Opp av asken: Arven etter det aller første benediktinerklosteret
Av Bénédicte Cedergren
Åtti år etter at det ble totalt ødelagt under andre verdenskrig, står det rekonstruerte benediktinerklosteret Monte Cassino i Italia som et tidløst vitnesbyrd om den varige arven etter sin grunnlegger, den hellige Benedikt, det vestlige klostervesenets far.
Benediktinerordenens første kloster, som troner majestetisk på toppen av en steinete ås 80 kilometer sør for Roma, feirer i år 60-årsjubileet for utnevnelsen av den hellige Benedikt til Europas viktigste skytshelgen.
Den 15. februar var det også 80 år siden de allierte styrkene bombet klosteret under slaget om Monte Cassino under den andre verdenskrig.
“Vi vet at Benedikt kom til Monte Cassino fra Subiaco”, sier dom Antonio Luca Fallica, abbed i Monte Cassino, til National Catholic Register, “der han hadde begynt sitt klosterliv først som eremitt, og deretter i fellesskap med andre munker.
«På grunn av sjalusi fra en lokal prest», forteller abbeden, «bestemte Benedikt seg for å forlate Subiaco. Der hadde han allerede grunnlagt 12 klostre sammen med en gruppe disipler. Han ankom Monte Cassino rundt år 529.»
Etter ødeleggelsen av den romerske akropolisen og de hedenske Apollon-templene han fant på fjellet, begynte Benedikt å bygge flere oratorier. “Det første oratoriet, som ble fellesskapets bønnested, viet han til Sankt Martin”, forteller dom Antonio, “og på fjellets høyeste punkt, der den store katedralbasilikaen nå står, bygde han et oratorium viet til Johannes Døperen.”
Det var her, i dette aller første klosteret i ordenen, at Benedikt utarbeidet sin berømte regel, som ga form til et klosterliv sentrert rundt bønn, arbeid, studier og gjestfrihet. Til å begynne med ble regelen bare fulgt i klosteret på Monte Cassino, men etter hvert spredte den seg over hele Europa. “Takket være Karl den stores arbeid under den karolingiske epoken ble Benedikts regel så utbredt den etter hvert ble den eneste regelen for vestlig klosterliv”, forklarer dom Antonio.
Bevaring av en kulturarv
Abbeden forteller videre: “Klosterets kirkelige og politiske innflytelse nådde sitt høydepunkt på 1000-tallet under den store abbed Desiderius, som senere ble pave Victor III. Desiderius gjenoppbygde klosteret som var blitt ødelagt av sarasenerne to hundre år tidligere og gjenopprettet klosterdisiplinen som hadde forvitret over tid. Han sørget også for at klosterbiblioteket ble et av de mest omfattende i Europa ved å la munkene samle og oversette manuskripter fra alle kulturer, nasjoner og tidsepoker til latin.»
Bevaringen av klosterets mange litterære og kulturelle skatter viste seg å ikke være noen enkel oppgave. Gjennom århundrene ble klosteret utsatt for flere alvorlige ødeleggelser, blant annet av langobardene i 570, av sarasenerne i 883 og et jordskjelv i 1349. Den mest bemerkelsesverdige ødeleggelsen skjedde imidlertid 15. februar 1944, da klosteret ble bombet av de allierte under slaget om Monte Cassino under andre verdenskrig.
“Den eldste delen av klosteret, der munkene bodde og St. Benedikts celle befant seg, ble reddet fra ødeleggelsene”, forteller dom Antonio, “og dermed døde verken munkene eller de sivile som søkte tilflukt der.”
“Også gravstedet til Benedikt og hans søster Scholastica ble på mirakuløst vis skånet,” legger han til, “fordi en granat som falt ned der ikke eksploderte.”
Selv om ingen munker eller sivile som gjemte seg i den eldre delen av klosteret døde, minnet Dom Antonio om at hundrevis av sivile døde i slaget om Monte Cassino. I tillegg til tap av menneskeliv var de store ødeleggelsene av klosterets øvrige bygninger en stor følelsesmessig påkjenning på grunn av deres symbolverdi, ikke bare for selve klosteret, men for hele benediktinerordenen og Kirken langt utenfor Italias grenser.
“Ødeleggelsen av klosteret innebar også en ødeleggelse av en kulturarv”, påpekte abbeden. “Mange kunstverk, som for eksempel de originale freskomaleriene i kirken, gikk tapt.”
Heldigvis ble det litterære materialet som ble oppbevart i arkivene og noen av klosterets kunstskatter reddet, takket være arbeidet og innsatsen til tyske prester, som overførte de uvurderlige gjenstandene til Roma da krigen nærmet seg klosteret.
I tillegg ble de mest verdifulle gjenstandene fra Italias nasjonalmuseum og San Martino-museet i Napoli, fra Montevergine-klosteret og fra Keats-Shelley-huset i Roma, overført til den romerske hovedstaden sammen med klosterets egne litterære skatter. Alt dette var blitt sendt til Monte Cassino av italienske myndigheter tidlig i krigen
Benedikt som fremmer av enhet
“Etter krigen ble klosteret gjenoppbygd i tråd med sin opprinnelige utforming”, forteller Dom Antonio. I løpet av gjenoppbyggingsperioden ble klosterbiblioteket midlertidig plassert i det nå oppløste pavelige klosteret San Girolamo i Roma.
“I oktober 1964 kom pave Paul VI for å gjeninnvie katedralbasilikaen”, forteller han videre, “og ved denne anledningen, med bullen Pacis Nuntius, utropte han den hellige Benedikt til Europas viktigste skytshelgen.”
Pave Paul VI beskrev helgenen som «unitatis effector» – en “fremmer av enhet” – og hevdet at det ikke var uten grunn at pave Pius XII kalte den hellige Benedikt for «Europas far». Han inspirerte folkene i Europa med den hangen og kjærligheten til orden som er grunnlaget for et sant samfunn.
“Benedikt er også viktig fordi han var et forbindelsespunkt mellom det østlige klostervesenet og det som skulle bli det vestlige klostervesenet”, sier abbeden.
Fresco depicting St. Benedict(Photo: Bénédicte Cedergren)
Benedikt – som levde før det store skismaet – henviser til både vestlige og østlige kirkefedre i sin regel, som for eksempel Basilius, far til det østlige klosterlivet. Derfor kan vi ifølge abbeden si at Benedikt spiller en økumenisk rolle også idag. Hans modell for klosterlivet kan betraktes som “en dialog og et møte ikke bare mellom vestlig og østlig klosterliv, men også mellom den latinske og den østlige kirken”.
«Hugget ned, vokser det opp på nytt.»
En annen arv fra den hellige Benedikt er vekten han legger på et integrert liv. “Benedikt er kjent for det berømte mottoet ‘Ora et Labora’ (‘Be og arbeid’)», forsetter abbeden, «men utover verbene mener jeg at dette ‘og’ som forbinder dem er det viktigste.”
Han sier videre: “Den hellige Benedikt vitner om viktigheten av et enhetlig, harmonisk liv”, og la til at det ikke er uten grunn at benediktinernes motto er ‘pax’ (fred) og at Benedikt ble beskrevet som en ‘fredens budbringer’ i bullen Pacis Nuntius. Den hellige Benedikt hevdet at vi alle kan være tegn eller redskaper for fred, forutsatt at vi først er i stand til å finne en indre fred og harmoni i oss selv.
I et tilbakeblikk på de mange ødeleggelsene klosteret har vært utsatt for gjennom århundrene, særlig under andre verdenskrig, pekte abbeden på det faktum at klostervesenet er blitt gjenfødt på Monte Cassino etter hver eneste ødeleggelse.
Til tross for utfordringene klosteret har stått overfor i løpet av sin historie, har benediktinerklosteret alltid holdt ut. Etter gjenoppbyggingen av klosteret på Monte Cassino og den pavelige gjeninnvielsen av katedralen, ble klosterlivet gjenopptatt. «I dag er det et ydmykt hjem for åtte benediktinermunker som fortsetter å leve et stille liv i bønn, arbeid og studier, og som trofast følger regelen Benedikt skrev i dette klosteret 1500 år tidligere, forteller dom Antonio.
“Når alt kommer til alt”, la Benedikts 193. etterfølger til, “er mottoet til klosteret i Monte Cassino ‘Succisa Virescit’, som betyr ‘hugget ned, vokser det opp på nytt’.”
Samtidig som man den 15. februar i år markerte 80-årdagen for ødeleggelsen av klosteret under den andre verdenskrig, gleder munkene seg til å feire 60-årsjubileet for utnevnelsen av klosterets grunnlegger til Europas viktigste skytshelgen.
«Dette 60-årjubileet vil vi feire på beste måte, fordi det er en feiring av stadig gjenfødelse», understreker abbeden “Vi vil se tilbake på ødeleggelsene, men også på det nye livet som alltid har oppstått etter dem.”
Denne saken ble først publisert av National Catholic Register , EWTN Norge engelskspråklige nyhetspartner. Den er oversatt og bearbeidet av EWTN Norge.
Bénédicte Cedergren er en svensk-fransk frilansjournalist. Etter å ha studert journalistikk ved Stockholms universitet flyttet Bénédicte Cedergren til Roma, der hun tok en grad i filosofi ved det pavelige universitetet Saint Thomas Aquinas. Hun synger også kirkemusikk og jobber som fotograf. Bénédicte ønsker å spre sannheten og skjønnheten i den katolske troen, og hun liker å dele andres vitnesbyrd og skrive historier som engasjerer og inspirerer.