Chopins hjerte – og vårt
Av sr Ragnhild Marie Bjelland OP

Før Komponisten Fréderic Chopin døde, ba han om at hans hjerte skulle oppbevares i  Helligkorskirken i Warszawa. Chopin bodde det meste av sitt korte liv i Paris og hans  siste hvilested er på Père Lachaise- kirkegården i Paris. Hjertet hans tilhørte Polen og hjertet hans er fremdeles i Warszawa.

Vårt eget hjerte, hvor har vi det? Denne underlige muskelen som vi tenker er følelsenes arnested,  er både beskrevet og besunget i mange av Bibelens bøker.

Mitt hjerte er rolig, Gud, rolig og trygt. Jeg vil synge og spille.

Våkn opp, min ære, våkn opp, harpe og lyre! Morgenrøden vil jeg vekke.[1]

«Hjerte, smerte» – det rimer, og vi føler ofte at dette er både sant og visst. Når livet blir vanskelig, føler vi det i hjertet. Når vi er lykkelige, føler vi det i hjertet.

I hjertet ligger selve lengselen, lengselen etter Gud. Og lengselen vi føler i hjertet, er dragningen mot Gud, og på samme måte dragningen mot oss selv.

Augustins kjente tekst om det urolige hjerte beskriver nettopp dette «Mitt hjerte er urolig«, skrev han,  ikke som noe bare for ham selv, men som noe, som nok gjelder oss alle! Alle bærer vi  på en uro, en lengsel etter noe, ja, noe bedre – en lengsel etter Gud. Den, som aldri har kjent en slik lengsel, er  ikke et ordentlig menneske, skrev Augustin videre i teksten. Kjennetegnet på at vi er mennesker, er at vi i vår utlendighet her på jorden ikke klarer å slå oss til ro.

«Mitt hjerte er urolig»

Gud har også et hjerte slik vi kan lese i Rolf Jacobsens dikt:

Guds hjerte
Guds hjerte vet vi ikke,
men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.
Hans øyne ser vi ikke,
men vi ser
usynlig lys over alle ting
som i sommernatten.
Hans stemme hører vi ikke,
men vi finner
veier overalt og spor i hjertene
og stier med lavmælt lys.

[1] Sal 57, 8