Johannes av Capistrano: Fransiskanerprest og misjonær som oppnådde militær seier
Av CNA, oversatt av Pål Augland. 23. okotber 2024
Meld deg på vårt nyhetsbrev her
Den 23. oktober feirer den katolske kirken Johannes av Capistrano, en fransiskanerprest som blant annet gjorde politisk karriere, foretok omfattende misjonsreiser, arbeidet for å gjenforene de separerte østlige kristne med Roma og hadde en historisk viktig rolle som militær leder.
Johannes av Capistrano, som er påkalt som skytshelgen for militærprester, ble hyllet av Johannes Paul II -som ble feiret i går, 22. oktober- i en generalaudiens i 2002 for sitt «strålende evangeliske vitnesbyrd» og som en prest som «gav seg selv med stor gavmildhet for sjelenes frelse».
Johannes ble født i Italia i 1385, og mistet sin far – en fransk eller muligens tysk ridder som hadde slått seg ned i Capistrano – i ung alder. Johannes’ mor sørget for at han fikk en utdannelse, og etter å ha lært seg latin studerte han både sivilrett og kirkerett i Perugia. Han var en fremragende student, men ble snart en fremtredende offentlig person og ble utnevnt til guvernør i byen da han var 26 år gammel.
Johannes viste høy integritet i sin borgerlige karriere, og i 1416 arbeidet han for å få slutt på en krig som hadde brutt ut mellom Perugia og det prominente Malatesta-huset. Men da adelen fikk Johannes fengslet, begynte han å tvile på retningen i livet sitt. Da han i en drøm møtte Frans av Assisi, bestemte han seg for å leve i fattigdom, kyskhet og lydighet sammen med fransiskanerne.
Han ga avkall på sine eiendeler og sin sosiale status og sluttet seg til ordenen i oktober 1416. Han fant en mentor i Den hellige Bernardine av Siena, som var kjent for sin frimodige forkynnelse og sin bønnemetode med fokus på påkallelse av Jesu navn. I likhet med sin læremester begynte Johannes å preke som diakon i 1420, og han ble ordinert til prest i 1425.
Johannes forsvarte sin mentor mot en anklage om kjetteri som ble rettet mot hans måte å vie seg på, men han hadde mindre suksess i sine forsøk på å løse interne kontroverser blant Frans’ tilhengere. En rekke paver betrodde Johannes viktige saker, blant annet arbeidet med å gjenforene den østlige og vestlige kristenheten på det økumeniske konsilet i Firenze.
Johannes trakk store folkemengder på sine misjonsreiser i Italia, og han gjorde også suksess som predikant i Sentral-Europa, der han opponerte mot hussittenes feilaktige syn på nattverdens natur og forvaltning. Etter at Konstantinopel falt for tyrkiske angripere i 1453, sendte pave Nikolaus V Johannes på et oppdrag for å samle andre europeiske ledere til forsvar av sine landområder.
Nikolaus’ etterfølger, pave Callixtus III, var enda mer ivrig etter å se den kristne verden forsvare seg mot de invaderende styrkene. Da sultan Mehmet 2. forsøkte å utvide sine territorielle vinninger inn i Serbia og Ungarn, sluttet Johannes seg til den berømte generalen Janos Hunyadi i hans forsvar av Beograd. Presten ledet personlig en del av hæren i den historiske seieren den 6. august 1456.
Verken Johannes eller generalen skulle imidlertid overleve lenge etter slaget.
Hunyadi var svekket av felttoget mot tyrkerne, ble syk og døde kort tid etter seieren ved Beograd. Johannes overlevde slik at han kunne holde Hunyadis begravelsespreken, men hans eget usedvanlige liv endte etter en smertefull sykdom den 23. oktober 1456. Johannes av Capistrano ble kanonisert i 1724.