Skip to content

En biskop trer tilbake

En biskop trer tilbake
Pave Frans innvilget 31. august biskop Berislav Grgics anmodning om – av helsemessige årsaker – å bli løst fra oppgavene som biskop-prelat av Tromsø stift. Han ble bispeviet og innsatt i Tromsø i mars 2009, og 14 års tjeneste er til ende.

Dette er ingen minnetale, b. Berislav vil fortsatt bli boende i Tromsø og bistå stiftet.
Men hvordan var han som biskop? Leser man nekrologer, blir inntrykket vanligvis – enda et fullkomment menneske. Fullkommenhet må måles mot noe, biskoper naturlig opp mot kirkerettens bestemmelser, og de fleste, kanskje alle, vil komme til kort. Tilfredsstilte b. Berislav kirkeretten? Tja, men viktigere, han var et Gud-hengivent menneske.

Litt bakgrunn: Som sogneprest i Budzak i Bosnia-Hercegovina ble han som mange andre under Balkan-krigen fordrevet av serberne i august 1995. I januar 1996 kom han til Norge for å overta ansvaret for nasjonalsjelesorgen for kroater og fikk etter hvert også andre oppgaver. Fra 2004 til 2006 var han generalvikar i OKB, etter det biskoppelig vikar for innvandrersjelesorgen frem til han i mars 2007 forlot Norge til fordel for erkebispedømmet München og Freising i Tyskland – sett i ettertid et lykketreff for Tromsø stift. Så kom årene i Tromsø.

Som biskop markerte han seg ikke. Stillfarende, beskjeden og forsiktig, nesten som en indianer som visker ut spor etter seg. Samtidig trygg og en man visste hvor man hadde, aldri forstillelse eller skjult agenda. Å holde fred var selvfølge, man sloss ikke med myndigheter. Likevel, langt fra viljeløs, der han var sikker, var han fast og urokkelig. Blant en biskops oppgaver er å være søppelbøtte for det gale som skjer; av og til kunne man ane et sydlandsk temperament, når trykket i bøtta ble for stort.

En biskops kanskje viktigste oppgave er å være der for prestene og være tilgjengelig. I dette har han vært en ener, ydmyk, innsiktsfull, tålmodig, støttende og overbærende.

Han kom til full kasse, det er den ikke lenger. Nøysom for egen del og det som angikk driften av stiftet, men samtidig generøs når hjelp var tiltrengt. Og mye og enda mer er gjort med bygninger. Vår Frue kirke i Tromsø har blitt totalrenovert utvendig, likeså bispegården. I Alta er det bygget kirke, i Vadsø har det kommet kapell med bolig for prest. Det største løftet har vært Harstad med kombinert prestebolig, menighetslokale og bolig for ordenssøstre. Flere kirker kan glede seg over nye og tette tak, nesten samtlige presteboliger er helt eller delvis forbedret og andre bygninger gradvis istandsatt. Fantes en Sareptas krukke? Der kom Tysklandstiden inn og biskopens vennskap som har åpnet kassen i flere erkebispedømmer i tillegg til generøse gaver fra Bonifatius Werk og Diasporakommisariatet. Dette forteller også om hans vesen og væremåte.

Hans etterfølger vil finne av et stift i god hevd, et solid presteskap med gode arbeidsforhold og ordenssøstre med de beste relasjoner til biskopen. Ikke minst av søstrene vil b. Berislav bli savnet.

Han takker av, men forblir i stiftet, og vi ønsker ham mange år til i tjeneste for Kirken, og at han får se at grunnlaget som er lagt, bærer frukter.

Av Ulrik Sverdrup-Thygeson

Looking for the latest insights

on church and culture?

Get articles and updates from our WEEKLY NEWS newsletter.


Share

Anbefaling

Flere nyheter om dette emnet

‘Reminders’ About Ukraine

COMMENTARY: Ukraine’s religious leaders and the faith of its people have been essential in sustaining that hard-pressed country’s Davidic struggle against the Russian Goliath.

Mer nyheter

Bidrag etter emne