Helbredelsen av en sjømann fra Royal Navy i Lourdes

Av Nicolás de Cárdenas, oversatt av Pål Augland

I 1944 utga pater Patrick O’Connor, en irsk prest og medlem av misjonsselskapet St. Columban, boken «I Knew a Miracle: The Story of John Traynor, Miraculously Healed at Lourdes».

I boken forteller han hvordan sjømannen Jack Traynor, under en ti timer lang togreise til Lourdes fredag 10. september 1937, selv fortalte ham hvordan han i 1923 ble helbredet i Lourdes-helligdommen fra de invalidiserende sårene han hadde pådratt seg i første verdenskrig.

Over hundre år senere, den 8. desember i år, kunngjorde erkebiskopen av Liverpool i Storbritannia, Malcolm McMahon, at Traynors helbredelse er blitt anerkjent som det 71. miraklet som tilskrives forbønnen til Vår Frue av Lourdes.

O’Connor beskrev Traynor som en «kraftig mann, 1,75 høy, med et sterkt, rødmusset ansikt» som, ifølge biografien hans, «skulle ha vært lam, epileptisk, dekket av sår, nedsunket, med en rynkete og ubrukelig høyre arm og et stort hull i hodeskallen, om han i det hele tatt hadde vært i live”.

Ifølge misjonæren var Traynor en mann «med sin mandige tro og fromhet», beskjeden, «men åpenbart en uredd og militant katolikk». Til tross for at han bare hadde fått en grunnskoleutdannelse, hadde han «et klart sinn beriket av troen og stor ærlighet i møte med livet».

Dette gjorde ham i stand til å fortelle «med enkelhet, nøkternhet og nøyaktighet» hvordan han ble helbredet på stedet der Den ubesmittede unnfangelse viste seg for den hellige Bernadette Soubirous i 1858.

O’Connor skrev ned beretningen og sendte den til Traynor, som reviderte den og la til nye detaljer. Han leste den offisielle rapporten fra legene som hadde undersøkt ham, og søkte i datidens avisarkiver for å få bekreftet beretningen.

Hvordan Traynor ble ansett som uhelbredelig

Traynor ble ifølge noen kilder født i Liverpool i 1883. Moren var en irsk katolikk som døde da Traynor fortsatt var ung. «Men hans tro, hans hengivenhet til messen og nattverden – han gikk til messe hver dag da svært få andre gjorde det – og hans tillit til jomfru Maria forble hos ham som et fruktbart minne og eksempel», minnes O’Connor.

Da han ble mobilisert til Royal Navy ved utbruddet av første verdenskrig, ble han tidlig truffet av granatsplinter som gjorde ham bevisstløs i fem uker. Så ble han i 1915 sendt til ekspedisjonsstyrken til Egypt og Dardanellestredet, mellom Tyrkia og Hellas, og deltok i landsettingen ved Gallipoli.

Under et bajonettangrep 8. mai ble han truffet av 14 maskingeværkuler i hodet, brystet og armen. Han ble sendt til Alexandria i Egypt, og i løpet av de neste månedene ble han operert tre ganger i forsøk på å sy sammen nervene i høyre arm. De tilbød ham amputasjon, men han nektet. De epileptiske anfallene begynte, og i 1916 ble han operert for fjerde gang, også det uten hell.

Han ble utskrevet med 100 % pensjon «for permanent og total invaliditet», fortalte misjonspresten, og i 1920 gjennomgikk han en operasjon i kraniet for å prøve å kurere epilepsien. Etter operasjonen satt han igjen med et åpent hull «omtrent to centimeter bredt» som ble dekket med en sølvplate.

På det tidspunktet hadde han tre anfall om dagen, og beina var delvis lammet. Tilbake i Liverpool fikk han en rullestol og måtte hjelpes ut av sengen.

Åtte år var gått siden ilandstigningen ved Gallipoli. Traynor ble behandlet av ti forskjellige leger, som bare kunne konstatere «at han var fullstendig og uhelbredelig invalidisert».

Han var ute av stand til å gå, hadde epileptiske anfall, en ubrukelig arm og tre åpne sår – «han var virkelig et menneskelig vrak. Noen sørget da for at han ble tilbudt plass på Mossley Hill Hospital for Incurables den 24. juli 1923. Men da var Jack Traynor allerede i Lourdes», forteller O’Connor.

Traynor forteller om sin pilegrimsreise til Lourdes

Ifølge hans egen beretning, som opprinnelig ble skrevet av O’Connor og korrigert og bearbeidet av Traynor, hadde den erfarne sjømannen alltid følt en stor hengivenhet for Maria, som han hadde fått fra sin mor.

«Jeg følte at hvis Vår Frue av Lourdes’ helligdom hadde ligget i England, ville jeg ha dratt dit ofte. Men det virket som et fjernt sted som jeg aldri kunne nå», sier Traynor.

Da han hørte at det ble organisert en pilegrimsreise til helligdommen, bestemte han seg for å gjøre alt han kunne for å dra. Han brukte penger som var satt til side «for en spesiell nødsituasjon», og de solgte til og med egne eiendeler. «Min kone pantsatte sine egne smykker.»

Da omgivelsene fikk høre om hans beslutning, var det mange som prøvde å fraråde ham: «Du kommer til å dø på veien, du kommer til å bli et problem og en plage for alle», sa en prest til ham.

«Alle, bortsett fra min kone og en eller to slektninger, fortalte meg at jeg var gal”, minnes han.

Opplevelsen av turen var «veldig vanskelig», innrømmet Traynor, som følte seg veldig syk underveis. Så mye at de prøvde å få ham av tre ganger for å ta ham med til et sykehus i Frankrike, men på stedet der de stoppet, var det ikke noe sykehus.

Ved ankomsten til Lourdes var det «intet håp» for Traynor

Søndag 22. juli 1923 ankom de til Lourdes-helligdommen ved foten av de franske Pyreneene. Der ble han tatt hånd om av to protestantiske søstre som kjente ham fra Liverpool, og som ved Forsynet befant seg der.

Pilegrimsvandringen med mer enn 1200 mennesker ble ledet av erkebiskopen i Liverpool, Frederick William Keating.

Ved ankomsten følte Traynor seg «desperat syk», i den grad at «en kvinne tok på seg å skrive til min kone og fortelle henne at det ikke var noe håp for meg, og at jeg ville bli begravet i Lourdes».

Til tross for dette «klarte jeg å bli senket ni ganger ned i vannet fra kilden i grotten, og de tok meg med til de forskjellige andaktene som de syke kunne delta i.»

Den andre dagen fikk han et kraftig epileptisk anfall. De frivillige nektet å legge ham i bassengene i den tilstanden, men hans standhaftighet overvant dem. «Siden den gang har jeg ikke hatt flere epileptiske anfall», minnes han.

Paralyserte ben helbredet

Tirsdag 24. juli ble Traynor for første gang undersøkt av leger ved helligdommen, som vitnet om hva som hadde skjedd under reisen til Lourdes og beskrev plagene hans i detalj.

Onsdag 25. juli «virket han å være like dårlig som alltid», og med tanke på hjemreisen som var planlagt til fredag 27. juli, kjøpte han noen religiøse suvenirer til kona og barna for de siste shillingene han hadde igjen.

Han gikk tilbake til badet. «Da jeg lå i bassenget, ristet de lamme bena mine voldsomt», fortalte han, noe som skapte uro blant de frivillige som tok seg av pilegrimene ved helligdommen. De trodde at det var et nytt epileptisk anfall. «Jeg kjempet for å reise meg, og følte at jeg kunne gjøre det uten problemer», forklarte han.

Armen helbredet da det hellige sakramentet passerte forbi

Han ble igjen plassert i rullestolen og ført til prosesjonen med Det aller helligste sakrament. Erkebiskopen av Reims, kardinal Louis Henri Joseph Luçon, bar monstransen.

«Han velsignet de to som var foran meg, kom bort til meg, gjorde korsets tegn med monstransen og gikk videre til den neste. Han hadde akkurat gått forbi da jeg innså at det hadde skjedd en stor forandring i meg. Min høyre arm, som hadde vært ubrukelig siden 1915, ristet voldsomt. Jeg rev av meg bandasjene og korset meg, for første gang på mange år”, fortalte Traynor selv.

«Så vidt jeg kan huske, følte jeg ingen plutselig smerte, og jeg hadde i hvert fall ingen åpenbaring. Jeg innså ganske enkelt at noe betydningsfullt hadde skjedd», fortalte Traynor.

Tilbake på asylet, det tidligere sykehuset som i dag huser kontorene til Hospitality of Our Lady of Lourdes, beviste han overfor andre at han kunne gå syv skritt. Legene undersøkte ham igjen og konkluderte i sin rapport med at «han hadde gjenvunnet den frivillige bruken av bena», og at «pasienten kan gå med vanskeligheter».

Traynor kommer seg til grotten

Den natten kunne han nesten ikke sove. Det var allerede en viss uro rundt ham, og flere frivillige sto vakt ved døren hans. Tidlig om morgenen da det så ut til at han ville sovne igjen, «åpnet jeg øynene og hoppet ut av sengen i en kraftanstrengelse. Først knelte jeg på gulvet for å fullføre rosenkransen jeg hadde bedt, og så løp jeg mot døren.»

Han kom barbeint og i pyjamas frem til grotten i Massabielle, hvor de frivillige fulgte etter ham: «Da de kom frem til grotten, lå jeg på knærne, fortsatt i nattøyet, og ba til Jomfru Maria og takket henne. Jeg visste bare at jeg måtte takke henne, og at grotten var det rette stedet å gjøre det på.»

Han ba i 20 minutter. Da han reiste seg, blle han omringet av en folkemengde som gjorde plass for å slippe ham tilbake til asylet.

Et offer til jomfru Maria i takknemlighet

«Ved enden av Rosenkransplassen står statuen av Vår Frue med kronen. Min mor hadde alltid lært meg at når man ber Jomfru Maria om en tjeneste eller ønsker å vise henne en spesiell ærbødighet, må man ofre noe. Jeg hadde ingen penger å ofre, for jeg hadde brukt mine siste shilling på rosenkranser og medaljer til min kone og mine barn, men da jeg knelte foran Jomfru Maria, gjorde jeg det eneste offeret jeg kunne komme på. Jeg bestemte meg for å slutte å røyke», forklarte Traynor i all enkelhet.

«Selv om jeg visste at jeg hadde fått en stor tjeneste fra Vår Frue, husket jeg ikke klart alle sykdommene jeg hadde hatt tidligere», skrev han i sin beretning.

Da han var i ferd med å gjøre seg klar for avreise ba fader Gray, som ikke visste noe om helbredelsen hans, om noen ville tjene i messen sammen med ham, og det ville Traynor gjøre: «Jeg syntes ikke det var rart at jeg kunne gjøre det, etter å ha vært ute av stand til å reise meg eller gå i åtte år», sa han.

Traynor fikk beskjed av presten som hadde vært sterkt imot hans deltakelse på pilegrimsreisen, at han ville treffe ham på hotellet sitt, som lå i byen Lourdes, utenfor helligdommen. Han spurte ham om han hadde det bra. «Jeg sa at jeg hadde det bra, takk, og at jeg håpet at han også hadde det bra. Han brast da i gråt.»

Tidlig fredag 27. juli undersøkte legene Traynor igjen. De konstaterte at han var i stand til å gå perfekt, og at høyre arm og bena var helt restituert. Åpningen i hodeskallen som følge av operasjonen var blitt betydelig mindre, og han hadde ikke fått flere epileptiske anfall. Sårene var også leget da han kom tilbake fra grotten, etter at han hadde fjernet bandasjene dagen før.

Gråt «som to barn» sammen med erkebiskop Keating

Klokken ni om morgenen var toget hjem til Liverpool klar til å forlate stasjonen i Lourdes, som lå i den øvre delen av byen. Han hadde fått plass på første klasse, noe han, til tross for sine protester, måtte akseptere.

Halvveis på reisen kom Keating inn til ham i passasjervognen. «Jeg knelte ned for å få hans velsignelse. Han reiste meg opp og sa: ‘Jack, jeg tror jeg bør få din velsignelse’. Jeg forsto ikke hvorfor han sa det. Så løftet han meg opp, og vi satte oss begge på sengen. Han så på meg og sa: «Jack, er du klar over hvor syk du har vært, og at du på mirakuløst vis er blitt helbredet av Jomfru Maria?»

«Da,» fortsatte Traynor, »kom alt tilbake til meg, minnet om årene med sykdom og lidelsene på reisen til Lourdes, og hvor syk jeg hadde vært i Lourdes. Jeg begynte å gråte, og det samme gjorde erkebiskopen, og vi satt begge der og gråt som to barn. Etter å ha snakket med ham en stund, roet jeg meg ned. Nå forsto jeg fullt ut hva som hadde skjedd.»

Et telegram til kona: «Jeg er bedre

Siden nyheten om hendelsene allerede hadde nådd Liverpool, ble Traynor rådet til å skrive et telegram til sin kone. «Jeg ville ikke lage noe oppstyr med et telegram, så jeg sendte henne denne beskjeden: ‘Jeg har det bedre – Jack’», forklarte han.

Denne beskjeden og brevet om at mannen hennes ville komme til å dø i Lourdes, var den eneste informasjonen kona hadde, for hun hadde ikke lest avisene. Hun antok at han hadde kommet seg fra sin alvorlige tilstand, men at han fortsatt var i sin «elendige» forfatning.

Mottakelsen i Liverpool var selve kulminasjonen. Erkebiskopen måtte tale til folkemengden, som spredte seg bare ved synet av Traynor idet han steg av toget. «Men da jeg kom ut på perrongen, ble det et oppstyr», og politiet måtte gripe inn. «Vi kom hjem, og jeg kan ikke beskrive gleden hos min kone og mine barn», sa han i sin beretning.

En datter ved navn Bernadette

Taynor avsluttet beretningen med å forklare at han i årene som fulgte jobbet med å transportere kull, og at han løftet sekker på 200 pund uten problemer. Takket være Forsynet var han i stand til å forsørge familien sin på en god måte.

Tre av barna hans ble født etter at han ble kurert i 1923. En jente fikk navnet Bernadette, til ære for den visjonære i Lourdes.

Han fortalte også om omvendelsen til familien sin, de to protestantiske søstrene som tok seg av ham i Lourdes og den anglikanske pastoren i nabolaget.

Fra da av meldte Jack seg frivillig til å reise til Lourdes med jevne mellomrom, helt til han døde i 1943, på kvelden før høytiden for Den uplettede unnfangelse.

Paradoksalt nok, og til tross for de faktiske bevisene på at han var blitt frisk, trakk Departementet for krigspensjonsfondet aldri tilbake invalidepensjonen han hadde fått innvilget på livstid.

Denne historien ble først publisert av ACI Prensa, EWTN Norges spanskspråklige nyhetspartner. Den er oversatt og bearbeidet av EWTN Norge.