Fransk journalist: Den katolske kirke i Norge er levende og fryktløs

Pierre Jovanovic reiser fra menighet til menighet – fra Bergen og Oslo til Trøndelag – og møter biskop Erik Varden i et kirkelandskap han kaller overraskende ungt, modig og misjonerende.

Av Frøydis de Damas, 2. februar 2026

En kald vinterdag i november 2025, er den franske journalisten Pierre Jovanovic på vei til Trondheim for å møte biskop Erik Varden, etter en heller strabasiøs start på dagen: I femten kuldegrader måtte de få hjelp av en nabo for å lade batteriet på bilen og måke snø før de kunne kjøre. «Sånn er livet i Norge om vinteren», smiler biskopen da de omsider kommer frem.

Pierre er på Norgesbesøk for den franske avisen La vie for å skrive om den katolske kirke i Norge. I løpet av 10 dager besøker han menigheter i Bergen, Oslo og Trøndelag.

«En av biskop Eriks siste bøker, »Chastity», har blitt oversatt til fransk. Jeg er svært glad for at jeg fikk muligheten til å gjøre ham bedre kjent for franske lesere, og å snakke med ham om Kirken i Norge», sier han.

Idéen om å skrive disse reportasjene om katolisismen i Norge har vokst frem over flere år. Som ung student i statsvitenskap tilbrakte han et praksis-år i Tel Aviv ved den franske ambassaden. Der møtte han en gruppe nordmenn fra Israel-misjonen i den gamle arabiske byen Jaffa. De tilbød bibelstudier på engelsk, og han begynte å gå der jevnlig. Blant annet ble han kjent med en ung norsk mann ved navn Kristoffer som hjalp ham å bli bedre kjent med norsk kultur og trosliv, og han begynte å leke med tanken om å besøke Norge.

«På denne tiden var jeg jo ikke journalist, men etter året som praktikant bestemte jeg meg for ikke å gå videre med dette. Som diplomat må man holde mange ting hemmelig, mens jeg heller ønsket å snakke åpent. Jeg hadde skrevet noen artikler på en blogg mot slutten av oppholdet mitt der, så da året var omme bestemte jeg meg for heller å satse på journalistikk. Dette ble starten på en ny karriere, som tross alt har mange likhetstrekk med jobben som diplomat. I begge tilfeller går jobben ut på å lytte til mennesker, og sette seg inn i deres situasjon og tanker,» forteller han.

Pierre Jovanovic har familiære relasjoner til Skandinavia, ettersom hans mor er halvt svensk. I 2016, da han jobbet for det franske magasinet «Famille cretienne» (Kristen familie), fikk han mulighet til å reise til Sverige for å skrive om den katolske kirkes utbredelse her, rett før pave Frans skulle besøke Lund i forbindelsen med markeringen av 500-hundreårsjubileet for reformasjonen. Samtidig fikk han en melding fra en barndomsvenn i Norge om at han burde komme dit også. Vennen mente at troslivet i Norge var mye mer levende og inspirerende, men det skulle ta ti år før han endelig fikk sjansen, som utsending for «La vie».

«Som franske katolikker vil vi nok si at vi har mer til felles med for eksempel Italia, Spania og Belgia. Skandinavia har derimot en lang historie som protestantiske land med statskirke. På et tidspunkt hadde det dog kommet min redaktør for øret at noe er i ferd med å endre seg i disse landene, og jeg ble spurt om å skrive noe som kunne vekke franske katolikker fra deres sedvaner og tradisjonstunge trosliv. Da jeg skulle forberede turen, fant jeg at det var skrevet mange artikler om katolsk trosliv i Norge på engelsk, men svært lite på fransk. Jeg ble derfor svært entusiastisk, og gledet meg til å vise fram mine funn for det franske publikum,» sier han.

«Da jeg var i Norge i november besøkte jeg altså menigheter i Bergen, Oslo og Trøndelag. Jeg må innrømme at jeg ikke var forberedt på at Trøndelag skulle være en så aktiv region når det kommer til misjonering. Dette gjelder ikke bare for katolikkene, men også for andre kirkesamfunn i regionen. I Oslo ble jeg svært imponert over hvor mange messer som feires hver søndag i St. Olav domkirke og St. Josef kirke like ved. Dessuten er det umulig å ikke feste seg ved de unge mennene som kommer til kirkene. I Bergen var jeg i en hverdagsmesse, og av ca. 30 personer som var der, var det 10 unge menn. Det er lett å gjenkjenne dem, velstelte og velkledde.

Jeg oppfattet også at det å være katolikk, særlig på Vestlandet og i Trøndelag, betyr å være langt borte fra en katolsk kirke. Kirkene ligger spredt, så ofte har folk lang reisevei for å komme seg til dit og liten mulighet for jevnlig kontakt med andre katolikker. I Frankrike er dette enn så lenge ikke noe stort problem, siden vi har så mange kirker, men om tallet på prester og prestekall fortsetter å synke, kan det bli slik også her,» sier han.

«I dagens Frankrike står vi overfor en dyptgående sekularisering, selv om den nok ikke er like omfattende som den vi ser i Skandinavia. Biskop Varden uttalte at Norge ikke har mer å sekularisere, men dette er foreløpig ikke tilfelle i Frankrike – vi har fortsatt aspekter av samfunnet og kulturen som kan sekulariseres» forteller Pierre. «I Norge er det nå så lite kunnskap om kristendommen, at man kan evangelisere frimodig som på tidligere tiders misjonsmarker. Dagens oppvoksende generasjon er barn av sekulariseringen, og har fått se og kjenne dens grenser. Derfor søker de nå etter sannheten, og etter Gud.»

Den katolske kirke i Frankrike er dypt rotfestet i fransk historie, identitet og landskap. Kirken var nært knyttet til kongen helt fram til den franske revolusjon. Selv etter denne opprivende perioden gjenvant den katolske kirke sin viktige plass takket være Napoleon Bonapartes konkordat av 1801, dog med mange føringer, blant annet at den nye regjeringen nominerte nye katolske biskopene.

Til en viss grad pågår det fortsatt en konflikt mellom stat og kirke, på tross av at Napoleons konkordat ble opphevet av en lov i 1905 som offisielt skilte dem.

«Selv om mange nå konverterer som en konsekvens av sin søken etter sannheten, finner vi også en del som gjør det som et slags opprør for å vise at de tar avstand fra dagens samfunnsnormer. Samtidig preger fortsatt katolisismen vårt tenkesett og vår identitet som nasjon. For eksempel har franskmenn en egen evne til å debattere og et stekt ønske om å bringe folk til sannheten. Dette har selvfølgelig også blitt brukt i sekulariseringen, men har i stor grad sine røtter i katolisismen. Vi finner nok heller ikke dette like mye i protestantiske land, ettersom man som protestant prøver å finne sin egen sannhet, hvorpå man ender opp med mange ulike kirkesamfunn.»

Avisen Vårt land skrev nylig om et stort antall unge som lar seg døpe i forbindelse med sin konfirmasjon i Den norske kirke. Det samme fenomenet er også å finne i den katolske kirke i Frankrike. Bare i 2025 var det en økning av døpte mellom 11 og 17 år på 33% fra året før.

«På mange måter minner den katolske kirke i Frankrike om Den norske kirke, med sin dominerende posisjon i landet, og hvor vi i dag opplever stort frafall. Samtidig er det i Frankrike to ulike strømninger. På den ene siden pågår sekulariseringen for fullt. På den andre siden ser man en bølge av unge som strømmer til kirkene i sin søken etter sannheten. Ettersom katolikkene i dag er blitt en minoritet, er det å være katolikk i større grad blitt et personlig valg knyttet til hengivenhet, religiøs praksis og sterk identitet. Denne religiøse oppvåkningen har mye til felles med det vi ser i Norge. Jeg opplever at den katolske kirke i Norge er et levende og fryktløst kirkesamfunn. En av de største forskjellene med Frankrike er at der har katolisismen en svært lang historie, mange pilgrimssteder og klostere, og en enorm mengde helgener, til stor inspirasjon for de troende. Samtidig kan man nok bli litt blasert av denne spirituelle rikdommen, og mange vil se på det som gammelt nytt. Slik er det ikke i Norge, og det tror jeg til en viss grad kan være en fordel.»  

«Frankrike har et stort antall muslimer som snakker åpent om troen sin. Dette tror jeg også bidrar til at folk spør seg selv om hvem de er og hva de tror på. Før var det mange katolikker som kun snakket om likhetene mellom Islam og kristendommen, mens de siste 15 årene har fokuset dreiet mer over på ulikhetene. Da er det viktig at vi ikke bare bruker dette mot muslimene. De tror på Gud, men ikke på treenigheten, og er jo også »Abrahams barn». Det er derfor viktig at vi møter dem med kjærlighet og ikke hat, som de mange terrorangrepene og den økende muslimske ekstremismen dessverre har bidratt til. Samtidig er det forståelig nok mange som kjenner seg redde, og dette må man overkomme om man skal evangelisere blant dem og vise dem Jesus.»

I Frankrike er kirken en kulturell smeltedigel, som så mange andre steder i verden. Den lange historien som kolonimakt, har bidratt til at det kommer mange innvandrere både fra Afrika, Karibien og Vietnam. Disse bidrar på mange måter i sine menigheter, men det kan også oppstå konflikter om kulturelle praksiser og tradisjoner. «De har forlatt hjemlandet på jakt etter et nytt sted å slå rot, og kan lett påvirkes av sekulariseringen, så det er en skjør balanse,» sier Pierre. Men selv om det kommer mange innvandrere til kirken i Frankrike, er ikke etniske franskmenn i like stort mindretall som nordmenn i Norge. Nå ser man derimot at veksten av nye medlemmer i Norge i økende grad består av etniske nordmenn.

Å komme til Norge og intervjue en norsk biskop som snakker flytende fransk, var en givende opplevelse for La vie-journalisten. «Det er veldig stort og veldig viktig at den katolske biskopen av Trondheim er norsk. Han klarer å snakke til det norske folk om den katolske tro og når virkelig ut til dem. Samtidig er han en intellektuell, en tenker, og han har en visjon for landet og kirken. Kanskje kan hans intellekt virke avskrekkende på jordnære nordmenn. Min gamle venn Kristoffer, som jeg sov hos da jeg var i Bergen, forklarte at i Norge er man ikke vant til fine titler og store tenkere. Jeg tror likevel at biskop Erik klarer å forene det intellektuelle og det jordnære på en god måte,» sier han. «Hans bok «Chastity» har blitt godt mottatt i Frankrike. Det at han kommer fra et sekulært Norge, tror jeg gjør at det han skriver blir oppfattet som troverdig og relevant. En av biskopens inspirasjonskilder i samtiden er den avdøde, britiske rabbineren Jonathan Sachs, som han nevner flere ganger på bloggen sin. Sachs var en intelligent mann som blant annet hadde nære forbindelser til pave Benedikt XVI. Han evnet å formidle religionens kompleksitet til det sekulære, engelske samfunn, samtidig som han også kunne snakke om dagligdagse temaer i enkle ordelag. Vi trenger slike folk i kirken. Mennesker som kan engasjere – heller enn å konfrontere – den moderne verden.»

Artiklene i La vie har fått svært positive tilbakemeldinger fra franske katolikker. Allerede har journalisten blitt kontaktet blant annet av speidere som ønsker å reise hit til årets Olsok-feiring, og norske diplomater i Frankrike har også takket ham for gode artikler.

«Det var en svært positiv opplevelse for meg å besøke Norge og å oppleve den norske kulturen, så det blir nok ikke siste gang. Jeg ble også svært oppmuntret av møtet med den katolske kirke her, og jeg håper at Frankrike kan la seg inspirere mer av den enn av for eksempel USA. Jeg mener at europeiske katolikker tar feil når de hele tiden sammenligner seg med amerikanerne. Amerikanske kristne er fulle av glede og utstråling, men man kan ikke bare kopiere deres trosutøvelse uten å stille kritiske spørsmål. Vi er sekulære Europeere, og likevel er den kristne tro, og spesielt den katolske kirke, dypt forankret på det Europeiske kontinent. Derfor burde vi heller være stolte av vår kristne arv og historie og søke dypere i den. La oss be den Hellige ånd om å opplyse og lede oss så vi ser den rikdommen som finnes her!» sier han.