Brødre og søstre,
Kristus er oppstanden! God påske!
I århundrer har Kirken med glede sunget om hendelsen som er opphavet til og grunnlaget for hennes tro: «Ja, Kristus, mitt håp, er oppstanden / Kristus er sannelig oppstanden fra de døde / vær oss nådig, seirende konge, du som regjerer i evighet» (fri oversettelse fra påskesekvensen).
Påsken er livets seier over døden, lysets seier over mørket, kjærlighetens seier over hatet. Men denne seieren hadde en svært høy pris. Kristus, den levende Guds Sønn (jf. Matt 16,16), måtte dø – og dø på et kors – etter å ha lidd en urettferdig dom, blitt hånet og torturert og utøst alt sitt blod. Som det sanne offerlammet tok han verdens synd på seg (jf. Joh 1,29; 1 Pet 1,18–19) og befridde dermed oss alle – og med oss hele skaperverket – fra det ondes herredømme. Men hvordan kunne Jesus seire? Hva var den styrken han med én gang for alle overvant den gamle motstanderen, denne verdens fyrste (jf. Joh 12,31), med? Hvilken kraft var det som lot ham stå opp fra de døde, ikke for å vende tilbake til sitt tidligere liv, men for å gå inn i det evige livet og slik i sitt eget legeme åpne overgangen fra denne verden til Faderen?
Denne styrken, denne kraften, er Gud selv, for han er kjærlighet – kjærlighet som skaper og gir liv, kjærlighet som er trofast til det siste, og kjærlighet som tilgir og frelser. Kristus, vår «seirende konge», kjempet og vant sin strid ved en tillitsfull overgivelse til Faderens vilje, til hans frelsesplan (jf. Matt 26,42). Slik gikk han dialogens vei helt til enden, ikke i ord, men i gjerninger; For å finne oss som var fortapt, ble han menneske; for å fri oss som var slaver, gjorde han seg til slave; for å gi liv til oss dødelige, lot han seg drepe på korset.
Kraften som Kristus sto opp med, er helt og holdent ikkevoldelig. Den ligner kraften i et hvetekorn som, etter å ha råtnet i jorden, vokser, bryter seg gjennom jordklumpene, spirer og blir til et gyllent aks. Enda mer ligner den kraften i et menneskehjerte som, såret av en krenkelse, avviser hevnens impuls og, fylt av medfølelse, ber for den som krenket det.
Brødre og søstre, dette er den sanne styrken som bringer fred til menneskeheten, fordi den fremmer relasjoner preget av respekt på alle nivåer: mellom enkeltmennesker, familier, samfunnsgrupper og nasjoner. Den søker ikke særinteresser, men det felles gode; den søker ikke å påtvinge sin egen plan, men å bidra til å utforme og virkeliggjøre en plan sammen med andre.
Ja, Kristi oppstandelse er begynnelsen på en ny menneskehet; den er inngangen til det sanne lovede land, der rettferdighet, frihet og fred rår, der alle erkjenner hverandre som brødre og søstre, barn av den samme Faderen, som er kjærlighet, liv og lys.
Brødre og søstre, gjennom sin oppstandelse stiller Herren oss enda sterkere overfor den dramatiske virkeligheten i vår frihet. Foran den tomme graven kan vi fylles av håp og undring, som disiplene, eller av frykt, som vaktene og fariseerne, som ser seg nødt til å ty til løgn og knep i stedet for å erkjenne at han som var blitt dømt, virkelig er oppstanden (jf. Matt 28,11–15).
I påskens lys, la oss undres over Kristus! La våre hjerter bli forvandlet av hans grenseløse kjærlighet til oss! La dem som har våpen, legge dem ned! La dem som har makt til å utløse kriger, velge fred! Ikke en fred påtvunget med makt, men en fred som vokser frem gjennom dialog! Ikke med et ønske om å herske over andre, men om å møte dem!
Vi venner oss til volden, finner oss i den og blir likegyldige. Likegyldige overfor tusenvis av menneskers død. Likegyldige overfor følgene av hat og splittelse som konfliktene sår. Likegyldige overfor de økonomiske og sosiale konsekvensene de fører med seg, og som vi alle kjenner på. Det er en stadig sterkere «globalisering av likegyldighet», for å låne et uttrykk som stod pave Frans
nær. For ett år siden talte han til verden fra denne loggiaen for siste gang og minnet oss om: «Hvilken stor tørst etter død, etter å drepe, er vi vitne til hver dag i de mange konfliktene som raser i ulike deler av verden!» (Urbi et Orbi-budskapet, 20. april 2025).
Kristi kors minner oss alltid om lidelsen og smerten som omgir døden, og om dødskampen den innebærer. Vi er alle redde for døden, og i frykt vender vi oss bort og lar helst være å se. Vi kan ikke fortsette å være likegyldige! Og vi kan ikke finne oss i det onde! Den hellige Augustin lærer: «Hvis du frykter døden, så elsk oppstandelsen!» (Preken 124, 4). La oss også elske oppstandelsen, som minner oss om at det onde ikke får det siste ordet, fordi det er beseiret av Den oppstandne.
Han gikk gjennom døden for å gi oss liv og fred: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir» (Joh 14,27). Den freden Jesus gir oss, er ikke bare våpnenes taushet, men en fred som berører og forvandler hvert enkelt hjerte. La oss bli forvandlet av Kristi fred! La ropet om fred som springer frem fra våre hjerter, bli hørt! Derfor inviterer jeg alle til å slutte seg til meg i en bønnevake for fred, som vi skal holde her i Peterskirken førstkommende lørdag 11. april.
På denne festdagen la oss legge bort ethvert ønske om konflikt, herredømme og makt, og bønnfalle Herren om å gi sin fred til en verden herjet av kriger og preget av hat og likegyldighet som får oss til å føle oss maktesløse overfor det onde. Til Herren betror vi alle hjerter som lider og venter på den sanne freden som bare han kan gi. La oss betro oss til ham og åpne våre hjerter for ham! Han alene gjør alle ting nye (jf. Åp 21,5).
God påske!
Relaterte interne saker fra ewtn.no:
