KOMMENTAR: Katolsk sosiallære i vår tid var rammen for en konferanse i Oslo katolske bispedømme, der menneskets verdighet sto i sentrum. Bidragene viste hvordan kirkens menneskesyn utfordrer samtidens syn på abort, aktiv dødshjelp og menneskelig frihet.
Av professor emeritus Bernt Oftestad
«Menneskets verdighet» var tema for konferansen om katolsk sosiallære i Oslo katolske bispedømme lørdag 21.03. Det var biskop Fredrik Hansen som innbød til denne samlingen. Dyktige folk med ulik bakgrunn bidrog med (korte) foredrag både til prinsipiell avklaring og informasjon om kirkens praksis på det sosialetiske feltet (Caritas).
«Menneskets verdighet» er en forpliktende idé for oss i den vestlige verden. Men når ideen skal omsettes i konkret politikk og nedfelles i lovgivning, oppstår det kvasse konflikter. Slik også i vårt eget land. På to felt er dette særlig merkbart. Ut fra sitt menneskeverd har borgerne krav på en «verdig død», heter det. Og det betyr etisk aksept av aktiv dødshjelp. Hjelp til selvmord kan også hos oss bli et lovfestet «velferdsgode» som staten skal sikre. Det andre feltet er selvbestemt abort. I Storbritannia er det nylig blitt definitivt vedtatt en lov som gir gravide rett til å få utført abort helt frem til barnets fødsel. I Norge trenger ikke tiden frem til en slik radikal abortlov å bli særlig lang.
Kristne kirker har alltid stått opp mot og fordømt denne forakten for menneskets verd. Men under sekulariseringen har de kristne vært på vikende front. Lovgivningen er blitt deretter. Men kirkene har også vært usikre på hvordan de skulle stå frem for å påvirke samfunnet. I den katolske kirke finner vi to ulike metoder: en «paternal» og en «fraternal». Den førstnevnte består i å målbære kirkens lære gitt i Skrift og tradisjon og forvaltet av det kirkelige læreembete, slik at sannheten kan komme klart frem og overbevise samfunnsopinionen. Men maktet man det? Den andre består i å samarbeide med «venner» om et felles politisk mål i abortpolitikken, det på tross av teologiske og/eller ideologiske forskjeller mellom «vennene». Men det felles mål står alltid i fare for å bli vissent politisk kompromiss uten saklig kraft. Å pynte det med honnørord som «rett og godt» blir til sist bare patetisk.
Katolikker og andre ønsker å føre dialog om sosialetiske spørsmål med andre i samfunnet. Ved fornuftige argumenter vil man søke å fremme det kristne syn. Utgangspunktet kan være den naturrett, som apostelen viser til i Rom 2,14 (Loven er skrevet i alle menneskers hjerter). I en slik dialog kan det vært relevant å spørre om til eks. aktiv dødshjelp er noe man griper til i nøden for å avslutte en akutt og håpløs lidelse. I dag tenker man mer prinsipielt. Aktiv dødshjelp skal ikke løse et «tilfeldig» problem, men er logisk «nødvendig» ut fra den ideologi som vårt demokrati legger til grunn når man bestemmer menneskets verd. Ifølge denne ideologien realiseres mennesket sin verdi ved å leve selvbestemmende (autonomt), fritt og integrert. Et «verdig liv» bør derfor avsluttes med en «verdig død.» Døden er riktignok den naturlige opphevelse av vår selvbestemmelse. Men ved å få aktiv hjelp til å ta eget liv, vil vi likevel kunne fastholde vår frihet og verdighet inntil vi selv bestemmer når vårt liv skal ta slutt. Og når livet er avsluttet, blir spørsmålet om min selvbestemmelse straks meningsløst. Jeget er opphørt, bare et kadaver er tilbake. Men jeget har selv bestemt når selvbestemmelsen skal opphøre. Hva med kadaveret? Det er intet annet enn en biologisk masse på vei mot oppløsning i natur.
Hvordan er det mulig å argumentere mot en slik tankegang innenfor rammen av den bærende ideologi for vårt samfunn, dvs. ut fra de kriterier den setter for godt og ondt og hva som er virkelig? Kirker bør derfor spørre seg selv hva de kan man oppnå med dannet dialog med den sekulariserte samtid. Man kan nok komme til orde, men det kan vanskelig skje noen bevegelse mot forandring hos motparten før man tar opp det menneskesyn og fremfor alt det virkelighetssyn som er motparten har som basis. Man kan starte med å påpeke at motparten ender med å gjøre mennesket til et kadaver på vei mot naturlig oppløsning og egentlig intet mer. Dets særegne jegbevissthet er et tilfeldig innslag i evolusjonen av naturen.
Under lørdagens seminar ble det med rette holdt frem at katolsk syn på menneskeverdet er antropologisk fundert i mennesket som person. Men mange er «personalister», likevel står de langt fra det katolske synet på personen. I følge katolske lære har den treenige Gud skapt oss i sitt bilde, også som personer. Gud er tre personer i en relasjonell enhet med hverandre. Å være en person blir derfor å være i relasjon til andre. Dette ble åpenbart for oss da Guds Sønn ble menneske i Jesus Kristus. Da viste han oss at han var en guddommelig person. Og at personen da ikke kunne være noe tilfeldig. Ingen «maske» vi kan ta på og av. Vi er heller ikke bare individer i et kollektiv eller en kropp av biologisk masse. Vi er kropp og sjel, i en gudgitt enhet hvis formål er nedlagt i oss: samfunn med andre mennesker og med Gud – i dag og i den kommende verden. Kristus er både forutsetningen og forbildet for vårt liv som personer,.
Det er fra Gud vi har vårt verd som person. Dette er en kunnskap som kirken forvalter. Ut fra tidens dominante virkelighetssyn, blir den avvist som en metafysisk illusjon. Skal kristendommen likevel ha funksjon i det moderne samfunn må den endre sitt språk og sin uttrykksform og avstå fra å ville gi en særegen kunnskap, heter det i dag. Om kristne lar seg omprogrammere på denne måten, betyr det at kirken må dekonstruere sin lære og sitt budskap og oppgi sin gudgitte misjon.
Kristne må stille seg grunnleggende kritiske til den virkelighetsoppfatning som et sekularisert demokratisk samfunn legger til grunn. Det må avsløres at den ikke sikrer menneskets verd, men tvert imot undergraver det med sitt ideal om autonomi. Det gir frihet for det voksne jeget til et liv på bekostning av et annet menneskeliv. Det må avsluttes før det er kommet ut av morens kropp for ikke å «forstyrre» andres frihet. Her foreligger en himmelropende diskriminering som det liberale demokrati selv fremmer. Slik at det oppløser seg selv ved å være seg selv. Den frihet for «verdig liv» som det sekulariserte liberale demokrati vil fremme, får sin siste definitive mening i en selvvalgt død, dvs. en død til død og til oppløsning av mennesket selv. Kirken forkynner derimot en død til liv i enhet med Gud i Kristus.
Den kristenhet som keiser Konstantin den store la grunnlag for på 300-tallet, er nå borte. Å gjenreise den er umulig og ikke kirkens oppgave. Dens misjon er å gjøre kirken nærværende i den moderne tid, forankret i den tro som er «overlevert de hellige», og ved liv i det sakramentale fellesskap. Ikke i from isolasjon, men utadrettet mot samfunn og kultur med et radikalt og utfordrende nærvær i ord og liv.
