Jehovas Vitner vant i Høyesterett: En viktig dom om religionsfrihet
Høyesterett har slått fast at statens avslag på statsstøtte til Jehovas Vitner var ugyldig. Dommen avklarer viktige spørsmål om religionsfrihet, barns rettigheter og retten til fri utmelding.
30. april avsa Høyesterett dom i tvisten mellom Jehovas Vitner (JV) og Staten. Staten mente at JVs praksis med sosial utstøtelse krenker barns rettigheter og medlemmenes rett til fri utmeldelse.
Sakens kjerne er om JVs praksis med eksklusjon og sosial utstøtelse av tidligere medlemmer, er i strid med trossamfunnsloven og religionsfriheten. Høyesterett mente enstemmig at staten ikke krenket barns rettigheter ved å utsette dem for psykisk vold eller ulovlig negativ sosial kontroll. Et flertall på tre dommere mente videre at utstøtelsespraksisen ikke begrenset retten til fri utmeldelse i en slik grad at det var grunnlag for å frata JV retten til å være registrert trossamfunn og statsstøtten. Et mindretall på 2 dommere kom til motsatt resultat. Høyesterett drøfter i saken blant annet viktig spørsmål om hvordan forskjellige aspekter ved religionsfriheten skal avveies mot hverandre. På den ene siden står retten til å konvertere og fritt melde seg ut av et trossamfunn (religionsfrihetens privatautonome side). På den andre side står hensynet til de troendes rett til å organisere seg og definere sin lære i tro og moral fritt (religionsfrihetens kollektive side). Stikkordsmessig kan man si at flertallet vektlegger religionsfrihetens kollektive side sterkest, mens mindretallet legger størst vekt på privatautonomien. I tillegg er det forskjeller i flertallets og mindretallets syn på hva JV faktisk gjør og konsekvensene av det.
Høyesterett avsa i dag, 30. april 2026, dom i saken mellom Staten og Jehovas Vitner om avslag på statsstøtte til lovlig registrerte trossamfunn for årene 2021, 2022, 2023, 2024 og 2025. Jehovas Vitner vant frem med sitt krav om at avslagene var ugyldige. Forhandlingene i Høyesterett foregikk i begynnelsen av februar og når dom først foreligger etter nærmere 3 måneder, tyder det på at retten har funnet den vanskelig å avgjøre, og at avgjørelsen krevde grundig arbeid og grundige premisser. Det har vi også fått i en dom på 35 sider hvor 28 sider utgjør Høyesteretts begrunnelse. Retten delte seg så langt på midten som det går an i Høyesterett ettersom 3 dommere mente Statens nekt av støtte var ugyldig, mens to dommere mente den var gyldig.
Et trossamfunn kan få støtte fra det offentlige dersom det oppfyller vilkårene i lov om trossamfunn. Det er en rekke krav som må oppfylles. Eksempelvis kan støtte bare kreves for medlemmer av trossamfunnet som er registrert på en måte som loven tillater. I den såkalte registreringssaken, for ca. et tiår siden, viste det seg at Den katolske kirke i Norge ikke hadde registrert sine medlemmer på lovlig vis, men hadde benyttet den såkalte "telefonkatalogmetoden". Uten at det er nødvendig å gå nærmere inn på denne saken konkret, hadde Kirken boostet antall lovlig registrerte medlemmer og Kirken måtte derfor refundere ulovlig tilegnet støtte. Stiftene i nord valgte å gjøre dette frivillig, mens Oslo katolske bispedømme (OKB) sloss for millionene i rettsapparatet. I dette tilfellet ble OKB dømt til en millionbot for grovt bedrageri og måtte tilbakebetale ulovlig mottatt støtte. Det er altså utvilsomt at trossamfunnene må oppfylle en rekke krav for å få støtte.
I saken om Jehovas Vitner (JV) nektet Statsforvalteren i Oslo og Viken å utbetale støtte fordi den mente at JVs praksis om ikke å ha kontakt med tidligere medlemmer krenker medlemmenes religionsfrihet fordi praksis begrenser deres rett til å frivillig melde seg ut av et trossamfunn. Videre mente Statsforvalteren at JVs praksis med eksklusjon av ungdom (15–18 år) er negativ sosial kontroll som påfører barn psykisk skade og dermed krenker barns rettigheter.
Flertallet i Høyesterett var ikke enig.
Trossamfunnsloven § 6 hjemler nekting av statstilskudd og registrering dersom trossamfunnet "krenker barns rettigheter…eller på andre måter alvorlig krenker andres rettigheter og friheter".
Samtlige dommere var uenige i anklagen om at JV krenker barns rettigheter. Høyesterett mente at selv om eksklusjon av mindreårige er ubehagelig, er ikke ubehaget på et slikt nivå at det utgjør psykisk vold. En slik ungdom vil miste kontakten med venner og familie utenfor husstanden (kjernefamilien), men fortsatt ha kontakt med foreldre, søsken så lenge de bor hjemme. De vil også kunne ha kontakt med familiemedlemmer og venner som ikke er JV. Når staten da ikke kunne føre konkrete bevis for psykisk vold, holder ikke denne begrunnelsen. Men Høyesterett advarer: "Selv om det bare er opplysninger om at én mindreårig (17) er ekskludert siden 2021, vil vurderingen av barns rettigheter kunne endres dersom det kan påvises en eksklusjonspraksis av et visst omfang."
Når det gjelder negativ sosial kontroll mener Høyesterett at det ikke finnes noe forbud mot dette i Norge forutsatt selvsagt at kontrollen ikke når et nivå som medfører psykisk vold. Dette har blant annet sammenheng med foreldreansvaret. Foreldre har i utgangspunktet rett og plikt til å oppdra sine barn og det vil regelmessig medføre sosial kontroll. Grensen for når slik kontroll blir ulovlig er vanskelig å trekke. Trossamfunnsloven nevner eksempler som tvangsekteskap, kjønnslemlestelse eller æresvold. Men som Høyesterett bemerker er slike handlinger forbudt i straffeloven og ikke egnet til å trekke den nedre grensen for lovlig sosial kontroll. Eksemplifiseringen viser likevel at trossamfunnsloven tenker på alvorlige tilfeller av negativ sosial kontroll. Slik negativ sosial kontroll er etter rettens syn ikke påvist hos JV.
Under dissens 3–2 mente Høyesterett videre at JVs sosiale sanksjoner mot venner som melder seg ut ikke "alvorlig krenker andres rettigheter og friheter". Vi må huske på at en grunnleggende del av religionsfriheten er den enkeltes rett til å melde seg inn i et trossamfunn (konvertere), men også å melde seg ut. I et pluralistisk, demokratisk samfunn hvor trossamfunnene skal ha stor indre frihet skal staten respektere religionsfriheten, men den har også en såkalt "sikringsplikt" i medhold av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Staten kan ikke tillate enhver form for krenkelse av menneskerettighetene som private bedriver overfor andre private. Religionsfriheten medfører derfor at staten også har en kontrollfunksjon med trossamfunnene når det gjelder at de selv respekterer trosfriheten. Denne kontrollen utøves av myndighetene gjennom lovgivning (Regjering og Storting) og forvaltningspraksis (Statsforvalteren). I rettsstaten har til slutt domstolene med Høyesterett øverst den endelige kontrollfunksjonen fordi også forvaltning og lovgiver må kontrolleres.
Når det gjelder JVs sosiale sanksjoner mot utmeldte står et sitat fra boken "Bevar dere selv i Guds kjærlighet", sist utgitt av JV i 2016, sentralt. Både flertallet og mindretallet siterer flere steder fra boken og begge har festet seg ved dette avsnittet:
«En person velger kanskje å fortsette å gjøre ting som Jehova misliker, og som skader menigheten. Han avviser hjelp, og ved det han gjør, viser han at han ikke lenger ønsker være en del av menigheten. Han velger kanskje selv å forlate menigheten, eller det kan være at han må bli ekskludert. Bibelen sier rett ut at hvis dette skjer, skal vi ‘slutte med å omgås’ ham. (Les 1. Korinter 5:11-13; 2. Johannes 9-11) Dette kan være veldig vanskelig hvis han er en venn eller et familiemedlem. Men i en slik situasjon må vår lojalitet mot Jehova være sterkere enn vår lojalitet mot noen annen.»
Dette minner en god del om hva kirkefedrene foreskriver når det gjelder heretikere (med "heretiker" mener kirkefedrene en person som fremstår som katolikk og er en del av Kirken, men likevel forkaster deler av troen). I den tidligste Kirke var troende som avviste Jesu inkarnasjon et problem. Disse heretikerne mente at Guds sønn, Jesus, aldri var menneske "på ordentlig". Trosbekjennelsen (Nikea, 325 e.Kr.) klargjør derfor Kirkens kristologi (læren om Jesus): "…Gud av Gud, Sann Gud av den sanne Gud…av samme vesen som Faderen", men også "…for oss menneskers skyld og vår frelse steg han ned fra himmelen…og er blitt menneske". Kirkefedrene mener man bør holde seg unna og sky heretikere. Dekning for en slik holdning finner vi hos apostelen Paulus, men JV siterer Korinterbrevet ut av kontekst. Paulus omtaler nettopp ikke de som står utenfor Kirken. Altså de som for eksempel er utmeldt. Han omtaler de som er en trussel innenfra. Paulus skriver: "Jeg mente ikke alle i denne verden som driver hor eller som er pengegriske, ransmenn eller avgudsdyrkere. Da måtte dere jo gå ut av denne verden. Det jeg mente, var at dere ikke skal omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor eller er pengegrisk, dyrker avguder, er en spotter, en drukkenbolt eller ransmann. Et slikt menneske skal dere ikke spise sammen med. Hva har jeg med å dømme dem som står utenfor?" (1. Korinter 5, 10–12).
Det er strenge ord, men en del av religionsfriheten er å ta dem på alvor og tolke dem, feil eller riktig.
Problemet Høyesterett stod overfor er altså en kollisjon av rettigheter som alle er en del av religionsfriheten. På den ene siden skal staten verne borgernes religionsfrihet, derunder retten til å melde seg ut og inn av trossamfunn. På den annen side er en viktig del av religionsfriheten at JV har frihet til å etablere sine menigheter, forfekte sin tolkning av Bibelen og på dette grunnlaget praktisere sin tro. En del av deres tro er at de er forpliktet til å ikke omgås frafalne vitner. Det gjelder også familie og venner, endog nær familie. Slik de ser det er deres holdning direkte forankret i Skriften og må oppfattes som et guddommelig påbud.
Høyesteretts flertall anerkjenner statens plikt til å verne den enkeltes rett til å melde seg ut, men peker også på de gjenværende medlemmenes rett til å innrette sine liv i samsvar med sin religiøse overbevisning, herunder retten til selv å bestemme hvem de ønsker sosial omgang med. Videre peker flertallet på trossamfunnets autonomi og rett til selv å definere sin tro og hvilke medlemmer det vil oppta og eventuelt ekskommunisere eller utstøte. Retten peker bl.a. på en sak fra Menneskerettighetsdomstolen (EMD) som katolikker kan gjenkjenne seg i. Foreldrene klaget inn staten (det nåværende Nord-Makedonia) fordi den tillot at voksne barn av fri vilje trådte inn i en klosterorden med strengt klausur slik at kontakt og kommunikasjon med foreldrene var forbudt. Staten oppfylte ikke sin sikringsplikt overfor familiens samliv ifølge klagerne. De fikk ikke medhold. Kontakten med egne barn er altså ikke en ubetinget menneskerett som staten er forpliktet til å sikre. Den kan for eksempel ikke gå så langt at voksne menneskers rett til fritt å slutte seg til en klosterorden eller ordenens rett til å praktisere streng klausur begrenses. Hvor langt sikringsplikten går må avgjøres konkret og det er også Høyesteretts poeng i forhold til utmeldingsretten.
Flertallets resonnementer skal underbygge at terskelen for å reagere mot praksis, som har som konsekvens sosialt press mot utmelding, må være høy eller av "kvalifisert karakter". Rent konkret synes flertallet å mene at JVs praksis ved utmeldelse ikke er så ille som mindretallet mener. Flertallet peker på "formildende omstendigheter" som at tekstene om sanksjoner har blitt noe mildere de senere årene og at praksisen ikke innebærer at familiebånd brytes. "Ekteskap og familielivet fortsetter" som det heter i et forsvarsskrift fra JV (2022). I såkalte "nødvendige familiesaker" kan man ha kontakt med familiemedlemmer utover husstanden. Dessuten medfører ikke utmeldelse total sosial isolasjon ettersom utmeldte vitner må antas å ha venner og familie som ikke er vitner. Flertallet spekulerer også i at JV godtar det enkelte vitnes samvittighetsfrihet så dermed er det ikke så sikkert at isolasjonen blir så streng som reglene skulle tilsi. Argumentet virker noe søkt på meg ettersom inntrykket er at JV har et svært strengt regime selv om de i prinsippet aksepterer samvittighetsfrihet. Lite tyder på at samvittighetsfriheten i JV tillater at et vitne kan velge bort deler av tro og praksis som det ikke er enig i. Selv om det er et sosialt press så kommer flertallet samlet sett til at dette presset ikke er "utilbørlig". Det er formelt tillatt å melde seg ut og belastningen ved å gjøre det er ikke større enn at den enkelte må tåle dem gitt de kryssende hensyn som gjør seg gjeldende. Terskelen for å alvorlig krenke andres rettigheter og friheter er dermed ikke nådd og statsforvalterens vedtak er ugyldige.
Mindretallet mener at utmeldelsesretten er en absolutt rettighet i medhold av religionsfriheten. Det betyr at den ikke kan begrenses. Dette er riktig nok, men gjelder i utgangspunktet kun statens plikt til å ikke gripe inn i borgernes religiøse indre liv. Tanken er fri som det heter. Det er imidlertid ikke gitt at sikringsplikten i dette tilfellet går like langt som statens plikt til ikke selv å blande seg. Det ville være merkelig om man skulle mene at den katolske kirke ikke kan gripe inn i katolikkers indre religiøse liv, for eksempel gjennom skriftemålet. Resonnementet skal underbygge at mindretallet synes å mene at terskelen for å gripe inn overfor begrensninger i utmeldelsesretten må settes lavere enn det flertallet mener. I hovedsak kommer likevel mindretallet til sitt resultat fordi det vurderer konsekvensene av JVs praksis adskillig mer negativt enn flertallet. Faktumvurderingen er forskjellig.
Mindretallet synes at svekkelsen av familiebånd som forandres og reduseres ved utmeldelse er så stor, særlig for ungdom, at vilkåret "alvorlig å krenke andres rettigheter og friheter" er oppfylt. Når trossamfunnet da ved hjelp av regler påtvinger medlemmene en slik praksis, kan staten nekte statsstøtte med hjemmel i trossamfunnsloven. Mindretallet legger også vekt på at JVs sanksjonsregler har et straffepreg og siterer fra JVs skrifter hvor det står om medlemmenes lojale etterlevelse av reglene at de "er til beste for overtrederen og kan hjelpe ham til å høste gagn av den tukten han har fått". Det hjelper lite at JV forstår at reglene kan være tunge å praktisere, for som de selv skriver: "Det er forståelig at dette kan være vanskelig pga. følelser og familiebånd, for eksempel besteforeldrenes kjærlighet til sine barnebarn. Men det er en prøve på om vi er lojale mot Gud". Mindretallet er likevel adskillig i tvil om presset er utilbørlig også overfor voksne som melder seg ut, men lander på at det er for drastisk.
Mindretallet oppsummerer slik: "Jeg konkluderer etter dette med at Jehovas Vitner oppfordrer til en praksis med utstøtelse av dem som melder seg ut, og at dette krenker retten til å melde seg ut av et trossamfunn. Retten til å skifte religion, og dermed retten til å tre ut av et trossamfunn, er grunnleggende, og når denne retten krenkes, er det etter min mening en «alvorlig» krenkelse av andres rettigheter og friheter".
Med denne konklusjonen må mindretallet også ta stilling til om trossamfunnsloven og staten krenker EMK artikkel 9 hvis den fratar JV statsstøtten og registreringsretten. Drøftelsen er interessant, men har mindre vekt juridisk sett siden kun mindretallet er med på den. Oppsummert mener mindretallet at å frata JV statsstøtten og registreringsretten er et inngrep i religionsfriheten til JV, men JV kan fortsatt drive sin virksomhet i Norge uten særlig annen begrensning enn manglende økonomisk støtte fra staten og staten har i utgangspunktet ingen plikt til å støtte trossamfunnene. Inngrepet i religionsfriheten er derfor ikke veldig omfattende, slik jeg leser mindretallet. Staten har videre rett til å begrense religionsfriheten dersom det er hjemlet i lov, har et legitimt formål og er nødvendig i et demokratisk samfunn. Innenfor disse rammene har myndigheten et ganske romslig skjønn som domstolene ikke vil overprøve (den såkalte "margin of appreciation"). Mindretallet mener at trossamfunnsloven er innafor, at det ikke er grunnlag for å sette Stortingets "nødvendighetsskjønn" til side og gir staten medhold.
Det man bør merke seg her er at i et samfunn som det norske som er en velfungerende rettsstat, så vil inngrep i religionsfriheten, og menneskerettighetene generelt, normalt skje etter grundig behandling i regjering og Storting. Vilkårene om hjemmel i lov og legitimt formål er da regelmessig oppfylt. For domstolene gjenstår kun å prøve om lovtiltaket er "nødvendig i et demokratisk samfunn". I norsk rettstradisjon viker imidlertid Høyesterett tilbake for en streng overprøving av Stortingets lovvedtak. Høyesterett tiltar seg ikke en slik kontroll, nærmest av politisk art, som amerikansk føderal Høyesterett tillater seg. Om noe er "nødvendig" er i utgangspunktet politikernes domene. Man skal derfor være klar over at det skal svært mye til før domstolene vil sette til side en lov som ugyldig fordi den strider mot for eksempel religionsfriheten. Trøsten er at domstolene er tilbøyelige til å tolke norske lover i harmoni med menneskerettighetene.
Av advokat Håkon Bleken (H) · EWTN Norge
