Hva Vatikanets nye kurieregler endrer – og hvorfor de er viktige

ANALYSE: Ved å omforme ansvarsområder, skjerpe ansvarligheten og institusjonalisere konsultasjon, skisserer de nye reglene hvordan Den romerske kurie skal fungere under pave Leo XIV i neste fase av pavelig styre.

Av Andrea Gagliarducci, 10. desember 2025

De nye generelle og administrative forskriftene for Den romerske kurie, publisert 23. november, markerte avslutningen på kuriereformen som ble innledet av pave Frans.

Nesten samtidig ble biskop Marco Mellino – som under pave Frans’ pontifikat var sekretær for den interdikasterielle kommisjonen for revisjon av regelverket for Den romerske kurie – av pave Leo XIV utnevnt til assisterende sekretær for Dikasteriet for lovtekster. Denne utnevnelsen signaliserer at arbeidet er fullført, og at et nytt kapittel har begynt.

Opprinnelse og mandat for de nye forskriftene

Behovet for nye forskrifter oppstod som følge av den dyptgripende kuriereformen som ble fastsatt i den apostoliske konstitusjonen Praedicate Evangelium i mars 2022. I henhold til dette mandatet kunne enkelte prosedyrer ikke lenger gjennomføres som før, og økonomiske ansvarsområder måtte overføres til Sekretariatet for økonomi. De nye reglene skulle også gjøre lytteprosessen som pave Frans ønsket for Kirken, mer konkret og etterprøvbar.

I forlengelsen av den apostoliske konstitusjonen ble det i april 2022 opprettet en interdikasteriell kommisjon, og sammensetningen av de prelatene som ble utnevnt under pave Frans, indikerte hvilke ansvarsområder som skulle gjelde. Kommisjonen ble ledet av erkebiskop Filippo Iannone, tidligere prefekt for Dikasteriet for lovtekster, som siden er blitt utnevnt av pave Leo XIV til hans etterfølger som leder for Dikasteriet for biskoper.

Kommisjonen omfattet også erkebiskop Edgar Peña Parra, Statssekretariatets sostituto(stedfortreder for de alminnelige anliggender); biskop Nunzio Galantino, den gang president for Administrasjonen av Den apostoliske stols formue (APSA) og nå pensjonert; pater Juan Antonio Guerrero Alves, den gang prefekt for Sekretariatet for økonomi, som trådte tilbake fra dette vervet i november 2022; og Vincenzo Buonomo, i egenskap av generalrådgiver for Vatikanstaten.

APSA og Sekretariatet for økonomi skulle overta ansvaret for den økonomiske forvaltningen, inkludert stillingsprofiler, lønn til ansatte og ledelsesoppgaver som tidligere var betrodd Statssekretariatet. Statssekretariatet, som ble nedskalert på grunn av svak økonomiforvaltning, forble likevel sentralt for koordineringen av dikasteriene.

Kontinuitet med tradisjonen

Denne reformen har tre hovedtrekk: kontinuitet med Kirkens tradisjon, administrativ tilpasning og en synodal drivkraft.

For det første står regelverket i kontinuitet med Kirkens tradisjon, uten brudd med fortiden. Det offisielle språket er fortsatt latin, selv om forskriftene understreker at interne dokumenter også kan utarbeides «på andre språk». Den forrige versjonen av det generelle regelverket fastslo at dokumenter måtte utarbeides på latin, mens andre språk kunne brukes «etter behov». Hva er da endret?

De nye forskriftene anerkjenner ganske enkelt at latin fortsatt er Kirkens offisielle språk, men at mange i Kirken ikke har tilstrekkelig kunnskap i latin. Latin forblir, men muligheten til å utarbeide dokumenter på andre språk blir utvidet. Når alt kommer til alt, var editio typica(den originale utgaven som brukes som referansepunkt for alle oversettelser) av pave Frans’ dokumenter ofte ikke på latin, men på spansk.

Administrativ tilpasning

Andre administrative justeringer er også gjort. De administrative forskriftene og de som gjelder for ansatte, er nå skilt. I den tidligere versjonen var personalforskriftene (om ansattes rang, lønn osv.) en integrert del av de administrative forskriftene (om Vatikanets ansattes oppførsel mer generelt) og utgjorde den første delen av dokumentet. Nå er de skilt ut fra de administrative forskriftene og plassert i den andre delen.

Tanken er å gjøre arbeidet mer effektivt ved tydelig å definere den enkelte medarbeiders ansvar og plikter.

I denne forstand legger reformene også til rette for større sentralisering og ansvarlighet. Selv lederne for kontorene i dikasteriene utnevnes nå av paven, noe som øker hans kontroll med kandidatene. Tidligere ble valget av kontorsjef foretatt ved «notat fra Statssekretariatet», men selve utnevnelsen ble gjort innenfor det enkelte dikasterium.

Det er påfallende at Statssekretariatet opprettholder en sentral koordinerende rolle. Selv om Statssekretariatet under pave Frans’ pontifikat mistet sine administrative oppgaver og funksjonene ble fragmentert – inkludert ledelsen av Den hellige stols pressekontor, som ble overført til Dikasteriet for kommunikasjon – er Statssekretariatet fortsatt det sentrale koordinerende organet i Den romerske kurie.

Synodalitet og ansvarlighet

Til slutt kommer den synodale drivkraften, som bedre kan beskrives som behovet for kollegialitet og fellesskap. «Synodalitet» oversettes i denne sammenhengen til en institusjonalisert måte å ivareta den sentrale synodale prioriteringen – å lytte – og skal gi større åpenhet. Alle henvendelser som et vatikansk dikasterium mottar fra de troende, må registreres, overlates til en ansvarlig person og besvares.

Tidligere var denne prosedyren ikke påkrevd for dikasteriene, selv om det var vanlig praksis å registrere henvendelser av arkivhensyn. Kravet om svar innfører imidlertid en ekstra sikkerhet for de troende. Beslutningen kan også tolkes i lys av tilfeller av misbruk som er blitt rapportert, men aldri behandlet.

I henhold til de nye forskriftene blir dikasteriene også oppfordret til å utveksle vurderinger, involvere Statssekretariatet i sensitive saker og legge frem periodiske og årlige rapporter. Heller ikke dette er nytt. Samarbeid mellom dikasteriene var en del av «filosofien» bak tidligere kuriereformer under den hellige Johannes Paul II og utgjorde en bestemt arbeidsmetodikk.

Kardinal Tarcisio Bertone, den gang statssekretær, skisserte behovet for konsultasjon og koordinering med Statssekretariatet 28. januar 2013, under et møte mellom avdelingene der man drøftet hvordan dokumenter skulle utarbeides og innleveres. Dette var i tiden etter den første Vatileaks-skandalen, preget av sjokket over at dokumenter var blitt lekket direkte fra pave Benedikt XVIs skrivebord.

Dette kravet er ikke lenger bare en arbeidsmåte, men er blitt en del av prosedyren. Videre er det nå en del av prosedyren at kurietjenestemenn konsulterer den lokale biskopen når de må iverksette tiltak vedrørende et bispedømme, og de respektive overordnede når en beslutning gjelder institutter for gudviet liv.

Neste trinn under Leo XIV

Dette er ikke en kopernikansk revolusjon, men snarere en administrativ omlegging som skal dempe visse «dårlige praksiser». Regelverket fungerer nå som en rettesnor.

Pave Leo XIV kan videreføre justeringene av kuriereformen som pave Frans ønsket. Så langt har den nåværende paven grepet inn i to mindre spørsmål: Han har gjenopprettet et kontor for sjelesorg blant sjøfolk, og han har tillatt dikasteriene å investere utenfor Instituttet for religiøse verk, den såkalte «Vatikanbanken», og dermed reversert en beslutning tatt av pave Frans.

Det vil sannsynligvis komme flere endringer for å sikre en smidig drift. Arbeidet med å revidere forskriftene er imidlertid fullført og gir et viktig rammeverk for de neste trinnene.

Denne saken ble først publisert av National Catholic Register, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.