Er moderne bibeloversettelser bedre? En katolsk språkforsker lovpriser Hieronymus’ Vulgata

Av Jonah McKeown, oversatt og tilpasset av Eli Åm, 2. oktober, 2024, 05:05
Meld deg på vårt nyhetsbrev her

De fleste vet at Hieronymus – som den katolske kirken feirer den 30. september – er kjent for å ha oversatt hele Bibelen til latin på 400-tallet e.Kr., senere kjent som Vulgata. 
Men det er nok færre som er klar over hvor banebrytende – og hvor varig – Hieronymus’ arbeid egentlig er. Vulgata ble den mest brukte bibelen i middelalderen og har holdt seg frem til i dag. Språkforskeren Christophe Rico regner den som den aller beste oversettelsen som finnes.

«Jeg kjenner ingen annen oversettelse, verken gammel eller moderne, som er så god som Vulgata», sier den katolske lingvisten Christophe Rico, som bor og arbeider i Jerusalem, til CNA.

Franskmannen Christophe Rico er professor i gammelgresk og dekan ved Polis-instituttet i Jerusalem, som tilbyr undervisning i en rekke antikke språk. I samarbeid med Polis-instituttet produserer Rico bøker som skal hjelpe studentene med å lære å snakke og lese latin og gresk, blant annet med det formål å gjøre det mulig for dem som ønsker det, å lese den originale latinske Vulgata. 

Rico er ekspert på gresk og latin, og sier at til tross for at det har gått mer enn 1600 år siden den ble ferdigstilt, har Hieronymus’ oversettelse av Bibelen vist seg å være utrolig nøyaktig og svært verdifull for kirken. Dette gjelder selv om den ikke er perfekt, som ingen oversettelse er.

«Hvis du er i tvil om en moderne oversettelse er god, bør du gå til Vulgata, særlig når det gjelder Det nye testamentet,» råder han, og legger til at oversettelsen av Det gamle testamentet i Vulgata også er utmerket.

Hieronymus ble født rundt år 340 som Eusebius Hieronymus Sophronius i dagens Kroatia. Faren sendte ham til Roma for å få undervisning i retorikk og klassisk litteratur. Han ble døpt i 360 av pave Liberius, reiste mye og slo seg etter hvert ned som eneboer i ørkenen i Syria. Senere ble han ordinert til prest og flyttet til Betlehem, der han levde et ensomt og asketisk liv fra midten av 380-tallet. Der lærte han hebraisk, hovedsakelig ved å studere under jødiske rabbinere. Han ble etter hvert St. Damasus 1.s personlige sekretær. 

Språkmektighet og en beundringsverdig arbeidsmoral er faktisk ikke de eneste egenskapene Hieronymus er kjent for i dag. Han er også skytshelgen for mennesker med en vanskelig personlighet – noe han selv sies å ha hatt, med et hardt temperament og en bitende kritisk holdning til sine intellektuelle motstandere.

Vulgatas fødsel

I motsetning til hva mange tror, var ikke Vulgata den første latinske bibelen. På Hieronymus’ tid fantes det allerede en versjon som var mye brukt, kalt «Vetus Latina» («gammel latin»), som i seg selv var en oversettelse av den greske Septuaginta fra det andre århundret e.Kr. I tillegg inneholdt Vetus Latina oversettelsen fra den greske originalen av alle bøkene i Det nye testamentet. Alle bøkene i Det nye testamentet var opprinnelig skrevet på gresk, mens Det gamle testamentet – med unntak av en håndfull bøker – først var skrevet på hebraisk. 
Rico beskriver Vetus Latina som en «god oversettelse, men ikke perfekt». I 382 ga Damasus I Hieronymus, som da var hans sekretær, i oppgave å revidere Vetus Latina-oversettelsen av Det nye testamentet.

Hieronymus gjorde det, og brukte flere år på å revidere og forbedre den latinske oversettelsen av Det nye testamentet ut fra de beste greske manuskriptene som var tilgjengelige. Christophe Rico forteller at Hieronymus korrigerte enkelte passasjer og utdypet betydningen av mange av de greske ordene som hadde gått tapt i tidligere oversettelser.

Det greske ordet «epiousios», som sannsynligvis ble skapt av evangelieforfatterne, forekommer for eksempel i Herrens bønn i Lukas- og Matteusevangeliet og blir ofte oversatt med «daglig» i våre bibeloversettelser. I Matteusevangeliet oversatte imidlertid Hieronymus ordet til latin som «supersubstantialem» eller «supersubstansiell» – noe Den katolske kirke mener peker mot Kristi legeme i eukaristien. 

Hieronymus’ arbeid resulterte i en strålende forbedring i forhold til Vetus Latina, sier Rico. 
Det neste Hieronymus gjorde, var enda mer ambisiøst. Han satte i gang med å oversette hele Det gamle testamentet fra hebraisk. Hieronymus kunne hebraisk svært godt, siden han hadde bodd i Det hellige land i 30 år på dette tidspunktet og holdt nær kontakt med jødiske rabbinere. Hieronymus hadde også tilgang til Origenes’ Hexapla, en slags «Rosettastein» for Bibelen som viste bibelteksten i seks versjoner side om side. (Den hebraiske teksten, en translitterasjon med greske bokstaver av den hebraiske teksten, den greske Septuaginta-oversettelsen og tre andre greske oversettelser som hadde sitt opphav i et jødisk miljø).

Arbeidet med det gamle testamentet tok 15 år. Å oversette fra hebraisk var en stor bragd med tanke på at hebraisk opprinnelig ble skrevet uten bruk av korte vokaler.  Det kunne være utfordrende å forstå betydningen av tekstene, når vokalene, som er viktige for å avgjøre ordenes uttale og mening, ikke ble skrevet ut. For å kunne tolke teksten riktig, måtte oversetteren ha inngående kjennskap både til språket og konteksten.

Da Vulgata var ferdigstilt, ble den ikke bare den dominerende bibeloversettelsen i middelalderen, den ble også erklært som den katolske kirkens offisielle bibel på kirkemøtet i Trient (1545-1563). Vulgata er blitt revidert en håndfull ganger i årenes løp, særlig i 1592 av pave Clemens VIII. Den siste revisjonen, Nova Vulgata, ble kunngjort av Johannes Paul II i 1979.

I tillegg til at Vulgata i dag brukes i den tradisjonelle latinske messen, er den også blitt brukt som grunnlag for en populær engelsk oversettelse av Bibelen, Douay-Rheims. 

Selv om Rico igjen presiserer at ingen oversettelse er perfekt, roser han Hieronymus’ Vulgata for dens nøyaktighet og fremhever dens betydning i Kirkens historie. «Når det gjelder Det nye testamentet, har jeg ikke vært i stand til å finne en eneste feil, sier han.

Hieronymus er i dag anerkjent som kirkelærer. Han levde sine siste dager i studier, bønn og askese i klosteret han grunnla i Betlehem, der han døde i 420.