Skip to content

Biskop Erik om Tusenårsjubileet

Biskop Erik om Tusenårsjubileet
Av EWTN Norge

Ved olskomessen i Nidarosdomen i sommer, bemerket Biskop Erik at Nasjonaljubileet som offentlig instans visst “skal handle om ‘sosial bærekraft i samfunnet’, om et rungende hurra for Norges bestand.” Han påpekte at Den katolske Kirke i Norge ikke kan slå seg til ro med dét, at vi må forankres dypere: “La oss holde fast ved det jordnære, legemlige, reelle i Olavsarven, så kan vi la de verdslige instanser tumle fritt i fantastisk abstraksjon. Nasjonaljubileet, sies det, går ut på å verdsette annerledeshet. Staten forstår oppgaven horisontalt. Å følge den vertikale aksen åpen mot himmelen, å forstå og formidle Olavs liv og død som et møte med den kategorisk Andre, livets Kilde, det er vår oppgave.”

 


Hvordan skal så det gå til? Ved et foredrag på Birgittaklosteret lørdag 4. november, på festdagen for den hellige Karl Borromeo, lot biskopen tanken få mer kjøtt på beina. Han tok utgangspunkt i kirkebønnen for dagen:

Herre, bevar i ditt folk den ånd du skjenket den salige biskop Karl Borromeus, slik at din Kirke uten opphør kan fornyes og slik, ved å likedannes med Kristi bilde, kan åpenbare hans ansikt for verden.

Å fornyes, påpekte han, er ikke nødvendigvis å forandres; det er å la seg stadig forme av en Gud som per definisjon “gjør alle ting nye” (Åp 21.5). Ved radikal omvendelse er vi kalt til å gjenskapes i Kristi bilde. Vår oppgave som Kirke, som kristne, er ikke å pålegge verden oss selv, men å åpenbare Jesu Kristi ansikt for verden. Olavsarven kan forstås i dette lys. Det lar oss også forstå vår egen oppgave.

Karl Borromeo (1538-84) var biskop i en tid preget av forfall. Som erkebiskop av Milano fulgte han Tridentinerkonsilets reformvisjon, en visjon som på få tiår fornyet Kirken. Den bar frukt i lærdom, kultur, veldedighet og hellighet. Karl, sa biskopen, hadde fire store virkeområder: reform av liturgien, slik at katolikker overalt skulle næres av en gudstjeneste som er Kirkens, radikalt fokusert på Kristus, ikke underlagt enkeltmenneskers smak og behag; reform av presteskapet og det vigslede liv, slik at ny kallskultur kunne oppstå; utdanning av legfolket ved katekese og studier, for i en tid preget av forglemmelse og splid, er det vesentlig at de troende kan svare for det de tror på; et effektivt karitativt arbeid, for å ta seg av dem som faller mellom samfunnets stoler. Karl insisterte på at virksomhet på alle disse plan må gjennomsyres av bønn, “den bønn som går forut for alle våre handlinger, som ledsager og etterfølger dem”.

Biskopen sa han vil vektlegge samme områder i tiden opp mot tusenårsjubileet for slaget på Stiklestad. Det som er vårt stifts dypeste motivasjon, sa han, er at vi i 2030 vil fornye våre dåpsløfter. Jubileet handler ikke om å være tilbakeskuende eller selvforherligende. Det er viktig at vi kjenner Olavsarven godt. Vi kan ikke passivt se på at den reduseres til fordummende floskler. Men jubileets kjerne er at vi selv tar på oss ansvaret Olav stod for: Ansvaret for at Jesu Kristi evangelium forkynnes i sin fylde og utleves troverdig her til lands. Også for oss gjelder det at vi åpenbarer Kristi ansikt for verden. Også for oss vil oppgaven utgjøres av liturgisk bønn, en fornyet kallskultur, solid katekese og karitativ virksomhet. Når disse fire områdene finner harmonisk uttrykk, oppstår virksom misjon.

Dette var biskopens hovedpoeng: Vår oppgave frem imot 2030 er å bli i stadig større grad en evangeliserende Kirke. Her har vi alle noe å bidra med, et ansvar å ta.

Biskopen siterte Olav Aukrust. I et olsokforedrag i Lom i 1929 snakket dikteren om hellig Olavs program og insisterte: “dette er noko heilt anna enn å øyde sine krefter i egoistisk, småskoren partipolitikk”. Det dreier seg om å legge et nytt grunnlag for fellesskap, å muliggjøre en fremtid tuftet på håp, i Jesus Kristus.

Her har vi konturen på et virkelig program: Nasjonaljubileet i 2030 handler om å fornye våre dåpsløfter i det vi tar ansvar for trosskatten som er oss betrodd. Prosessen vil finne sitt uttrykk gjennom evangelisering. Evangeliseringen vil få liturgisk form. Den vil nære en kallskultur. Den vil utfolde seg gjennom katekese og karitativt arbeid.

Biskopen innbyr oss alle til kreativt initiativ i et mangfold preget av enhet, gjennomtrengt av “den bønn som går forut for alle våre handlinger, som ledsager og etterfølger dem”.

Dette er spennende og løfterikt!


Moder Angelica sa, ‘Gjør det umulige, så Gud kan gjøre mirakler.’ Bli med oss i reevangeliseringen av Norge mot 2030

Looking for the latest insights

on church and culture?

Get articles and updates from our WEEKLY NEWS newsletter.


Share

Anbefaling

Flere nyheter om dette emnet

Den eukaristiske kongressen i Indianapolis

Den eukaristiske kongressen i Indianapolis Av Courtney Mares Den nasjonale eukaristiske kongressen ble avsluttet søndag med en messe på Indianapolis Lucas Oil Stadium der titusenvis

Mer nyheter

Bidrag etter emne