Åndelig føde · Impuls
Mellom bakkar og berg ut med havet
Mellom bakkar og berg kristen vandring er et bilde på menneskets vei gjennom livets gleder og prøvelser. Med utgangspunkt i Ivar Aasens kjente ord reflekterer sr. Ragnhild Marie Bjelland over hvordan fjell, daler og hav kan lede tankene mot Gud, Kristi nærvær i livets stormer og håpet om det evige hjem hos Faderen.
«Mellom bakkar og berg ut med havet heve nordmannen fenge sin heim.»
Disse kjente ordene fra Ivar Aasens salme beskriver ikke bare et folk og et landskap, de uttrykker så uendelig mye mer om vi dykker ned i dem; de åpner et vindu mot en dypere sannhet om vår vandring med Gud.
For oss kristne er livet nettopp det, det er en ferd mellom bakkar og berg. mellom høyder og daler, mellom gleder og prøvelser, mellom det jordiske hjem og det himmelske fedreland.
Når vi ser ut over det norske landskapet, møter vi en natur som er både storslått og streng. Fjellene reiser seg mot himmelen, fjordene skjærer dypt inn i landet, havet minner oss om skjønnhet, men også om fare. Naturen er som en bok skrevet av Skaperens hånd. Naturen er ikke Gud, men peker mot Gud. Salmisten synger: «Himlene forkynner Guds herlighet.»
Fjellet kan minne oss om store øyeblikk i frelseshistorien. Moses mottok loven på Sinai. Profeten Elia møtte Herren på Horeb. Kristus selv steg opp på fjellet for å be, forkynne og åpenbare sin guddommelige herlighet.
Fjellet taler om høyder i det åndelige liv, om tider da troen er klar og hjertet fylles av glede over Guds nærvær.
Livet vårt, det leves ikke alltid på fjelltoppen. Mellom bakkar og berg ligger dalene.
I dalene møter vi sykdom, sorg, skuffelser og den daglige kampen mot synden. Mange mennesker kjenner seg mer hjemme i dalen enn på høyden. Likevel er det nettopp der Kristus ofte kommer oss nærmest. Han ble ikke bare forklaret på berget; han vandret også støvete veier, gråt ved venners grav og bar korset opp til Golgata.
Havet i sangen kan minne oss om verdens urolige strømmer. Gjennom historien har mennesker måttet legge ut på ukjente farvann. Slik er også det kristne livet. Vi vet ikke alltid hvor Gud leder oss. Disiplene opplevde stormer på Genesaretsjøen, og ofte kan vi føle at bølgene truer med å overvelde oss. Men i båten er Kristus. Selv når han synes å sove, er han nær.
Kristi ord gjelder i dag som den gang: «Vær ikke redde.»
Sangen forteller også om å finne hjem. Mennesket lengter etter et hjem. Denne lengselen er dypere enn ønsket om et hus eller et sted å bo. Den er en lengsel etter tilhørighet, fred og fullkommen kjærlighet.
Den hellige Augustin uttrykte dette med de berømte ordene: «Du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.»
Det jordiske hjem er derfor bare et forvarsel om det sanne hjem. Hver kirke vi går inn i, hver messe vi deltar i, er et glimt av det himmelske Jerusalem. Alteret peker mot Lammets bryllupsfest. Menigheten er et folk på vandring. Vi er ikke fremme ennå. Vi er pilegrimer.
Kanskje er dette noe av det vakreste ved Aasens ord. Hjemmet fremstilles ikke som noe som bare blir gitt. Det blir funnet, bygget og bevart gjennom arbeid, utholdenhet og trofasthet. Slik er også helligheten.
Gud gir nåden fritt, men han kaller oss til samarbeid. Stein på stein bygges det åndelige hus som er vårt liv i Kristus.
Når vi synger «Mellom bakkar og berg», kan vi derfor høre en gjenklang av den kristne pilegrimsferd.
Vi er mennesker som vandrer gjennom et vakkert, men ufullkomment landskap.
Vi møter både høyder og avgrunner.
Vi seiler på hav som stundom er stille og stundom stormfulle.
Over alt dette hviler Guds forsyn.
Mellom «bakkar og berg» går vår vandring, men målet er ikke mellom «bakkar og berg».
Målet, det er Faderens hus, hvor Kristus har gått foran for å gjøre i stand et sted for oss.
Der finner menneskehjertet endelig sitt sanne hjem.
Av sr Ragnhild Marie Bjelland · EWTN Norge ·
