Advent i Roma

Av EWTN, oversatt av Pål Augland. 8. desember 2024

«Adventstiden er en kontinuerlig oppfordring til håp: Den minner oss om at Gud er til stede i historien for å lede den til sitt endelige mål, til sin fylde, som er Herren, Herren Jesus Kristus», minner pave Frans oss om.

Mens Vatikanet forbereder seg på å feire Kristi fødsel ved å sette opp juletreet og installere julekrybben, blir Den evige stad levendegjort av unike tradisjoner som har en spesiell betydning i år.

Med de siste forberedelsene til det hellige året – håpets jubelår – markerer disse skikkene ikke bare avslutningen på det liturgiske året og begynnelsen på et nytt, men de forsterker også følelsen av forventning og refleksjon blant de troende.

Pater Alessandro Toccanelli, en liturgisk teolog, hjelper oss til å begynne advent på en god måte, og forklarer: «Årets tema om håp er perfekt knyttet til den liturgiske adventstiden, fordi vi i advent, som vi har nevnt, venter på Jesu gjenkomst. Vi venter på ham som Frelser. Og Paulus sier: «Hele skaperverket stønner og lider under fødselssmerter», og vi venter også på å ta imot dette håpet. Jeg tror at den hellige fars valg om å fokusere på dette temaet er mer nødvendig enn noen gang.»

Advent, som betyr «komme» på latin, markerer starten på Kirkens liturgiske år og strekker seg over de fire søndagene og ukedagene før jul. Advent er avledet av «ad-venire» («å komme til») og «adventus» («ankomst»), og er tiden for Kristi ankomst – i våre hjerter, i verden og i Guds plan for vår frelse.

Advent markerer også starten på det nye liturgiske året.

«Advent er spesielt viktig fordi det begynner et nytt liturgisk år. Og hver gang vi feirer messen, innser vi at evangeliene nesten overlapper hverandre. De siste ukene av den ordinære tiden sammenfaller nesten med de første ukene av adventstiden. Nettopp fordi det liturgiske året, som er feiringen av Kristus og Kristi mysterier gjennom hele året, utvikler seg i en pedagogisk og åndelig logikk, og vender stadig tilbake til disse mysteriene», sier pater Alessandro.

Helt fra oldkirken har de troende vært fengslet av Jesu løfte om å komme tilbake. I likhet med fastetiden bruker advent fiolett som liturgisk farge for å markere forberedelsene til de store høytidene. Under adventsmesser bruker prestene fiolette klær, bortsett fra på Gaudete-søndag (tredje søndag i advent), da det er tillatt å bruke rosa, som et tegn på at julen, Kristi ankomst, er nær.

«Etter hvert, i Roma», forklarer pater Alessandro, »ble denne botsgangskarakteren og den store fasten gradvis myket opp og redusert. I stedet, spesielt her i Roma, ga den plass til en stor bølge av håp, forventning og glede. Med andre ord kombinerer vi de to realitetene i Kristi gjenkomst: den første gjenkomsten i kjøtt og blod, som vi tenker på i julen, og som vi må forberede oss på, men også en annen gjenkomst som vi som troende – og hele historien og menneskeheten – beveger oss mot, nemlig Herrens endelige gjenkomst.»

I år er julehøytiden i Roma enda mer spesiell på grunn av starten på Håpsjubileet, som innebærer at paven vil feire messe på Petersplassen i stedet for i Peterskirken. Adventsretreaten vil dessuten bli ledet av pater Roberto Pasolini, den nye pavehuspredikanten som etterfulgte den 90 år gamle kardinal Raniero Cantalamessa, som hadde sittet i 44 år.

Når vi forbereder oss til julen og det hellige året med aktiviteter som å pynte juletrær, sette ut julekrybber og utveksle gaver, så har disse handlingene en dypere åndelig betydning.

«En spesiell tradisjon som fornyes hvert år, er den berømte og karakteristiske julekrybben på Petersplassen, som vises fra 8. desember og gjennom hele julen», fremhever pater Alessandro. «Den er etterlengtet av alle de troende som ønsker å oppdage dens særtrekk og stil. Men utover nysgjerrigheten tror jeg det er et utmerket verktøy, for bak en julekrybbe i Vatikanet ligger det ofte mye refleksjon. Ulike mennesker inviteres til å delta, og på den måten forteller hver enkelt julekrybbe historien om Kristus, men også historien om dem som bygde den – historien om Gud og historien om menneskeheten sammen.»

Årets julekrybbe kommer fra Grado, en historisk og tradisjonsrik laguneby i Gorizia-provinsen i Italia. Et majestetisk 29 meter høyt rødt grantre fra Ledro i Trento-provinsen vil stå ved siden av julekrybben.

«Jeg tror dette også er en måte å besvare det forrige spørsmålet på: Hvor finner vi håpet vårt? Vi ser det der, i julekrybben», minner pater Alessandro oss om, »vi ser det i det små, tilsynelatende skjøre, men sikre- det har skjedd, det finnes, og vi husker det.»

En annen kjær tradisjon er velsignelsen av bambinelli, som begynte i Roma. Hvert år, på Gaudete-søndag, tredje søndag i advent, inviterer Den hellige far barn til å ta med seg Jesusbarnet (Bambinelli) fra familiens julekrybbe til messen for å få en spesiell velsignelse.

Med tanke på jubileumsåret bemerker pater Alessandro: «En annen tradisjon som vi kommer til å ha fra adventstiden og gjennom resten av året, er å gå gjennom den hellige dør, som er et typisk kjennetegn ved Peterskirken her i Roma. Denne handlingen med å gå gjennom døren er en symbolsk gest der vi virkelig går inn i Guds tempel, men også inn i Faderens hus. Med tillit og den ytterste visshet om at Hans barmhjertighet, [spesielt] i år, kan dekke våre synder og gi oss frelse og håp.»

Når adventstiden kulminerer i den gledelige julefeiringen, blir vi minnet om dens dype hensikt: å forberede våre hjerter på Kristi komme, både i form av hans fødsel og hans eventuelle gjenkomst. Når den hellige dør åpnes 1. juledag, innledes håpets jubelår – det hellige år – en tid for nåde, fornyelse og refleksjon.