Tro, konflikt og kirkelige veivalg
Notert samler ukens viktigste katolske nyheter: fra Søsterrådets nye leder i Norge og Høyesteretts dom om Jehovas vitner til kirkelige spenninger i Europa og kristne under press i Iran og Det hellige land.
Søstre i Norge, Jehovas vitner og statstilskudd, kristne i Det hellige land og i Iran, paven og en erkebiskop, kardinal Marx og velsignelse av likekjønnede par, svenske biskoper om det samme, og en ny pavebiografi, blant annet.
Søstre i Norge
Søsterrådet møttes på Marias Minde i Bergen sist helg for å velge ny leder og for å drøfte ting av felles interesse. Søsterrådet består av lederne eller en representant fra hver orden el kongregasjon som er etablert i Norge. Per i dag er det 113 ordenssøstre i Norge, fordelt på 14 ordener/kongregasjoner. På møtet ble alt fra kallsarbeide til fremtidsfullmakter berørt. Søsterrådets nye leder er sr. Anette Moltubakk fra St. Josephsøstrene.
Høyesterett: Jehovas vitner kan ikke nektes statstilskudd
I 2021 vedtok statsforvalteren i Oslo å frata trossamfunnet statstøtte og registrering som trossamfunn. Bakgrunnen var at trossamfunnet angivelig skulle krenke barns rettigheter og medlemmers rett til fri utmelding ettersom utmeldingen ofte også innebar sosial utstøtelse.
Høyesterett avviste 30. april statsforvalterens vedtak om å frata Jehovas vitner registrering som trossamfunn. Vedtaket fra 2021 er kjent ugyldig.
Et flertall (3 mot 2) mente at medlemmenes rett til utmelding ikke var truet, og høysterett vedtok enstemmig at barns rettigheter ikke ble krenket.
Les mer:
Jehovas vitner seiret i Høyesterett: – Saken har ikke vært opplagt
Høyesterett har felt dom i Jehovas vitners rettssak (betalingsmur)
Nytt dokument om abort, sterilisering og befolkningsvekst
Vatikanet har offentliggjort et nytt dokument om helhetlig økologi i familielivet, Integral Ecology in the Life of the Family, med en oppfordring til omsorg for både skaperverket og menneskelivet. Dokumentet advarer mot ideologier og statlige tiltak som fremmer abort og sterilisering som svar på befolkningsvekst.
Paven og erkebiskopen
Pave Leo XIV tok imot den nye erkebiskopen av Canterbury nylig, og ved møtet sa han blant annet:
«Selv om det er gjort store fremskritt i noen spørsmål som historisk sett har vært splittende, har det oppstått nye problemer de siste tiårene, noe som gjør veien mot fullt fellesskap vanskeligere å se klart,» sa pave Leo.
«Jeg vet at den anglikanske kirke også står overfor mange av de samme spørsmålene i dag. Likevel må vi ikke la disse vedvarende utfordringene hindre oss i å benytte enhver mulig anledning til å forkynne Kristus for verden sammen,» la han til.
Det har vært mange reaksjoner på utnevnelsen av erkebiskopen. I mars – etter at Mullallys utnevnelse ble kunngjort – holdt konservative anglikanere et møte i Abuja i Nigeria. De stiftet Global Anglican Council, som motsetter seg de liberale tendensene i Den engelske kirke og den amerikanske episkopalkirken, blant annet når det gjelder tillatelse til ekteskap mellom personer av samme kjønn og ordinasjon av geistlige som åpent bekjenner seg til LGBTQ+-identiteten.
På 1980-tallet konverterte mange anglikanere til den romersk-katolske kirken, og mange av dem fulgte pave Johannes Paul IIs «pastorale bestemmelse», som tillot tidligere anglikanske prester å bli ordinert i den katolske kirken og innførte en spesiell «messenorm» som lignet på den anglikanske liturgien.
I 2009 opprettet pave Benedikt XVI tre ordinariater – særskilte jurisdiksjoner – for å betjene tidligere anglikanske menigheter og troende som hadde inngått fullt fellesskap med Roma og ønsket å bevare sine liturgiske tradisjoner.
Les mer:
Pave Leo XIV møtte erkebiskopen av Canterbury, Sarah Mullally, i en tid med dype kirkesplittelser.
Visiting an Ordinariate parish in England as new Archbishop of Canterbury visits Rome
Marx, Leo, velsignelser
Under den sedvanlige pressekonferansen på flyet hjem fra Afrika, fikk pave Leo spørsmål om helt andre ting enn gleder og utfordringer i landene han kom fra. Nå var det Tysklands tur igjen. For kardinal Marx, erkebiskop i München/Freising og tidligere leder av den tyske bispekonferansen, har lansert en veiledning for velsignelse av likekjønnede par.
Pave Leo henviser til Fiducia Supplicans (FS) og sier at en vanlig velsignelse gjelder alle mennesker uten at man tar stilling til moralske forhold. Når en prest lyser velsignelsen i slutten av messen, legitimerer ikke velsignelsen den enkeltes livssituasjon. Kirkens syn på seksualmoral ligger fast. Den er ikke endret, heller ikke av FS som paven her setter klare grenser for tolkningen av. Mange har jo valgt å tolke dokumentet som en åpning for velsignelse av homofile parforhold, men det er det ikke grunnlag for. Pave Leo siterte også pave Frans’ "todos, todos, todos" (alle); alle er kalt til å følge Jesus, sa pave Leo, og til å gå omvendelsens vei.
Hva sier de tyske biskopene etter pavens svar? En av dem, biskop Bätzing, sier at det er "ulike oppfatninger innenfor den universelle kirken". Det kan man selvfølgelig si, men alle oppfatningene veier vel ikke like tungt. Og lederen for ZdK, Irme Stetter-Karp, ser ingen grunn til å trekke dokumentet, "Velsignelsen gir kjærligheten styrke", fordi velsignelsene det er snakk om ikke kan forveksles med en ekteskapsinngåelse.
Denne veiledningen er tatt i bruk i 14 av 27 bispedømmer, hvor prester i flere av dem er motstandere av dokumentet. Pave Leo XIV var ikke ukjent med forholdene i Tyskjland da han ble valgt til pave. I februar 2024 undertegnet han som prefekt for dikasteriet for biskoper , og sammen med statssekretær Parolin og prefekt Fernandez for trosdikasteriet et brev hvor de satte en stopper for den tyske synodale konferansen som den tyske "synodale vei" ville etablere, og hvor hensikten var å overføre biskopers myndighet til et sentralt organ sammensatt av biskoper, legfolk og andre etter en viss fordelingsnøkkel. Til tross for dette, vedtok den synodale vei opprettelsen av et synodalt organ, og biskopene vedtok det samme, dog ikke enstemmig, og de venter nå på Romas svar.
Les også:
Kardinal Marx pålegger prester å legge til rette for velsignelser av likekjønnede par
Nach Papst-Äußerung: Bistümer und Laien verteidigen Segensfeiern
Pope Leo XIV: The End of the Pragmatic Approach
In the Church, Too, Leo Wants to Make Peace. The Case of Germany
Terapi for prester som ikke vil vie likekjønnede
Svenske biskoper tar det hele et veldig langt skritt lenge – de vil nå tilby sjelesorg og terapi for prester som ikke vil vie likekjønnede, slik at prestene, etter endt terapi, "med glede og av fri vilje", skal skride til verket og vie likekjønnede.
Karmelittprest frigjort i Belarus
En 27 år gammel polsk karmelittprest som har vært holdt fengslet i Belarus i mer enn 7 måneder, ble frigjort sist tirsdag. Han ble fengslet på grunn av anklager om spionasje.
En talsmann for Polens spesialtjenester beskrev arrestasjonen av p. Gaweł som «enda en provokasjon fra Lukasjenko-regimet rettet mot vårt land». «De polske spesialtjenestene bruker ikke munker til å innhente informasjon om militære øvelser», sa han.
Den polske regjeringen identifiserte i første omgang bare én av personene som ble frigitt i utvekslingen: journalisten Andrzej Poczobut, som har sittet fengslet siden 2021.
Totalt fem personer som var dømt i Belarus og Russland – tre polakker og to moldovere – ble løslatt ved grensen til Polen 28. april. De ble utvekslet mot fem borgere fra Belarus, Russland og andre land i Samveldet av uavhengige stater, som var dømt i EU-medlemsstater og andre land.
Aserbajdsjans regjering river armensk katedral
Regjeringen i Aserbajdsjan, en nasjon som er 97 % muslimsk, har ødelagt Den hellige Guds mor-katedralen , en armensk-apostolisk katedral i Stepanakert.
Stepanakert er en by i Nagorno-Karabakh, en historisk armensk enklave i Aserbajdsjan som armenerne kaller Artsakh.
«Det er åpenbart at den aserbajdsjanske regjeringen fortsetter å angripe armenske kristne hellige steder med mål om å slette det armenske sporet fra Artsakh», sa den armenske apostoliske kirken i en uttalelse. «Dette hærverket på statsnivå beviser nok en gang at Aserbajdsjans anti-armenske politikk ikke har endret seg.»
Den armensk-apostoliske kirke er blant de orientalsk-ortodokse kirkene som sluttet å være i full kommunion med Den hellige stol etter Det økumeniske konsilet i Kalkedon (451).
Les mer: Armenian cathedral demolished in disputed region
Kristne i Iran
"Millionar i Iran har vendt all religion ryggen etter det dei har sett av ayatolla-styret. Mange hundre tusen har funne meining i kristen tru. Kor mange det er, veit berre Gud", skriver Johannes Morken, redaktør i Stefanusalliansen.
Han gjengir et intervju med en iraner, Mehrdad Fatehi, som i 1979 støttet revolusjonen i Iran det sjahen ble styrtet. Men han angrer på støtten til revolusjonen han ga den gangen. Han kaller de 47 årene under ayatollaregimet et "brutalt tyranni".
Morken skriver: "Fatehi vaks opp i ein muslimsk familie og konverterte i unge år. Det var få konvertittar før 1979. Men helvete starta tidleg, skriv den iranske journalisten Fred Petrosian. Åtte dagar etter revolusjonen vart ein konvertitt-prest brutalt myrda i byen Shiraz. Fleire kyrkjeleiarar skulle bli myrda dei første revolusjonsåra. I nyare tid handlar det meir om overvaking, razziaer, fysisk og psykisk mishandling og fengsel i opptil 17 år.
Undertrykkinga av kvinner starta tidleg. Leiarar av bahai-samfunnet vart drepne. Jødiske leiarar kom under angrep. Politisk motstand skulle stoggast, også med dødsstraff."
Hver gang iranere har protestert mot regimet, har regimet reagert brutalt. Mange iranere har vendt all religion ryggen, men mange har funnet mening i kristen tro. Et anslag er omkring en million konvertitter, i tillegg kommer armenske og assyriske kristne. De to sistnevnte får gå i sine repsektive kirker så sant de bruker etniske språk og ikke deler troen med muslimer. Konvertittene holder til i huskirker.
Iran er et av de land som har den raskeste veksten i antall kristne. Fatehi tror kirken vil vokse enda mer om ayatolla-regimet faller.
Men han sier: «Sekularismen vil også veksa. Men det vil bli eit sjokk for Midtausten at Iran, som no blir styrt av ein så brutal sjia-islamistisk ideologi, har så mange som kjem til tru på Kristus, dersom dei får sjansen.»
Kristne i Det hellige land
Blir Det hellige land et kristent Disney-land? Det er benediktinerabbeden Nikodemus Schnabel som frykter dette hvis landet fortsetter å bli tømt for kristne, og det bare blir noen munker og prester igjen. Kristne i Det hellige land utgjør ca 2% av befolkningen. Selv i sekulariserte land i Europa som Tsjekkia, er det mange ganger flere kristne, påpeker han. Og stedet hvor vår tro har sitt opphav, risikerer å miste sine siste lokale kristne innbyggere. Uten kristne familier, unge kristne, intet normalt kristent liv, sier han, bare pilegrimer og stillhet.
Kristen reiser fordi de ikke ser noen fremtid her, pandemi og pågående konflikter gjør det vanskelig. Det gjør seg især gjeldende på Gaza-stripen, sier han, der kristne lever under dobbelt trykk; krig og blokade på en side, og undertrykkelse fra Hamas-regimet på den andre.
Det er også en voksende fiendtlighet mot kristne fra ekstremistiske grupper. Det er ikke lenger et marginalt fenomen, sier han, spytting, brannstiftelser, vandalisme, skjending av helligdommer. Nylig ble en fransk ordenssøster som er på et forskeropphold i Det hellige land, angrepet på åpen gate og sterkt skadet.
For at kristne familier skal kunne bli i Det hellige land, trengs det boliger og arbeidsplasser, sied abbed Schnabel videre. Uten konkrete fremtidsutsikter vil kristne samfunn forsvinne. Men abbeden ber oss også om noe som hver og en av oss kan gi: «Be om at det må være en fremtid for kristne i Det hellige land.»
Les mer:
Die erschütternde Wahrheit über Christen im Heiligen Land
Kardinal Pizzaballa med hyrdebrev
Jerusalem tilhører ingen, byen er hele verdens arv, en gave til hele menneskeheten, sier den latinske patriarken i Det hellige land, kardinal Pizzaballa, i et hyrdebrev, "Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede". Utgangspunktet er Hamas’ terrorhandlinger 7. oktober 2023, og virkningene av disse. Og han skisserer en åndelig, pastoral og fellesskapsorientert vei for kristne som lever i regionen.
Den hellige byens kall er helbredende: å lege verden, skriver han. Kardinalen insisterer på at kristne som lever der, ikke er en nøytral part i konflikten, men levende medlemmer av sine samfunn — enten de er arabere, israelere, jordanere eller utlendinger — og at de er kalt til å være «salt, lys og surdeig» innenfra.
Et liv i samsvar med evangeliet innebærer et konkret valg: å avvise voldens, løgnens og utelukkelsens logikk. Han fremhever bønnens og liturgiens sentrale plass, familienes rolle som huskirker og skolenes betydning som sted for sameksistens og dannelse. Og med dem også sykehus og Caritas-sentre som steder der møtet mellom mennesker av ulike religioner allerede finner sted i praksis.
Han fremhever også betydningen av økumenisk og interreligiøs dialog, ikke bare på institusjonelt nivå, men også i hverdagen, og behovet for å utdannes til fred og respekt.
Les mer:
Kardinal Pizzaballa: Jerusalem tilhører ingen – det er en gave til hele menneskeheten
Ny pavebiografi
Ikke av hvem som helst. Elisa Ann Allen, amerikansk journalist for Crux, bosatt i Roma, og som kjente biskop Prevost fra før. Hun er mer av en insider i denne sammenheng enn andre pavebiografer. Hun har hatt ham hjemme hos seg og hennes nå avdøde mann, John Allen, mer enn én gang. Boken avsluttes da også med et 35 sider langt intervju med paven selv.
Spanske martyrer
Paven anerkjenner at 49 spanjoler ble martyrer under kommunistenes styre i borgerkrigen.
Under en audiens med kardinal Marcello Semeraro, prefekt for Dikasteriet for helgenkåringer, godkjente pave Leo XIV kunngjøringen av flere dekret vedrørende martyrium og anerkjennelse av heroiske dyder hos flere menn og kvinner.
Blant dekretene er anerkjennelsen av martyrdøden til Guds tjenere Stanislao Ortega García (født Lorenzo) og 48 følgesvenner, medlemmer av Instituttet for de kristne brødre av St. Gabriel, sammen med diakon Emanuel Berenguer Clusella.
De ble drept mellom juli og november 1936 på ulike steder i Catalonia, Spania, "i hat mot troen" i en periode med religiøs forfølgelse.
Kanskje en helgen?
«Det finnes ingen dårlige gutter. Det finnes bare dårlige omgivelser, dårlig opplæring, dårlige forbilder og dårlig tankegang.»
P. Edward J. Flanagan ble født i Irland og ankom USA i 1904. Åtte år senere ble han ordinert til prest og tilknyttet bispedømmet Omaha.
Mens han arbeidet blant hjemløse på gatene i Omaha i Nebraska, utviklet pater Edward Joseph Flanagan en livslang interesse for unge mennesker og deres kamp for å bli ansvarlige og produktive medlemmer av samfunnet.
I 1917 startet pater Flanagan med et leid hus og fem gutter. Denne barmhjertighetshandlingen vokste til Boys Town: et selvstyrt samfunn utenfor Omaha i Nebraska, med skoler, et sykehus og en nasjonal krisetelefon for barn.
P. Flanagans Boys Home tok imot alle gutter, uavhengig av rase, tro eller kulturell bakgrunn. Presten ga hvert barn en ny start i livet, og han gikk langt for å finne og hente inn de mest trengende og hjelpeløse – til og med gutter som satt i fengsel for alvorlige forbrytelser. P. Flanagan døde i 1948, men hans etterfølgere har videreført arven etter ham og oppdraget han startet i Boys Town. Etterhvert har virksomheten også kommet til å omfatte jenter og unge kvinner, og bortimot 400.000 barn og unge har blitt hjulpet gjennom ulike hjelpesentra. I dag, over 100 år senere, følger Boys Town fortsatt mange av de samme prinsippene og praksisene som oppsto fra P. Flanagans visjon.
De har et omfattende virke: Støtte til familier, fosterhjem, sykehus og barneleger, krisesentre, mental helse, botilbud, og har avleggere flere steder i USA.
«Arbeidet vil fortsette, uansett om jeg er der eller ikke, for det er Guds verk, ikke mitt», sa pater Flanagan før han døde i 1948. Prosessen for å helgenkåre ham ble formelt innledet i 2011. Den 23. mars i år godkjente pave Leo XIV ham som "ærverdig" og anerkjente dermed hans heroiske dyder og førte ham ett skritt nærmere helgenkåring.
Les mer:
The Exemplary Efforts of Father Flanagan
Pope Leo XIV declares Boys Town founder Father Flanagan venerable
Av Sr Anne Bente Hadland · EWTN Norge · Oversatt til norsk av EWTN Norge
