Herre, hvem skal vi gå til?
Av sr Ragnhild Marie Bjelland OP

I den tiden Jesus ble mer og mer kjent blant folk, blant helt vanlige folk, da skjer det uunngåelige, han blir også sviktet. Han har utført under, han har mettet de mange tusen, men han er også blitt en trussel.

Mange av de som hadde fulgt ham, trekker seg, slik vi kan lese i Johannesevangeliet:

… Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»[1]

Peter, den av disiplene som vi kanskje føler vi kjenner best, komme da med sin bekjennelse, sin tro: Herre, hvem skal vi gå til?

Slik kan også vi spørre når troen noen ganger er svak og vi kanskje spør oss selv om det er noen vits å fortsette vandringen med Kristus? Veien er lang, veien er tung, veien synes aldri å ta slutt og vi har ikke mer krefter, – Herre, hvem skal vi gå til?

Utslitt setter vi oss i veikanten er ser at har ingen andre steder å gå til, vi sier med Peter «Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige».

Vi vet at Jesus er Guds Hellige, og i den troen kan vi hvile trygt.

Eivind Skeie utrykker denne troen, denne sikre troen i sin Hymne VI SKAL SE DEG

Vi skal se deg, Herre Jesus, i din herlighet engang, når du reiser oss fra graven til et liv i jubelsang. Og ditt ansikt er som solen når den stråler, full av prakt.
Vi skal se deg, som den sist,  i din ære og din makt.
Med Guds sannhet spent om livet lik et belte gjort av gull, med en tornekronet panne  like hvit som sne og ull, med ditt skarpe sverd i munnen skal du tale dommens ord,
føre ut av dødens fengsel alle mennesker på jord.

Måtte vi med våre liv vise menneskene troen, måtte vi forkynne og vitne om Ham. Måtte vårt liv bli en jubelsang, både i dette herværende liv og når vi engang skal reises opp fra graven.

Jo, Herre, til deg skal vi gå!

[1] Johs 6, 68