Abort i Grunnloven? – om frykt, rettigheter og fallende fødselstall

KOMMENTAR | sr Anne Bente Hadland Når Kamzy Gunaratnam og Arbeiderpartiet vil grunnlovfeste retten til abort, skjer det med henvisning til utviklingen i Polen, USA og Frankrike. Men hvilke konsekvenser har slike veivalg – juridisk og demografisk?

Av sr Anne Bente Hadland, førstegang publisert i Notert.

«Kamzy Gunaratnam og Arbeiderpartiet frykter konservativ bølge kan slå inn over Norge og vil grunnlovfeste retten til selvbestemt abort», leser vi i Vårt Land, 29. januar. Gunaratnam frykter konservative vinder som i Polen og USA, sier hun, og vil sikre kvinners fundamentale rettigheter ved å grunnlovsfeste retten til abort. Det ble jo gjort i Frankrike for et års tid tilbake.

Personlig vil jeg nok mene at retten til liv er mer fundamental enn retten til å ta liv. I forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014 kom det opp forslag om å grunnlovsfeste retten til liv, og det kom inn i grunnlovens § 93: «Ethvert menneske har rett til liv. Ingen kan dømmes til døden.» Lovforslaget brukte i utgangspunktet formuleringen «iboende rett til liv», men denne ble endret for å unngå en mulig konflikt med abortloven. Vi får se hvor dette ender.

Men Gunaratnam henviser til Polen og USA, og det kan være nyttig å se litt på utviklingen der etter avvisningen av Roe v Wade i 2022. Roe v Wade er en domsavsigelse fra USAs høyesterett i 1973 som i praksis legaliserte abort i hele USA, og som overstyrte delstatene i spørsmålet om abortlovgivning. Da Roe v Wade falt, ble det opp til delstaten å avgjøre abortpolitikken. Noen delstater har en svært restriktiv politikk, og godtar ikke abort når hjertet har begynt å slå, andre har utvidet retten frem til fødselen. Men hvilken virkning har det hatt på aborttallene? 

Aborttallene øker. Stadig flere aborter utføres hjemme ved hjelp av medikamenter, og de kan kjøpes over nett i delstater der adgangen til abort er restriktiv. Og i likhet med England, som vi refererte til forrige uke der fødselstallene synker og abortene øker, så har nå 17 delstater i USA negative fødselstall. 

Men det er ikke bare her fødselstallene synker. Det skjer over store deler av verden. I Spectator-artikkelen «Bør vi frykte fallende fødselsrater mer enn overbefolkning?», siterer Louise Perry forfatteren bak bestselgeren «The Population Bomb» fra 1960-tallet, Paul Ehrlich, som avslutningsvis tar et lite forbehold om at han kan ta feil: 

It is important for you to consider that I, and many of the people who share my views, are just plain wrong, that we are alarmists, that technology or a miraculous change in human behaviour or a totally unanticipated miracle in some other form will ‘save the day’. 

(Det er viktig at du tar i betraktning at jeg, og mange av dem som deler mine synspunkter, tar helt feil, at vi er alarmister, at teknologi eller en mirakuløs endring i menneskelig atferd eller et helt uventet mirakel i en eller annen form vil «redde dagen».)

Hvorpå Louise Perry kommenterer: «Vel, det «uventede mirakelet» er nå kommet.»

Ap vil ha retten til abort inn i Grunnloven
Should we fear falling birth rates more than overpopulation?