Å bære Kristi sår: Møt stigmatikerne
Av Paul Kengor, oversatt av Eli Åm, 12. september, 2024, 05:45
Meld deg på vårt nyhetsbrev her
Dato: 20. september 1918, sted: Vår Frue av Nådens kapell, kapusinerbrødrenes kirke i San Giovanni Rotondo i den italienske provinsen Foggia.
Der, alene foran et krusifiks av den lidende Kristus, sitter en lidende og from munk ved navn Francesco Forgione (1887-1968). Han er oppkalt etter Frans av Assisi, en annen lidende og from munk, som i år 1224 for første gang bar Kristi sår, kalt stigmata i katolsk tradisjon.
Padre Pio, som han senere ble kjent som, fortalte: «Etter å ha feiret messen ble jeg igjen i koret for å be takkebønnen, da jeg plutselig ble overmannet av en kraftig skjelving. Etter dette fulgte en stor ro og jeg så Vårherre i stillingen til en korsfestet. Han beklaget menneskenes utakknemlighet, spesielt hos dem som er innviet til ham og derfor aller mest begunstiget.»
Jesus åpenbarte sin lidelse og ønsket om å forene sjeler med den. «Han inviterte meg til å ta del i sine sorger», fortalte padre Pio. Stemmen fra den korsfestede oppfordret den unge munken til å arbeide for sine brødres frelse. Så sa stemmen til ham: «Jeg forener deg med min lidelse.»
Han kom til å bære merkene, som blødde hver dag i 50 år og forsvant bare kort tid før han døde den 23. september 1968, 81 år gammel.
Det som skjedde med padre Pio, var uten tvil både uvanlig og mirakuløst. Noe lignende har imidlertid skjedd med flere utvalgte sjeler gjennom historien, og vi kaller dem stigmatikere. Dette lærte jeg under innsamlingen av materiale til en ny bok: The Stigmatists: Their Gifts, Their Revelations, Their Warnings.
Stigmata er fysiske merker som den lidende sjelen får, som både en gjenspeiling av og en delaktighet i Jesu Kristi lidelsesoffer. Merkene er blødende sår, gitt den såkalte offersjelen som en åndelig gave til enkeltindivider som synes utpreget villige til å overgi seg selv for andres synder, slik deres Herre gjorde på Golgata.
«Stigmata representerer den korsfestede Kristus for en verden som stadig har behov for et kjærlig offer som soner for vår synd», skriver diakon Albert Graham i sitt Compendium of the Miraculous. «Stigmata blir ikke gitt til den stigmatiserte for hans eller hennes egen skyld, men for andres.» Den stigmatiserte blir et offer i seg selv, «forvandlet til et levende krusifiks som tar del i Herrens lidelsesoffer for verdens frelse».
Det er uenighet om hvem som var historiens første stigmatiker. Det antas vanligvis at Frans var den første. Han mottok stigmata for 800 år siden, den 17. september 1224. Men bortsett fra Frans, kan den første stigmatikeren ha vært Paulus. Legg merke til Paulus’ ord i Galaterbrevet 6,17: «Jeg bærer Herren Jesu merker på mitt legeme.» Vi vet riktig nok ikke om Paulus refererte til det vi i dag forstår som stigmata. Han kan ha snakket symbolsk, men fortalte at han led forferdelig, slik Kristus gjorde.
Fra Paulus til Frans er det et langt sprang på mer enn 1000 år. Men siden Frans på 1200-tallet har det vært flere kjente stigmatikere gjennom historien, som til alle tider har forbløffet de troende med sitt ekstraordinære kristne vitnesbyrd.
Hvor mange stigmatikere har det eksistert siden Kristus døde på korset? Det er det i sannhet bare Gud som vet. Så vidt jeg vet, fører ikke Vatikanet selv noen løpende liste. Å ha en endelig liste over autentiske stigmatiserte ville være umulig i ettertid, siden mange påståtte tilfeller i tidligere århundrer aldri ble etterforsket. Men vi har enkelte data basert på studier og noen få bøker. Jeg har forsøkt å komme frem til et slags generelt estimat. Det vi kan si er at det ser ut til å ha vært flere hundre tilfeller siden Frans’ tid, sannsynligvis mellom 400 og 500. Det er interessant å merke seg at selv om de to mest kjente tilfellene er menn, den hellige Frans av Assisi og padre Pio, har det store flertallet av stigmatiserte (nesten 90 %) vært kvinner. Nesten alle var katolikker. Og blant landene har Italia produsert de fleste, ca 70 %.
Vi kan også se at stigmatikerne ofte deler disse karakteristiske trekkene:
Prøvetid. Blant de stigmatiserte ser det ut til å være en periode med prøvelser og forberedelser der den utvalgte lider fysisk og åndelig før han eller hun mottar merkene. Dette kan omfatte skjulte sår til å begynne med. Det kan også omfatte skremmende angrep fra demoner og selve djevelen, eller til og med forfølgelse fra geistlige som avviser stigmatikerne og beskylder dem for hykleri, bedrageri eller det som verre er. Disse prøvelsene virker nesten som en test av deres åndelige styrke, som om Kristus vurderer om de er klare til å gå enda dypere.
Inedia. Inedia er den vitenskapelige betegnelsen på personer som er i stand til å leve ved å spise lite eller nesten ingenting. (Dette er noe annet enn anoreksi.) Flere stigmatikere har levd nesten helt uten mat, bortsett fra eukaristien, som ble deres daglige brød. I noen tilfeller kaster stigmatikeren opp all annen form for næring. Utrolig nok har noen stigmatikere levd utelukkende på Den hellige eukaristi i flere tiår, slik som den hellige Angela av Foligno (1248-1309), som nylig ble kanonisert av pave Frans.
Mangel på søvn. En annen kuriositet blant mange stigmatikere er deres evne til å leve uten særlig mye søvn. Padre Pio levde med svært lite søvn, til tross for lange og slitsomme timer i skriftestolen. Therese Neumann levde også med lite søvn, og det samme gjorde Katarina av Siena og Gemma Galgani. Det ble sagt at Katarina de’ Ricci bare sov omtrent én time hver uke.
Død i en alder av 33 år. Blant de mest oppsiktsvekkende kjennetegnene ved flere av stigmatikerne, selv om de ikke er i flertall, er det påfallende faktum at flere av dem – så å si alle kvinner – døde i en alder av 33 år. Det var jo alderen til Jesus Kristus, hvis sår de bar, da han døde på korset. I en alder av 33 år døde blant andre Katarina av Siena og Faustina Kowalska (1905-1938), samt Louise Lateau (1850-1883), kanadisk-amerikanske Marie Rose Ferron (1902-1936) og søster Josefa Menéndez (1890-1923).
Skjulte stigmata. Noen stigmatiserte fikk usynlige stigmata. I vår skeptiske tidsalder vil påstander om skjulte stigmata naturligvis få mange til å tvile på om de var virkelige. I likhet med Tomas i møte med den oppstandne Kristus ønsker vi å kunne se sårene selv. Men av en eller annen grunn fikk enkelte lidende sjeler likevel sår som bare de selv kunne se og føle, kanskje for å holde dem ydmyke og borte fra hovmodets synd. To fremtredende bærere av skjulte stigmata var Katarina av Siena og Faustina Kowalska.
Inkorrupthet. Flere kjente stigmatiserende personer viste et sjeldent fysisk fenomen etter sin død: Da gravene dere ble åpnet, viste kroppene seg å være intakte. Det gjaldt blant andre Frances av Roma, Lucy av Narni, Catherine de’ Ricci, Veronica Giuliani, Anna Maria Taigi og Padre Pio. Likene deres som ble gravd opp flere år, tiår og noen ganger flere hundre år etter deres død, viste få eller ingen tegn til forfall.
Profetiske visjoner. Det kanskje mest spennende fellestrekket ved stigmatikerne er det som fikk meg til å skrive boken. Det var deres evne til å profetere. Nesten alle stigmatikere som er godkjent av Kirken, har vært visjonære.
Mange av stigmatikerne kom med dystre profetiske advarsler, som de hevdet var gitt dem av Kristus selv, eller av hans salige mor. Disse advarslene har referert til visjoner om tre dager med mørke eller en ild fra himmelen som vil straffe menneskehetens synder, rense jorden igjen og innlede endetiden og gjenkomsten.
En av de visjonære er den polske nonnen St. Faustina, den første helgenen som ble kanonisert i vårt nye årtusen. Blant alle stigmatikerne jeg har skildret, mener jeg at hennes visjoner har en helt spesiell betydning for vår tid. Hun refererte disse visjonene i detalj i dagboken sin.
I mai 1935 skrev Faustina at Jesus sa følgende til henne: «Du skal forberede verden på mitt endelige komme» (429). I desember 1936 forteller hun videre at Jesus Kristus sa: «Tal til verden om min barmhjertighet; la hele menneskeheten fornemme min ufattelige barmhjertighet. Det er et tegn for endetiden» (848). To måneder senere, i februar 1937, sa Jesus til henne: «Du min barmhjertighets sekretær, skriv, fortell sjelene om denne min store barmhjertighet, for den forferdelige dagen, dagen for min rettferdighet, er nær» (965).
Er den timen som Faustina så ofte skrev om, nå nær? Er den over oss i dag, i vår tid? Faustina Kowalska var ikke den eneste stigmatiserte som formidlet et slikt budskap. Flere andre fra forrige århundre kom med lignende dramatiske, profetiske advarsler med det åndelige budskapet: Søk Guds nåde nå og til enhver tid.
Disse stigmatikerne hadde visjoner og bragte alvorlige budskap. De levde alle eksepsjonelle liv, og oppfordret oss til de samme. De hadde mye å fortelle oss og vise oss, særlig med sine guddommelige merker. Men fremfor alt ønsket de å gi oss et guddommelig glimt av himmelen og å være forberedt på å komme dit.
Denne artikkelen ble første gang publisert i National Catholic Register, EWTN Norges nyhetspartner.
