Biskoper ber om en snarlig gjennomgang av pediatriske kjønnsskiftetjenester ved katolske sykehus i USA
Av Matthew McDonald, oversatt av Eli Åm, 15. november 2024
Biskopene bør diskutere og handle på bakgrunn av en fersk rapport om at katolske sykehus har tilbudt pediatriske kjønnsskiftetjenester for pasienter som er 17 år og yngre, sa to biskoper nylig til EWTN News.
Kommentarene deres kommer i forbindelse med at den amerikanske katolske bispekonferansen holder sitt årlige høstmøte i Baltimore, som begynte mandag.
Som Register rapporterte i forrige måned, ga en organisasjon for avsløring av medisinsk misbruk kalt «Do No Harm» ut en database som viser at rundt 150 katolske sykehus i USA leverte pediatriske kjønnsskiftetjenester mellom 2019 og 2023, inkludert 33 katolske sykehus som utførte kjønnsskifteoperasjoner på mindreårige.
Biskop James Conley, som leder bispedømmet Lincoln i Nebraska, sa til Register i forrige uke at han har diskutert rapporten privat med sykehusadministratorer, katolske leger og biskoper i bispedømmer med katolske sykehus som er nevnt i Do No Harm-databasen.
Selv om temaet ikke står på agendaen for det fire dager lange amerikanske bispemøtet, sier biskop Conley at han håper biskopene i det minste snakker om det privat.
«Vi trenger å diskutere dette. Vi er forpliktet til å beskytte de som er mest sårbare, og særlig mindreårige. For dette er bare en annen form for overgrep mot barn», sier biskopen, som i forrige uke publiserte en kronikk om temaet i sitt bispedømmes avis, Southern Nebraska Register, som også ble gjengitt av National Catholic Register.
Ifølge dataene fikk mer enn 520 mindreårige behandling på katolske sykehus i rundt 40 stater i løpet av denne femårsperioden. Mer enn 150 gjennomgikk operasjoner for å endre utseendet sitt til å ligne det motsatte kjønn, mens mer enn 380 barn fikk pubertetsblokkere eller hormonbehandlinger.
Talsmenn for flere katolske helseorganisasjoner som er nevnt i databasen, har nektet å bekrefte eller avkrefte at sykehusene deres har utført kjemiske eller kirurgiske inngrep som strider mot Kirkens lære om menneskelig seksualitet. Men de har forsvart behandlingen de gir pasienter, inkludert de som identifiserer seg som transpersoner.
Tilhengere av kjønnsskifte sier at noen mennesker opplever å være fanget i en kropp som ikke gjenspeiler deres selvidentitet, og at det å nekte behandling unødvendig forlenger eller forsterker deres psykiske lidelser.
Den katolske kirke lærer at en persons kjønn er valgt av Gud og ikke kan endres, og at forsøk på å gjøre det skader personen. «Utover de forståelige vanskelighetene som enkeltpersoner kan oppleve, må de unge få hjelp til å akseptere sin egen kropp slik den ble skapt», sa pave Frans i sin apostoliske formaning Amoris Laetitia(Kjærlighetens evangelium) i 2016.
I 2023 publiserte de amerikanske biskopenes doktrinekomité retningslinjer som sa: «Katolske helsetjenester må ikke utføre inngrep, verken kirurgiske eller kjemiske, som tar sikte på å omdanne en menneskekropps kjønnskarakteristika til det motsatte kjønn, eller delta i utviklingen av slike prosedyrer.»
Biskop Conleys bispedømme har ikke noe katolsk sykehus i «Do No Harm»-databasen, men rapporten uroer ham fordi slike prosedyrer skader pasientene de er ment å hjelpe.
«Alle studier tyder på at vi i stedet for å tilby operasjoner, pubertetsblokkere og hormonbehandling, som forårsaker permanent skade, må følge disse unge menneskene og hjelpe dem til bedre å forstå den gaven deres biologiske kjønn er,» sier biskop Conley.
Biskop Thomas Daly, som leder bispedømmet Spokane i Washington, sa til EWTN News Nightly i forrige måned at han håper biskopene vil snakke om funnene i databasen under regionale bispemøter og kanskje diskutere den ved en fremtidig bispekonferanse.
Biskop Daly snakket også med Register i forrige måned. I dette intervjuet påpekte han at biskopene har begrensede muligheter til å gjøre noe med de katolske sykehusene, siden de ikke driver dem. En lokal biskop kan frata en katolsk institusjon i sitt bispedømme muligheten til å kalle seg katolsk, men har ellers ingen direkte myndighet over katolske sykehus.
Biskop Conley sier til Register at han håper individuelle biskoper gjennom private samtaler vil kunne overtale lederne for katolske sykehus til ikke å delta i prosedyrer som bevisst endrer det seksuelle utseendet. «Jeg er en stor tilhenger av å sette seg ned med ledelsen ved et sykehus som tilfeldigvis ligger i ens bispedømme og diskutere disse spørsmålene», sier biskop Conley. «Problemet er at disse institusjonene er blitt så store, med en uoversiktlig administrasjon der det er vanskelig for en biskop å forstå hvem som egentlig tar beslutningene.»
Biskopen i Nebraska sier til Register at forsøk på å endre kroppslige kjennetegn ikke hjelper mennesker som opplever motvilje mot sin seksuelle identitet. «Det er åpenbart følelsesmessige utfordringer i disse menneskenes liv. Men du behandler ikke de emosjonelle og mentale utfordringene ved å oppmuntre til noe som har vist seg å ikke ha gunstige resultater og ikke løser deres utfordringer eller problemer, og som kan forårsake uopprettelig skade på kroppene deres og deres mentale helse,» sier han.
Biskop Conley forteller at han deltok på en konferanse i regi av Catholic Medical Association i Orlando, Florida, i september, der syv voksne personer fortalte om sine kjønnsskifter i ungdomsårene og om hvordan de som voksne valgte å skifte tilbake.
«De delte sine vitnesbyrd, som var svært rørende og hjerteskjærende, fordi de angret på avgjørelsen de tok da de var tenåringer. Men det var et vakkert, kraftfullt og modig vitnesbyrd om opplevelsen av å være ødelagt, men også om ønsket om å bli hel», sa biskop Conley.
Dr. Patrick Hunter, en barnelege med mastergrad i bioetikk som har studert kjønnsskifte i omtrent 10 år, talte også på konferansen. Han sier til Register at katolske sykehus ikke er den eneste bekymringen når det gjelder kjønnsskifte. «Jeg synes ikke noe sykehus burde gjøre dette, og slett ikke et katolsk sykehus,» sier Hunter. «Alle bevisene for at noen vil ha nytte er av lav kvalitet. Lav kvalitet betyr at vi ikke kan være sikre på hva resultatene vil være. Og vi har stadig flere rapporter om skader og anger som bør bekymre oss alle.»
Han legger til: «Når vi ikke vet hva vi gjør, hvorfor gjør vi det da? Jeg frykter at det gjøres av sosiopolitiske grunner og ikke av omsorg for menneskene som lider. Vi må finne en bedre måte å møte dem på.» Hunter kaller kjønnsskifte dårlig medisin.
«Hvis dette ikke hadde hatt noe med kjønn og sex å gjøre, eller med politikk, ville alle vært i harnisk. Historisk sett har vi beskyttet sårbare befolkningsgrupper. Et godt samfunn gjør det. Nå brukes de til å tjene en sosial og politisk agenda.»
Katolske sykehus må beskytte barn mot kjønnsideologi
Biskop James D. Conley , bispedømmet Lincoln, USA, Oversatt av p. Tande
Fredag 8. november 2024
Før kristendommen kom på banen, så ikke hedenske grekere og romere hedninger på barn som like fullverdige mennesker som de voksne. Det er ikke en overdrivelse å fremholde at kristendommen innførte det konsept av barn som vi har i dag, der vi skjenker barn mer oppmerksomhet enn voksne på grunn av deres sårbarhet. Dette var et i sannhet revolusjonerende konsept.
Et slikt syn stammer direkte fra Kristi bud, hvis meget sterke syn også var ganske motkulturelt. Da disiplene prøvde å hindre barn i å beskjeftige seg med Jesus, irettesatte han dem strengt og sa at Guds rike tilhører de små barn. Ja, vår Herre snur om på prioriteringen voksne før barn, og sier direkte at voksne må bli som små barn. Og han bruker sitt hardeste språk om dem som skader barn: Han sier at det var bedre om de var kastet i havet med en kvernstein om halsen.
Fra denne visjon om små barn er det Kirken fikk og fortsatt har sin sterke reaksjon mot abort og spebarnsdrap. Det er denne visjon som gjør seksualovergrepskrisen så forkastelig, og Kirkens aggressive reaksjon på den de siste to tiårene til et imperativ. Det er også fra denne visjon at Kirken kritiserer den brutale manipulasjon av barn når det gjelder seksualitet og kjønn.
Det burde kanskje ikke komme som en overraskelse at når kristendommens stemme svinner fra den offentlige sfære, opplever vi en nyhedensk kultur som bruker barn som forsøksobjekter – forgifter dem med pubertetsblokkere og kjønnshormoner og lemlester dem med grufulle operasjoner som for alltid forandrer deres kropp.
Gud skaper mennesker til mann og kvinne, og med forskjellige muligheter til å uttrykke denne mannlighet og kvinnelighet på. Jeanne d’Arc, som ledet hærer i strid, var like mye kvinne som enhver moderne ballerina er det. En seminarist i soutane som synger i kor, er like mye mann som en vår tids Football Quarterback. Det er derimot bisart og feil å late som om menn og kvinner, gutter og jenter, ikke er bundet av gitte mannlige eller kvinnelige biologiske realiteter. Og det er spesielt avskyelig å skade barn med medikamenter og kirurgi i forsøk på å flykte fra disse realiteter.
Pave Frans, mens han med rette fokuserte på pastoral omsorg for barn og andre med seksualitets- og kjønnsforvirring, beskrev også med rette kjønnsideologi, som fører til forgiftning og lemlestelse av barna våre, som «ondskap». For bare noen måneder siden kalte den hellige far det for vår tids «styggeste fare».
Med disse realiteter tatt i betraktning må alle katolikker og enhver katolsk institusjon motstå kjønnsideologien – særlig når den rammer unge mennesker – når enn vi finner den. Dessverre, og dette var tragisk sant også for seksualovergrepskrisen, har foreløpige undersøkelser funnet disse onde og ufyselige praksiser også i Kirken – inkludert på enkelte av våre katolske sykehus.
En gruppe kalt “Stop the Harm” har satt sammen en database fra offentlig tilgjengelige sykehusjournaler som viser nesten 14.000 behandlinger relatert til kjønnsendring som ble begått mot mindreårige barn i USA – og nesten 150 katolske sykehus hadde tilsyns «koder» for prosedyrer som antydet at de var involvert. Katolske sykehus forskrev tilsynelatende både pubertetsblokkere og kjønnshormoner – og ikke få utførte til og med lemlestende operasjoner på barn.
Jeg er takknemlig for å kunne si at det ikke var tegn på noe slikt på katolske helseinstitusjoner i bispedømmet Lincoln, men som en person med pastorale lederroller innen Catholic Medical Association og Catholic Health Care Leadership Alliance – og som tilhenger av Kristi befaling om å prioritere barn spesielt – jeg kan ikke være en taus medviter til at det finnes katolske institusjoner som gjør dette mot de mest sårbare, i Kirkens navn.
Det skal bemerkes at noen av de katolske sykehusene på listen er der på grunn av engangs- eller ensifrede funn. Det er mulig at sykehuskoder i disse tilfeller ble forvekslet og derfor kan korrigeres. Det kan også være mulig at vi snakker om noen få useriøse leger eller tilfeller i isolerte eksterne klinikker innenfor de enorme sykehussystemene som er aktørene, men dette er ikke slik for alle tilfellene. Mange katolske sykehus deltar i dette heslige onde og fulle granskninger bør finne sted. Og de bør gjøres med samme kraft som vi har undersøkt andre overgrep mot barn som finner sted innen katolske institusjoner.
Det er interessant at datadrevne prosesser – spesielt i lys av Cass-rapporten, den mest omfattende evidensbaserte gjennomgangen av kjønnsidentitetsbehandling av barn – fører til at europeiske land som før var med på praksisen, nå avviser denne typen behandling av barn. Til tross for at de ikke fullt ut deler vår kristne forståelse av den kjønnede menneskelige person, har land som Storbritannia, Sverige, Finland og flere andre avvist slik behandling av barn fordi den ikke er forankret i vitenskap og fordi risikoene er store, og er uten evidens for nytte på lengre sikt.
The European Academy of Child and Adolescent Psychiatry, som representerer over 30 land, har sagt at vi må slutte å eksperimentere på barn, og innrømmer i hovedsak at vi eksperimenterer på disse sårbare menneskene uten evidens for langsiktige positive utfall.
Og det er dreier seg ikke bare om Cass-rapporten. New York Times foretok nylig en undersøkelse av en studie av 95 barn med «gender distress», som var blitt fulgt siden 2015 for å fastslå resultatene av å gi dem pubertetsblokkere. Til tross for at en fjerdedel er deprimerte eller suicidale, viser dataene at medikamentene ikke hadde noen innvirkning på gruppens mentale helse. Talende nok, til tross for at han mottok nesten ti millioner dollar fra NIH for studien, nekter forfatteren (som er en aktivist for denne typen medikalisert overgang) å publisere dataene på grunn av frykt for at de vil bli «brukt som våpen» av motstandere av disse prosedyrene.
Men en rigorøs tilnærming til vitenskap gir oss god grunn til å være imot dette. Dataene viser at omtrent 80 prosent av barn med forvirring om seksualitet og kjønn vokser ut av det når de blir voksne. Derfor bør vi gå tilbake til den veletablerte praksis med «avventende observasjon» som en pastoral respons til barn i disse omstendigheter. Vi bør tilby dem god psykologisk rådgivning for å møte deres nød. Å elske dem i fylden av deres gudgitte realiteter betyr ikke å måtte bekrefte feilaktige og usammenhengende tanker om på et eller annet vis å «være født i feil kropp».
I stedet for å lede dem ned den vei som pave Frans med rette kalte ond og stygg, må katolske enkeltpersoner og institusjoner beskytte og bekrefte barna og det gode i de kropper de har. Men ve den katolikk og institusjon som forgifter og lemlester barn. For å vende tilbake til vår Herres ord: det ville være bedre for dem å få en kvernstein hengt om halsen og bli kastet i havet.