Hva venter pave Leo XIV i Libanon?

KOMMENTAR: Å oppfordre til fred i Libanon — for ikke å si «positiv og aktiv nøytralitet» — er å signalisere klar motstand mot aksen for evig krig og revolusjon.

Av Alberto M. Fernandez, 14 oktober 2025

At pave Leo XIV har lagt Libanon til sin første internasjonale reise, sier noe både om landets betydning og dets dype krise. Libanon er et tyngdepunkt for østlig katolsk kristendom, men fanget i en politisk dragkamp mellom «positiv nøytralitet» og en revolusjonsakse.

Libanon er kanskje ikke særlig viktig på verdensscenen. Men det som gir landet tyngde i Vatikanet, er at det er en reell bastion for østlig kristendom, særlig katolsk kristendom. Med en kristen andel på «bare» 37 % av befolkningen finnes det her en innflytelsesrik kritisk masse kristne som ikke har noen parallell andre steder i Midtøsten. Og i en ikke ubetydelig del av landet — fra Bsharre i nord til Øst‑Beirut i sør, fra kysten til Zahleh — er kristne fortsatt et overveldende flertall, noe som merkes på butikk‑ og gateskilt, fortauskapeller og tallrike kirker.

Men det store spørsmålet eller krisen i Libanon er ikke forholdet mellom muslimer og kristne. Disse relasjonene eksisterer og har stort sett vært gode. Libanons problem er sekterisk bare i den grad det speiler langt dypere politiske splittelser i landet.

På den ene siden står de libaneserne som vil se landet blomstre som en normal stat i fred med seg selv, nøytral i forhold til de voldelige konfliktene som har herjet regionen i flere tiår. Libanons maronittiske patriark, kardinal Bechara Rai — landets mest innflytelsesrike kirkeleder — har tatt til orde for «en aktiv og positiv holdning til nøytralitet». Kardinal Rai forklarte at «positiv nøytralitet er en politisk doktrine som unngår å alliere seg med motstridende regionale eller internasjonale blokker, samtidig som man forblir forpliktet til rettferdige saker globalt, som folks rett til uavhengighet». Mer direkte sagt ønsker patriarken det palestinske folk alt godt — men han vil ikke at Libanon skal ofres på et alter av evig krig og uro for utenlandske saker, enten under Palestinas, Irans eller andres banner.

I skarp kontrast til denne aksen for positiv nøytralitet, representert av patriarken og mange andre libanesere, både kristne og muslimer, står en annen akse som man kan kalle aksen for evig revolusjon. Den representeres av den iranskstøttede terrororganisasjonen Hizbollah og dens politiske og væpnede allierte i Libanon, både muslimer og enkelte kristne. Denne revolusjonsaksen er siste utgave av en ulykke som har rammet Libanon — ofte med reell libanesisk medvirkning — i mer enn 50 år. Først ble landet plattform for revolusjon i den arabiske verden og krig mot Israel. Beirut ble kalt arabernes Hanoi eller Stalingrad. Libanon — eller den betydelige delen som ikke var kontrollert av libanesiske kristne — ble gissel for den palestinske nasjonale saken, som siden ble gissel for Assad‑regimets ambisjoner og til slutt for Irans regionale prosjekt. Arafat, Assad og Hizbollah‑leder Hassan Nasrallah hadde ulike visjoner, men virkningen på Libanon var den samme: å gjøre landet til et redskap for andres statskunst og vold.

Å kalle for fred i Libanon — for ikke å si «positiv og aktiv nøytralitet» — er derfor å signalisere klar motstand mot aksen for evig krig og revolusjon. Der ligger Libanons dype skillelinje, ikke nødvendigvis i religion. Noen kristne har av overbevisning eller av kynisme og egeninteresse støttet den Hizbollah‑ledede aksen, som tidligere president Michel Aoun og hans parti. Andre kristne har aldri gjort det.

Noen kristne, som tidligere minister og parlamentsmedlem Pierre Amine Gemayel, betalte med livet for sin motstand mot krigspartiet. Men også Mohammad Chatah, tidligere minister og sunnimuslim, og Lokman Selim, sjiamuslimsk politisk aktivist og forlegger, ble myrdet for sitt modige oppgjør med krigspartiet ledet av Hizbollah og dets allierte.

Midt i diplomatisk protokoll, offisielle møter og kirkelige begivenheter under et pavebesøk, vil Den hellige far derfor stå overfor oppgaven å kommunisere og støtte to saker tydelig: solidaritet med og støtte til Libanons historiske kristne samfunn, og støtte til fred, ro og nøytralitet for alle libanesere. De to sakene overlapper.

Libanons økonomiske krise, som driver mange unge kristne til å emigrere i håp om en bedre fremtid, henger tett sammen med den politiske krisen, som igjen er direkte knyttet til de vridningene i landet som krigspartiet har forårsaket.

Alle Libanons øvrige problemer — behovet for israelsk tilbaketrekning, gjenoppbyggingen av sør, kampen mot korrupsjon, sosial rettferd, religiøs toleranse — bedres ved en omlegging av status quo og en bevegelse bort fra den konstante krigssyklusen og den politisk‑økonomiske korrupsjonen som følger av at Hizbollah er en hær for seg selv og en stat i staten.

Et pavelig budskap som etterlyser en slik kursendring, er i tråd ikke bare med Vestens politikk overfor Libanon, men også med de fleste arabiske muslimske staters tilnærming — og med håpet til de fleste libanesere, kristne som muslimer.

Denne saken ble først publisert av National Catholic Register, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge