Bernhard, realisten
Fra den niende av biskop Eriks konferanser i denne ukens fastetidsretrett.
Les også:
Ved inngangen til fastetiden
Bernhard, idealisten
Guds hjelp
Å bli fri
Sannhetens prakt
Om tusener faller ved din side
Herlighet
Guds engler
Identiteten til cistercienserbevegelsen er smidd i grenseflaten mellom det ideelle og det konkrete, det poetiske og det pragmatiske. De sentrale skikkelsene prøves og renses av spenningene som oppstår i dette møtet.
Jeg har talt om Bernhards høye idealer, om hans forkjærlighet for først å sette en kurs i sitt indre, og deretter følge den – til tider med en viss nådeløshet. Å sitte høyt til hest falt ham naturlig. Denne harde, ufravikelige siden forlot ham aldri. Men den ble mildnet med tiden. Det er denne prosessen vi nå må tale om. Den gjorde idealisten til realist.
Psykoanalytikeren Jacques Lacan sa at «det reelle» er det vi støter mot. Spennvidden i Bernhards realpolitiske virksomhet førte til mange slike sammenstøt. Men han ble realist ikke bare i den forstand at han godtok ting slik de er. Fremfor alt lærte han at den dypeste virkeligheten i alle menneskelige anliggender er et rop etter barmhjertighet.
Jo mer han gjenkjente dette ropet i menneskehjerter, i bitre tårer, i verdslige konflikter, i vanvittige kampanjer mot anstendighet og sannhet – ja, til og med i skogens trær som hvisker – desto mer ble han seg bevisst Guds nådige svar. Han hørte det i Jesu hellige navn, som ble uutsigelig kjært for ham. I Jesus åpenbarer Gud sin frelsesvilje og øser den ut over menneskeheten som en velluktende olje som helbreder, renser og styrker.
«All åndelig næring», sa Bernhard til sine munker, «er tørr hvis den ikke dyppes i denne oljen; den er smakløs om den ikke krydres med det saltet. Skriv hva du vil – jeg finner ikke smak i det, hvis det ikke forteller om Jesus. Tal eller diskuter om hva du vil – jeg finner ikke smak i det, hvis Jesu navn utelates. For meg er Jesus honning i munnen, musikk i øret, sang i hjertet.»
Bernhard visste hvilke underverk Guds barmhjertighet i Jesus kan utrette. Det gav hans fromhet en affektiv dybde. Begrepet affectus står sentralt hos ham. Det rommer et vidt spekter og viser at nåden beveger oss som sansende og legemlige mennesker. Men Bernhard betraktet Jesus – sannhetens inkarnasjon – som intet mindre enn et hermeneutisk prinsipp. Han leste situasjoner, personer og relasjoner konsekvent i Jesu lys. Dette perspektivet har gitt ham overbeviste beundrere langt utenfor den katolske fold, fra Martin Luther til John Wesley.
Først når vår natur blir opplyst av overnaturlig lys, vil den åpenbare sin fullkomne form, sin forma formosa. Først da blir det synlig hvilken fryd jordelivet er i stand til å romme. Først da vil herligheten som er skjult i oss og omkring oss, bryte frem i sterke, håndgripelige glimt, og lære oss hva vi – og andre – kan bli, og gi et mønster for en fornyet verden.
Slik var den realismen Bernhard modnet frem mot. Den gjorde ham i stand til å bli mer enn en høysinnet reformator, en uforlignelig retoriker, en høvding i Kirken. Erkjennelsen av Kristi kjærlighets absolutte virkelighet – og av dens kraft til å forandre alt – gjorde Bernhard til kirkelærer og helgen. Og derfor elsker og ærer vi ham.
«Han var», forteller Vita Prima oss, «i frihet med seg selv». Det var det livet hadde lært ham. En mann eller kvinne som er virkelig fri, er strålende å se på.
Hentet fra Coramfratribus.com oversatt til norsk av EWTN Norge
