Vår Frue av Fátima og Guds skjulthet

Øyvind J.V. Evenstad

Mange kristne gjennom historien har strevd med spørsmålet om Guds «skjulthet»: Hvis Gud virkelig finnes, hvorfor gjør han det ikke mer åpenbart for oss? Hvorfor viser han seg ikke for hele verden, slik at alle blir overbevist og begynner å tro på ham? I nyere tid har Guds skjulthet blitt brukt av skeptikere som et argument mot Guds eksistens, og kristne apologeter har funnet måter å imøtegå dem på. Én måte er å vise til eksempler på at Gud har åpenbart seg gjennom tegn og under, som Maria-åpenbaringen i Fátima. En annen måte er å si at Gud har gode grunner til ikke å vise seg for de som ikke ville trodd uansett.

Det er noen kristne, såkalte dispensasjonalister, som mener at Guds mirakuløse inngripen i verden ikke lenger er nødvendig – og derfor ikke finner sted. De sier at vi ikke har behov for tegn og under, fordi vi har Bibelen. Katolikker tror som kjent ikke på prinsippet om «Skriften alene», det vil si at Bibelen er alt vi trenger. Skriften er satt i sammenheng med Tradisjonen og en levende kirke som møtes ukentlig til felles tilbedelse av Herren. I hver eneste messe skjer det virkelig et under, idet brød og vin blir forvandlet til Kristi legeme og blod. Derfor er det vanskelig for katolikker å være dispensasjonalister.

Solunderet i Fátima

Den katolske kirke anerkjenner også en skattkiste av flere tegn og under som har stadfestet Guds Ord gjennom historien. Ett av disse er solunderet i Fátima. Søndag 13. mai 1917 var tre gjeterbarn – Lúcia dos Santos og hennes yngre søskenbarn, Francisco og Jacinta Marto – ute og gjette sauer på et område kjent som Cova da Iria i nærheten av byen Fátima i Portugal. Plutselig ble de forskrekket av et blendende lys og så at det sto en dame i hvitt foran dem. Da de spurte damen hvor hun kom fra, svarte hun: «Jeg kommer fra himmelen.» Selv om de ikke skjønte det i begynnelsen, ble det etter hvert klart at damen var Jomfru Maria.

Maria ba gjeterbarna om å be rosenkransen hver dag, for å få en slutt på krigen som raste på den tiden. Hun sa også at Jesus ville bruke dem for å etablere kjærlighet og hengivenhet til hennes uplettede hjerte over hele verden. Til slutt ba hun dem om å vende tilbake til det samme stedet på den 13. dagen i hver måned, til og med oktober: «I oktober skal jeg fortelle dere hvem jeg er og hva jeg vil, og utføre et under som alle blir nødt til å tro på.» I løpet av disse månedene kom Maria med profetiske advarsler, tre «hemmeligheter» som handlet om fremtidige hendelser.

Endelig kom dagen, 13. oktober 1917. Tusenvis av mennesker hadde møtt opp for å være vitne til det lovede underet. Det regnet kraftig, og flere i folkemengden hadde gjennomvåte klær. Plutselig sluttet det å regne, og alle snudde seg mot himmelen. Øyenvitner har beskrevet hvordan solen begynte å «danse» og snurre rundt som et gigantisk ildhjul, før den stupte mot jorden. Etter 10 minutter klatret solen tilbake til sin naturlige plass på himmelen. De som hadde hatt våte klær, oppdaget at de var blitt helt tørre. Teorier om at folkemengden hadde opplevd en form for massesuggesjon ble avvist da det ble kjent at troverdige personer hadde sett hendelsen fra flere kilometer unna.

De som ikke vil tro

Det er lett å skjønne hva Vår Frue mente med at «alle blir nødt til å tro på» dette underet. Ville det ha vært noen tvil i våre sinn om at solunderet var et ekte under, hvis vi hadde vært der den dagen? Det kommer an på. Selv om Jesus viste hvem han var gjennom tegn og under, var det mange som ikke trodde på ham fordi de rett og slett ikke ville tro. Resultatet var at Jesus «skjulte seg for dem. Enda han hadde gjort så mange tegn for øynene på dem, trodde de ikke på ham» (Joh 12,36–37). Dette gir oss en nøkkel til å forstå Guds skjulthet.

Da fariseerne ba Jesus vise dem et tegn, sa han at det var tilstrekkelig for dem å få se «Jona-tegnet» – som var hans egen død og oppstandelsen på den tredje dag (Matt 16,1–4). Kristi oppstandelse er ikke bare et stort under, men selve troens grunnlag. Den er beviset på at Jesus er den han sier at han er, Guds Sønn. Ikke minst er det god nok grunn til å tro. Likevel var det ikke alle som trodde. Jesus antydet at dette ville skje, i en av lignelsene: «Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde» (Luk 16,31).

Etter at Jesus ble avvist på sitt eget hjemsted, står det at «han gjorde ikke mange mektige gjerninger der på grunn av vantroen deres» (Matt 13,58). Kanskje Gud ikke viser seg til dem som ikke vil tro på ham, fordi han vet at det ikke har noen hensikt. Det kan være stolte og hovmodige mennesker, som tror at de kan klare seg uten Gud. Det gjaldt Arturo de Oliveira Santos, som var ordfører i Fátima, og Avelino de Almeida, som var redaktør for den sekulære avisen O Século. Begge benektet at det var noe mirakuløst ved hendelsen, selv om avisen var nødt til å skrive at «solen danset ved middagstid i Fátima».

Vi må bli som barn

Mange har lurt på hvorfor Maria viste seg akkurat der hun gjorde. Det vet kun hun og Gud, men portugiserne føler seg spesielle fordi landet er kjent som «Den hellige Marias land» (a terra de Santa Maria). I åsene rundt Fátima har de fattige i århundrer vært trofaste til hennes rosenkrans, selv om det har vært frafall andre steder og blant de rike. Kanskje det var ydmykheten deres som gjorde dem mottakelige for åpenbaringen. Det kan være samme grunn til at Maria åpenbarte seg for barn, som vet at de ikke klarer seg på egen hånd: «Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket» (Matt 18,3).

For at vi skal finne Gud – ikke bare gjennom tegn og under som solunderet i Fátima, men i den stille stemmen som verdens støy så lett kan overdøve – må vi søke ham av et helt hjerte: «Når dere søker meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg» (Jer 29,14). I dette bør vi se til Guds Mor, hun som viste seg for tre gjeterbarn, som forbilde. Da noen andre gjetere kom til stallen for å tilbe barnet som Maria hadde født, leser vi at hun «tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte» (Luk 2,19). Mange år senere, i 1917, sa hun: «Mitt uplettede hjerte vil seire til slutt.» 

Kilder

Bibelen. Oslo: Bibelselskapet, 2011.

Walsh, William Thomas. Our Lady of Fátima. New York, NY: Image Books, 1954. Først utgitt 1947.

Vil du hjelpe andre mennesker med å vokse i troen og kjærlighet til Gud gjennom en gave til EWTN Norge – St Rita Radio? Trykk her for å støtte vårt arbeid

Les også
Gyldig vielse av Russland til Marias Uplettede Hjerte
“Mirakelet i Fatima 1917” – Tredje hemmelighet
Om Mariakonsekrasjon
Hva går en innvielse til Jomfru Marias rene hjerte ut på?

Hør podkast:


Se filmene

Vil du hjelpe andre mennesker med å vokse i troen og kjærlighet til Gud gjennom en gave til EWTN Norge – St Rita Radio? Trykk her for å støtte vårt arbeid