«Vi kan prøve» – p. Rafał Ochojski utnevnt til stedlig delegat i Tromsø stift

Da biskop Erik Varden ringte, trodde p. Rafał Ochojski at samtalen handlet om Svalbard. I stedet ble han spurt om å ta et nytt ansvar for Tromsø stift – en oppgave han beskriver som både krevende og fylt av fred.

Av Frøydis de Damas, 20. januar 2025

I begynnelsen av januar ble p. Rafał Ochojski MSF, nåværende sogneprest i Hammerfest, utnevnt til stedlig delegat (delegatus ad omnia) for Tromsø stift av biskop Erik Varden. Arbeidet går ut på å assistere biskop Erik pastoralt og administrativt for å fremme Kirkens evangeliserende, misjonerende virke i Nord-Norge. Utnevnelsen kom som en stor overraskelse på ham.

«Biskop Erik ringte meg i slutten av desember for å snakke om mitt nylige besøk på Svalbard, og noen dager senere spurte han om jeg kunne fly til Trondheim for å møte ham og snakke litt mer om dette. Jeg sa at det ville bli vanskelig, fordi jeg har mange forpliktelser til menigheten her, for eksempel snømåking. Forøvrig syntes jeg det var overraskende at biskopen inviterte meg til Trondheim «bare» for å snakke om Svalbard. På nyttårsaften kontaktet han meg igjen, og spurte om vi kunne ringes på facetime. Jeg hadde gjester fra Tromsø denne dagen, og foreslo at vi skulle ta det noen dager senere, men han insisterte på det. Da skjønte jeg at det måtte være noe viktig, og senere på dagen ringte jeg til ham. Fortsatt var jeg sikker på at vi skulle snakke om Svalbard, men så begynte han å spørre meg om jeg kunne tenke meg å bli stedlig delegat i Tromsø stift! Det var en enorm overraskelse, og først var det helt kaos i hodet mitt. Å svare ja på en slik forespørsel er ikke noe man kan ta lett på, og jeg trengte tid til å tenke på det og be Gud vise meg om det var dette Han ville at jeg skulle gjøre. Etter noen dagers betenkningstid kjente jeg fred og glede over tanken på å takke ja til biskopens forslag. Jeg forhørte meg også med min provinsial i Poznań, p. Edmund, samt p. Andreas som er sogneprest i Tromsø, og de var begge svært positive. Jeg sa da til biskop Erik: ‘Vi kan prøve’.»

Rafał snakker energisk om utnevnelsen, og man får følelsen av at han er en snartenkt prest som ikke er redd for å ta på seg nye oppgaver. «Å være stedlig delegat er omtrent det samme som å være generalvikar, men det kan jeg ikke bli siden vi for tiden ikke har noen biskop. Jeg skal ha ansvar for Tromsø stift, og samarbeider tett med biskop Erik. Å gå fra å ha ansvar for én til alle menighetene i stiftet er en stor forandring. Heldigvis føler jeg fred i hjertet. Jeg er ikke redd for å ta på meg oppgavene som venter meg, selv om det sikkert blir krevende,» sier han.

«I Tromsø har vi ordenshuset for Misjonærene av den Hellige Familie i Norge, og mange polske prester kommer hit. Selv kom jeg til Tromsø i 2020. For tiden er vi 5 slike prester som jobber i Nord-Norge, og en gang i måneden møtes vi i Tromsø for å snakke sammen og be. Da jeg kom flyttende hit oppstod det en krevende situasjon, hvor jeg en dag fant en av prestene død! Kvelden før hadde vi sett på fotballkamp sammen, og så sa han at han skulle gå og lese, og deretter legge seg. Neste dag dro jeg til karmelittsøstrene for å feire den hellige messe, og da jeg kom tilbake var han ikke på kjøkkenet som han pleide. Jeg sendte da en melding til ham: ‘Lever du?’ Da han ikke svarte, gikk jeg først til rommet hans, som var tomt, og kort tid etter fant jeg ham på toalettet. Det var et stort sjokk for oss, og det skapte vanskeligheter for stiftet siden vi var så få prester der. Tidligere biskop Berislav Grgić spurte meg da om jeg kunne ta på meg å være sogneprest i Narvik. Det var bare ett år etter at jeg kom til Norge, men jeg sa til ham at ‘hvis biskopen tror jeg er i stand til det og hvis han tar ansvar for det, så skal jeg gjøre det’,» ler han.

Tiden i Narvik ble svært fruktbar, og p. Rafał lærte mye i jobben som sogneprest. Etter tre år, fikk han dog en ny forespørsel som skulle komme til å by på ytterligere utfordringer. Biskop Erik, som da hadde blitt apostolisk administrator, spurte om han kunne flytte til Hammerfest for å overta som sogneprest der. Hammerfest har av flere grunner en litt spesiell plass i p. Rafałs liv. I 2008 fikk han som ung prestestudent mulighet til å besøke Norge, og et av stedene han kom til var nettopp denne byen, hvor p. Wojciech på den tiden var sogneprest. Fra da av begynte han å leke med tanken på en framtid i Norge. «Da biskop Erik altså spurte meg om jeg ville ta på meg jobben som stedlig delegat, var det første jeg spurte om: ‘Må jeg flytte?’. Biskopen sa at det måtte jeg, og da sa jeg: ‘Beklager, men jeg må innrømme en ting – jeg er forelsket – I Hammerfest!» P. Rafał ler. «Biskopen nevnte da at bispegården i Tromsø står tom, og det hadde vært fint om noen bodde der. Det er nødvendig både for å være til stede når det trengs, og å vise at det er liv der. Det synes også jeg er viktig. Jeg skulle gjerne vært i Hammerfest til jeg dør, men nå har Herren vist meg at jeg trengs andre steder.»

Hammerfest har verdens nordligste katolske kirke, og er kjent for å være en av de mest krevende menighetene i Nord-Norge, både på grunn av dårlig vær og mye snø i vinterhalvåret, den lange mørketiden og de svært spredte messestedene.

«Jeg feirer den hellige messe en gang i måneden i Kjøllefjord, som er nesten 400km unna, samt Honningsvåg og Havøysund med henholdsvis 180 og 167 km i reisevei. I fjor skulle jeg feire den hellige messe i Honningsvåg andre juledag, med da jeg kom frem etter å kjørt den lange veien, kom det bare én person. Vi feiret messe bare vi to, så sånn sett ble det en fin opplevelse, og etterpå kjørte jeg hjem igjen. Noen ganger må messen dessverre avlyses fordi veien er stengt. Vegvesenets app gir oss varsel, men av og til kommer det litt for sent – som da en av mine forgjengere kom til Havøysund for å feire messe en lørdag ettermiddag og fant ut at veien tilbake var stengt. Han måtte da overnatte på stedet og ta hurtigruten hjem neste dag for å rekke messen i Hammerfest kl.11. Slikt må man ta høyde for når man bor her nord.»

Vanligvis starter p. Rafał vinterdagene kl. 06 med 2 timer snømåking av kirkens utleide parkeringsplasser. Deretter ber han tidebønn, etterfulgt av frokost og forefallende kontorarbeid eller reparasjoner der det trengs. «I tillegg tilbringer jeg en god del tid i naturen hvor jeg tar mye bilder, og så designer jeg grafikk som jeg deler på facebook. Jeg kjeder meg aldri,» smiler han. Hver dag ber han den guddommelige miskunns rosenkrans og feirer den hellige messe, og noen dager avsluttes dagen med tilbedelse eller bibelgruppe. Livet som stedlig delegat blir nok ganske annerledes enn sognepresttilværelsen han nå forlater.

Som de aller fleste katolske menighetene i Norge, er Hammerfest også en menighet med mange nasjonaliteter. «Ofte er det messedeltakere som ikke snakker norsk, og da holder jeg prekenen, eller i alle fall deler av den, på engelsk eller polsk,» forklarer han. «Jeg husker en gang det kom en tysk jente til en norsk messe. Jeg valgte da å holde prekenen på engelsk, og etterpå kom hun og takket meg fordi hun følte sterkt at prekenen var spesielt til henne. Det som er viktig for meg, selv om vi kommer fra forskjellige land, forskjellige kulturer og tradisjoner, er at når vi kommer sammen for å feire den hellige messe, så tror og tenker vi på samme måte om det som skjer. Da utgjør vi det katolske, verdensvide fellesskapet, en stor familie i Kristus. Foran Ham er vi alle like.»

Da p. Rafał bodde i Narvik startet han en aksjon litt utenom det vanlige. «Det var en aksjon som heter ‘Ordet ved bordet’. Jeg ønsket å gi en mulighet, til de som av en eller annen grunn ikke har lyst til å komme til kirken, å snakke med en katolsk prest. Derfor dro jeg til et kjøpesenter og satte meg på en kafé, og så ble det annonsert at de som ønsket kunne komme og snakke med meg. Jeg hadde egentlig tenkt å starte opp med det samme i Hammerfest, men dessverre strakk ikke tiden til.»

Gode samtaler ble det i alle fall, og nå håper han å kunne fortsette med dette i Tromsø.

Det har den siste tiden vært skrevet en del artikler om bølgen av unge som konverterer til den katolske tro. P. Rafał forklarer at dette var nytt for ham, siden det ikke forekommer i særlig stor grad i Polen. «De opplever at livet ikke har noen mening, og mange har problemer med identitet og med å finne glede, og de er derfor på søken etter en løsning. Enten kan de finne noe som gir dem mening, eller så ser de ingen annen utvei enn å avslutte livet sitt. Å se unge strømme til kirkene er også en stor inspirasjon for dem som allerede går der. Det kom en ung mann til meg her i Hammerfest i fjor og ville konvertere. Da vi feiret den hellige messe med hans opptagelse i kirken, så jeg på ansiktene til menigheten en ekte glede over det som skjedde. Det var en fantastisk opplevelse for oss alle!»

Selv begynte p. Rafał som 18-åring å spørre seg selv hvorfor han gikk i kirken. Det eneste svaret han kunne finne var: på grunn av tradisjonen. Han kom fram til at det ikke var godt nok, og at hvis det fantes noen mer, så ville han finne ut av det. «Jeg ville vite hva jeg skulle svare hvis noen spurte meg om hvorfor jeg var katolikk, og jeg ba Gud om å hjelpe meg å gjenkjenne Ham i kirken. Sammen med en venn begynte jeg å dra på ulike retretter og gå på hverdagsmesser. Jeg ble svært overrasket, fordi jeg alltid kun hadde gått i søndagsmessen. I hverdagsmessene var det hverken Gloria eller Credo, men det ga meg ro og fred. Jeg fant også en avis fra Misjonærene av den Hellige Familie, som jeg leste med stor interesse, og plutselig var det som om noen ved siden av meg sa: ‘Les det igjen, for det er skrevet spesielt for deg!’. Fra da av funderte jeg over om Gud kalte meg til å bli en del av det, og kom fram til at jeg ville prøve, Gikk det ikke så hadde jeg i hvert fall gjort et forsøk, men heldigvis kjente jeg snart at det var her jeg skulle være. Først var jeg kapellan i en stor menighet med 12.000 medlemmer. Deretter hadde jeg ansvar for prestekall, og videre jobbet jeg med å arrangere møter, retretter og turer for unge mennesker. Samtidig gikk jeg stadig med drømmen om å jobbe i Norge, og da provinsialen ringte til meg og spurte om jeg ville dra til Tromsø for å hjelpe til der, svarte jeg straks ‘ja’.»

Selv om p. Rafał ble prest, var det ikke det som var førstevalget. Egentlig ville han gå inn i militæret og bli soldat. «Jeg var aldri ministrant i kirken hjemme, så det var ikke det jeg hadde sett for meg, men opplevelsene i slutten av tenårene endret dette. Da jeg bodde i Narvik fikk jeg mulighet til å feire den hellige messe for amerikanske soldater på basene på Setermoen, i Bardufoss og på Evenes. Siden jeg ikke hadde blitt soldat, følte jeg at dette var et tegn fra Gud på at jeg kunne bidra i militæret, bare ikke på den måten jeg hadde tenkt.»

I år er det 100 år siden det ble feiret katolsk messe på Svalbard for første gang, av nederlenderen Johannes Olav Smit som den gang var biskop i Oslo, etter at nederlandske gruvearbeidere i Barentsburg hadde bedt Roma om en åndelig leder. Svalbard har i dag rundt 2500 innbyggere, hvorav en god del er katolikker. Blant annet finner vi flere filippinere og polakker, så ofte feires den hellige messe på engelsk. Nå er planleggingen av jubileet i gang, og i august blir det stor feiring. Blant annet er det et ønske fra den filippinske delen av menigheten at en filippinsk biskop eller kardinal blir invitert. Bakgrunnen er at den amerikanske kardinalen Denis Dougherty (1865-1951), som også hadde virket som biskop på Filippinene, besøkte Svalbard i 1927.

De siste 30 årene er det Misjonærene av den Hellige Familie som har stått for messefeiringen på Svalbard, og i desember i fjor fikk også p. Rafał muligheten til å reise dit, som vikar for Tromsøs sogneprest p. Andreas. «Da jeg kom dit, forstod jeg at jeg ikke burde klage over mørketiden i Hammerfest, for på Svalbard har de det man kaller ‘polarnatt’. Da jeg var på tur kl.12 på dagen var det helt mørkt. Jeg kunne omtrent ikke se konturene av fjellene en gang!»

Men selv om det er lite lys å spore på himmelen, er menneskene der svært varme og gjestfrie.

«Det er presten i den Norske kirke på Svalbard, Siv Limstrand, som inviterer oss dit. Da jeg var der feiret vi den hellige messe i kirken deres, overnattet i en hytte ved siden av, og dro sammen med henne og organisten med helikopter til polarstasjonen ved Hornsund hvor vi møtte de polske forskerne der og ble vist rundt. Etterpå dro vi sammen med dem til et sted som kalles Wilczka hvor vi feiret messe utendørs ved et stort kors. Dette var første gang jeg feiret messe hvor det stod to mennesker bak meg med lamper for å holde utkikk etter isbjørn og alle rundt meg var bevæpnet!» forteller han energisk.

I slutten av januar pakker p. Rafał tingene sine og drar tilbake til Tromsø, og 15. februar blir det høytidelig messe for den nye delegatens innsettelse. Men før han kommer så langt må han fullføre sine siste forpliktelser til menigheten i Hammerfest, blant annet regnskapet for i fjor.

«Det koster meg mye å gjøre regnskap, men jeg skal gjøre det likevel,» smiler han.

«Det blir også spennende å se hvem som skal overta arbeidet mitt. Det er jo ikke akkurat så mange kandidater å velge mellom, og det kan nok avskrekke enkelte at det er et krevende sted å være prest, men jeg stoler på at Gud skal finne en løsning,» sier han håpefullt.

Vi ønsker p. Rafał lykke til og Guds velsignelse over tjenesten som stedlig delegat for Tromsø stift!