålsbestemmelsen for den offentlige skolen en påminnelse om at det rett forstått fortsatt vil kunne trekkes i samme retning når det gjelder mange verdispørsmål.

Det er også verdt å merke seg insisteringen på menneskerettenes betydning i formålsparagrafen for skolen. Foreldreretten, dvs. retten til å bestemme innholdet og verdiene i barnas oppdragelse, er en helt sentral rettighet, og kanskje særlig for en minoritet som den katolikker utgjør. Selv de politiske partiene som i utgangspunktet er kritiske til livssynsbaserte friskoler, setter ofte menneskerettighetene høyt. Da kan ikke uten videre foreldreretten settes til side.

Det er da også foreldreretten som danner bakgrunnen for muligheten for å velge et alternativt opplæringsløp til det som organiseres av den offentlige skolen.

Retten og plikten til opplæring

Det er ikke obligatorisk skolegang i Norge, selv om det kanskje kan se slik ut, men derimot er det obligatorisk opplæringsplikt. I opplæringsloven (§2-1) formuleres dette slik: «Barn og unge har plikt til grunnskoleopplæring, og rett til ein offentleg grunnskoleopplæring i samsvar med denne lova og tilhøyrande forskrifter. Plikten kan ivaretakast gjennom offentleg grunnskoleopplæring eller gjennom anna, tilsvarande opplæring.»

Foreldrene eller barnas foresatte plikter å sørge for at deres barn går gjennom et planlagt og solid opplæringsløp. Barna har rett og plikt til slik deltagelse, og denne retten og «plikta til opplæring varer til eleven har fullført det tiande skoleåret.» Det finnes altså et lovfestet alternativ, og det er dette som gjør det mulig å starte opp og drive friskoler av forskjellige slag, innen visse rammebetingelser. Det er også mulig for foreldre å drive hjemmeundervisning, men det har vært lite utbredt i Norge så langt. Den som ønsker å drive hjemmeundervisning må utarbeide en plan for denne som så kan godkjennes av en tilsynslærer utpekt av kommunen.

Privatskoleloven

Sammenlignet med hjemmeundervisning, er det mer utbredt å sende barna til forskjellige former for friskoler eller privatskoler, men også dette er relativt lite utbredt sammenlignet med mange andre land. Ifølge SSB (2022) var det bare omtrent 4 % av alle barn i skolealder som går på friskoler. Men det er verdt å merke seg at privatskoleloven har som formål «å medverke til at det kan opprettast og drivast private skolar, slik at foreldre og elevar kan velje andre skolar enn dei offentlege.» Dette skjer med henvisning til menneskerettslovens §2. Her er det altså i utgangspunktet snakk om et villet mangfold fra myndighetenes side, da under visse betingelser.

I tråd med privatskoleloven er de fleste friskolene i Norge enten skoler som bygger på en alternativ pedagogikk (Rudolf Steiner- eller Maria Montessori-skoler), eller skoler som har et annet livsynsmessig grunnlag, slik som de katolske friskolene. I 2017 var 83 av landets 278 privateide grunnskoler, kristne friskoler, med noe sånt som til sammen ti tusen elever. De omtrent ti tusen elevene som går på kristne grunnskoler utgjør ca. 1,6 % av alle norske grunnskoleelever, og da snakker vi om kristne grunnskoler uavhengig av konfesjonell tilhørighet. Elevene som går på katolske grunnskoler, utgjør dermed en minoritet av den minoriteten som elever ved kristne grunnskoler utgjør.

Satsningen på katolske skoler i Norge er relativt beskjeden – her er det mer å gå på!

Den katolske kirke i Norge eier og driver til sammen fem skoler per i dag, med grunnskoler i Arendal, Bergen, Oslo og Bodø, og én videregående skole i Bergen. Dette utgjør en relativt beskjeden satsning. Til sammenligning er en kristen «lavkirkelig» organisasjon som Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), som har under en tredjedel av medlemstallet til Den katolske kirke, eier eller medeier av 13 grunnskoler og 16 videregående skoler. I tillegg til dette er de eier eller medeier av to høgskoler, Fjellhaug Internasjonale Høgskole i Oslo, og NLA Høgskolen i Bergen, Oslo og Kristiansand.

Misjonssambandet var tidlig klar over hvor viktig friskolene er for den kristne identitetsutviklingen for de elevene som går på organisasjonens skoler. Denne lutherske organisasjonen vært forbilledlig med tanke på hva som er mulig å få til med relativt begrensede ressurser, men med mye idealisme og pågangsmot. Kanskje kan antallet katolske grunnskoler økes? Hva med etableringen av en katolsk videregående skole i Oslo?

Det ligger mye idealisme og pågangsmot bak etableringen og driften av de fem katolske skolene vi har også. Det skal vi ikke glemme. Det gjøres daglig gjøres et solid stykke arbeid ved landets fem katolske friskoler, og disse skolene utgjør viktige bidrag til å virkeliggjøre det som var visjonen som stod som overskrift for seminaret i Bergen nå i april: Kristen humanisme er viktig for utdanning!

Olav Hovdelien, professor ved OsloMet – storbyuniversitetet. Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier