Faste og fest – kan fasten være en fest?

Fasten som fest i fastetiden kan virke som et paradoks. Likevel rommer disse førti dagene før påske en skjult glede. Når vi frivillig avstår fra noe godt, åpner vi oss for det som er større: Guds nærvær, omvendelse og håpet om oppstandelsen.

Av sr Ragnhild Marie Bjelland, 24. februar 2026

Når vi hører ordet faste, tenker vi på avkall, stillhet og savn. Når vi hører ordet fest, tenker vi på glede, fellesskap og overflod. Likevel kunne vi stille spørsmålet: Er fasten også en fest? Svaret lodder dypere enn vi skulle ane. Fasten er ikke bare en tid hvor vi mister – det er en tid hvor vi får. Fasten er som en skjult fest, – hjertet renses for å kunne fylles av Gud. Fastetiden er de førti dagene som leder frem mot påskens jubel, de førti dagene speiler Jesu førti dager i ørkenen. Fasten minner oss om at vi er mer enn kropp; vi er skapt for Gud. Hver gang vi frivillig avstår fra noe godt – mat, underholdning og bekvemmelighet – da skaper vi rom for det som er enda bedre: Guds nærvær.

I Bibelen kan vi lese at faste leder hen til og er knyttet til omvendelse og glede. Profeten Joel roper: «Vend om til meg av hele deres hjerte, med faste og gråt og klage[1]». Men profeten stanser ikke med sorgen, han taler også om Guds miskunn og om en Gud som er nådig og barmhjertig. Fasten er altså ikke en trist plikt, den er en vei hjem – en bevegelse fra det som binder, hjem til Ham som elsker oss.

Tre søyler står sentralt i fastetiden: bønn, faste og almisse. Ingen av disse er byrder, de er invitasjoner. Bønnen åpner oss for Gud. Fasten frigjør oss fra det som distraherer. Almissen åpner våre hjerter for nesten.

Men hvordan i alle dager kan dette kalles en fest? Dypest sett er fest fellesskap med Gud. Enhver messe er en forsmak på det himmelske bryllupsmåltid. Den dempede tonen i liturgien er ikke fravær av glede, men forventning. Som en brud som gjør seg klar, lever Kirken i håpet om påskens strålende morgen.

Augustin skriver: «Mitt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» Fasten hjelper oss å kjenne denne uroen – ikke for å bli motløse, men for å la oss drive mot Gud. Når vi avstår fra det som metter raskt, oppdager vi vår dypere hunger. Og når vi søker Gud, oppdager vi at Han allerede søker oss. Frans av Assisi levde fasten med glede. For ham er enkelhet ikke tap, det er frihet. Han kalte fattigdommen «søster», fordi den gjorde ham avhengig av Gud alene. Slik minner han oss om at kristen faste ikke er selvforakt, den er kjærlighet.

Fasten leder mot påsken – mot Kristi lidelse, død og oppstandelse. I denne bevegelsen ligger festens kjerne. For hva er større glede enn at døden er beseiret? Når vi faster, forener vi oss med Kristi offer, om enn i liten målestokk. Vi lærer å gi oss selv.

Når påsken kommer og vi igjen synger halleluja, smaker gleden sterkere fordi vi har kjent savnet. Festen blir dypere fordi vi har ventet.

Er fasten en fest? Ja, den er det, men ikke på en overfladisk måte. Fasten er som en stille fest i sjelen. Fasten er som en forventningens fest, håpets fest, nådens fest. I fastens avkall ligger en skjult overflod. For når vi gir Gud rom, fyller Han oss med seg selv.

Fasten er begynnelsen på festen.

[1] Joel 2,12