Skip to content

Biskop Erik Varden | Pave Benedikt XVI

Det var Sr Pauline Bürling som for lenge siden formante meg til å lese Joseph Ratzingers Einführung in das Christentum. Det er en av de mest velgjørende formaninger jeg noensinne har fått. I boken møtte jeg et nytt teologisk univers: Lærd, men gjestmildt; forankret i en totusenårig tradisjon, men oppsiktsvekkende samtidig. Skrivestilen var preget av en eleganse jeg spontant vil kalle musikalsk. At det fantes noen som reflekterte, skrev og kommuniserte sånn, var en åpenbaring.

Ratzingers lærdom spredte seg over et enormt område. Det kom hele kristenheten til gode da han, etter pavevalget i 2005, ble Benedikt XVI. Hans encyklikaer om tro, håp og kjærlighet vil ennå bli lest om tusen år, hvis verden da fremdeles består. Jesusbøkene er eksempler på en inderlig personlig, egenartet tilnærming til teologi, på samme tid intellektuell og eksistensiell.

For Benedikt XVI var ingen elfenbentårnstenker. Dét at han av temperament var reservert, gjorde ham ikke verdensfjern. Tvert imot: Han kjente menneskets erfaring, håp, begjær og smerte på dypet. Han var en mild mann. På samme tid var han illusjonsløs når det gjaldt menneskers — også kristenmenneskers — evne til svik: Korsveisandakt han holdt i Colosseum på langfredag i 2005, da han ved navn nevnte troløsheten og urenheten i Kirken, uttrykte hans klarsyn i forhold til overgrepsskandalene som kaster en så mørk, klam skygge over Kirkens liv i de siste tiår.

Allikevel inkarnerte Benedikt XVI inntil det siste et lysende håp preget av glede. Både av intellektuell overbevisning og personlig erfaring bekjente han Guds seier over synd og død i Jesus Kristus. Han, født på Påskeaften, hadde én gang for alle forankret sitt liv i Jesu lidelses, døds og oppstandelses kraft. Enhver som har sett ham feire de hellige mysterier, vet hvor reelt tilstedeværende denne kraften var for ham.

Slik bar han den videre til andre i sitt prestelige virke, i sin lære og i sin blide, fredsommelig væremåte. Erkebiskop Gänswein, Pave Benedikts sekretær, som vel kjente ham bedre enn noen, har sagt at ‘Han mistet aldri fatningen, mistet aldri besinnelsen. Tvert imot: jo større utfordringene var, jo fredeligere ble han […]. Dette hadde en god og velgjørende effekt på folk omkring ham.’ Freden han bar på, var en fred denne verden ikke kan gi.

Som uhyre mange andre, vil jeg savne hans nærvær blant oss. Nærværet har siden abdikasjonen i 2013 vært preget av kontemplativ stillhet; men det var simpelthen godt å vite at han var der.

Dog unner jeg ham at han, en trofast og utrettelig tjener i Herrens vingård, har fått vende hjem til vår himmelske Fars hus. Vi skylder ham mye. La oss be for ham med ærbødig takknemlighet. Måtte han hvile i fred og oppstå i herlighet!

Biskop Erik Varden O.C.S.O.

 

Looking for the latest insights

on church and culture?

Get articles and updates from our WEEKLY NEWS newsletter.


Share

Anbefaling

Flere nyheter om dette emnet

De katolske månedsdedikasjonene

De katolske månedsdedikasjonene Av Peder Josef Foss Kirken har en tradisjon for å vie hver av årets tolv måneder til et spesielt mysterium eller en

Guds kjærleik er den reine kjelda

Guds kjærleik er den reine kjeldaAv Sr Ragnhild Marie Bjelland  «Guds kjærleik er den reine kjelda[1]», skriver Elias Blix i sin usedvanlig vakre hymne, og

Mer nyheter

Bidrag etter emne