Benedikt XVI døde 95 år gammel: En ydmyk arbeider i Herrens vingård, med budskapet om håp til Den katolske kirke
Av Luke Coppen, AC Wimmer, og Matthew Bunson/Catholic News Agency
Oversatt av Eli Åm
Redigert Pål Johannes Nes
Pave emeritus Benedikt XVI døde 31.12.2022, i en alder av 95 år. Slik avsluttet han et betydningsfullt liv som en Kirkens mann, og en forkynner av den evige glede i Jesus Kristus. Han så seg selv som en ydmyk arbeider i Herrens vingård.
Han døde 09:34
Kardinal Joseph Aloisius Ratzinger ble valgt til pave den 19. april 2005, og tok navnet Benedikt XVI. Åtte år senere, den 11. februar 2013, sjokkerte den 85 år gamle paven verden med å kunngjøre – på latin – at han trakk seg fra embetet som pave. Det var første gang på 600 år at noe slikt skjedde. På grunn av sin høye alder mente han at kreftene ikke ville strekke til for å utføre gjerningen som Den katolske kirkes overhode.
Han etterlater seg en formidabel arv i form av teologiske arbeider som Kirken og verden vil fortsette å hente kunnskap og visdom fra.
Også før han ble pave, hadde Ratzinger stor innflytelse på den moderne Kirken, først som ung teolog under Det andre vatikankonsil (1962-1965), og senere som leder for Troskongregasjonen.
Som den velartikulerte forsvarer han var av den katolske lære, lanserte han det treffende begrepet «relativismens diktatur» for å beskrive sekularismens økende intoleranse overfor religiøs tro i det 21. århundret. Benedikts pontifikat ble i stor grad formet av hans dype forståelse for utfordringene Kirken og katolisismen sto overfor i møte med en stadig mer aggressiv sekulær ideologi, både i og utenfor Kirken.
Benedikt var også hovedarkitekt for kampen mot seksuelle overgrep i Kirken tidlig på 2000-tallet. Han sørget for omfattende endringer i kirkeretten og avsatte hundrevis av overgripere fra presteembetet. Han satte også i gang en kirkerettslig etterforskning av The Legionaries of Christ, etter at det var kommet anklager mot bevegelsens grunnlegger, den meksikanske presten Marcial Maciel Degollado om alvorlige seksuelle overgrep. Etterforskningen resulterte i en langvarig reformprosess under ledelse av kardinal Velasio de Paolis.
Millioner har lest Benedikts bøker, ikke minst den banebrytende «Innføring i kristendommen» fra 1968» og «Jesus fra Nasaret», serien i tre bind som kom ut mellom 2007 og 2012, mens han var pave.
Han var den første pave til å trekke seg fra embetet på nesten 600 år. Han dro fra Vatikanet til Castel Gandolfo med helikopter den 28. februar 2013, og begynte sitt liv som pensjonist den etterfølgende mai i Mater Ecclesiae-klosteret i Vatikanet.
«Jeg er en pilegrim som har begynt på den siste etappen av sin pilegrimsferd her på jorden,» sa han i sine siste ord som pave. «La oss fortsette ferden med Herren til Kirkens og verdens beste».
Han var kjent for sin kjærlighet til musikk, han spilte Mozart og Beethoven på piano, og han hadde en spesiell kjærlighet til katter, julekaker og ett og annet glass med tysk øl. Vår avdøde pave var også kjent for sin mildhet, sin elskverdighet og at han var et sant barn av Bayern.
Krigstid og et kall fra det høye
Joseph Ratzinger var født den 16. april 1927 i byen Marktl i Bayern. Foreldrene hans, Joseph og Maria, oppdro ham i katolsk tro. Faren, som kom fra en tradisjonell bayersk bondefamilie, var politimann. Joseph senior var sterk motstander av nazistene, og det førte til at familien måtte flytte til Traunstein, en liten by ved grensen til Østerrike. Joseph og søsknene hans vokste opp under nazismens vekst i Tyskland, som hans senere kalte et «ondsinnet regime» «som avviste Gud og dermed ble uimottagelig for alt som var sant og godt». Han ble innrullert i militærets hjelpetropper for luftvernartilleriet i de siste månedene av Den andre verdenskrig. Han deserterte og tilbragte en kortere periode i en amerikansk leir for krigsfanger.
Etter krigen gjenopptok han prestestudiet, og han ble ordinert den 29. juni 1951, sammen med sin bror Monsignor Georg Ratzinger. De to sto hverandre nær resten av livet. Da Georg lå for døden i 2021, reiste Benedikt til Bayern for å ta farvel med sin bror.
Mens Georg ble en anerkjent kordirigent, begynte Joseph på sin doktorgrad i teologi. Han ble etter hvert universitetslærer, dekanus og viserektor ved det prestisjefylte Regensburg universitet i Bayern.
Han virket som ekspert (peritus) under Det annet vatikankonsil for Kardinal Joseph Frings, erkebiskop av Køln. I 1972 grunnla han sammen med fremstående teologer som Hans Urs von Balthasar og Henri de Lubac det teologiske tidsskriftet Communio. Hensikten var å fremme solid katolsk teologi i den urolige tiden etter konsilet, og avvise de mange feilaktige tolkningene av konsilets dokumenter som ble fremmet på denne tiden.
Av pave Paul VI ble han utnevnt til erkebiskop av München og Freising tidlig i 1977, og til kardinal i juni samme år.
I 1981 utnevnte pave Johannes Paul II ham til leder for Troskongregasjonen, president i Den pavelige Bibelkommisjonen, og i Den internasjonale teologikommisjonen.
Han spilte en avgjørende rolle i utarbeidelsen av Den katolske kirkes katekisme (1992) og i det hele tatt når det gjaldt å klargjøre og forsvare Den katolske kirkes lære. For dette ble han angrepet og bakvasket av sekulære medier og progressive grupper innen Kirken, spesielt da han gjennomførte undersøkelsen av enkelte teologers arbeider som inneholdt feilaktige og til dels heretiske påstander. I 1997, da han fylte 70 år, ba han Johannes Paul II om å få fratre sin stilling i kurien så han kunne arbeide i Vatikanbibliotekene. Johannes Paul II ønsket at han skulle fortsette, og han ble en av nøkkelpersonene i denne pavens pontifikat til hans død i april 2005.
Etter at Johannes Paul II døde, ble Ratzinger valg til pave i et av de mest kortvarige pavevalg i moderne historie.
Et kall til fornyelse
Kardinal Ratzinger fortalte hvorfor han valgte navnet Benedikt XVI i en generalaudiens noen dager etter valget. Hans forgjenger Benedikt XV (pave fra 1914 til 1922) hadde også ledet Kirken gjennom en urolig periode, under Den første verdenskrig.
«Når jeg nå går i hans fotspor, ønsker jeg å legge min gjerning i gjenforeningens og harmoniens tjeneste, mellom personer og mellom folk, for jeg er overbevist om at det store gode som fred er, først og fremst er en gave fra Gud.» Dette sa han den 27. april 2005.
«Navnet Benedikt minner oss også om den store Patriarken for vestens klostervesen, la han til. Denne skytshelgen for Europa var ifølge den nye paven «et viktig referansepunkt for europeisk enhet og en kraftfull påminnelse om denne kulturen og denne sivilisasjonens uunnværlige kristne røtter.»
Benedikts pontifikat var preget av innsats for kirkelig, intellektuell og åndelig fornyelse, som det å konfrontere relativisme og sekularisme, bekjempe geistliges seksuelle overgrep, fremme liturgisk reform og en autentisk tolkning av Det andre vatikankonsil.
I en preken før pavevalget i 2005 der han ble valgt, advarte den fremtidige paven mot «relativismens diktatur som ikke regner noe som definitivt og hvis endelige mål bare er det egne egoet og begjæret.»
Han understreket at Jesus Kristus er «målestokken for sann humanisme», og at moden tro og vennskap med Gud må tjene som kriterium når vi skal skille «det sanne fra det falske, og bedraget fra sannferdigheten».
I sin tale i Westminster Hall til britiske politiske ledere under besøket i Storbritannia i 2010, snakket han om den store trusselen mot dagens samfunn som oppstår når religion blir fordrevet fra den offentlige sfære.
«Det finnes dem som ønsker å bringe religionens stemme til taushet,» sa han, «eller i det minste begrense den til den private sfæren. Det finnes dem som argumenterer for at offentlig feiring av høytider som jul bør forhindres, fordi de tror at dette vil fornærme tilhengere av andre religioner eller de som ikke tilhører noen religion. Og det finnes dem som, paradoksalt nok i inkluderingens navn, krever at kristne som innehar offentlige verv bør handle mot sin samvittighet i enkelte saker. Dette er bekymringsfulle tegn på manglende anerkjennelse, ikke bare av troendes rett til samvittighetsfrihet og religionsfrihet, men også religionens legitime rolle i det offentlige rom.»
Fokus på Islam og oppfordring til evangelisering
Langt mer kontroversiell var nok hans forelesning for vitenskapsfolk ved universitetet i Regensburg. Han kritiserte sekulær tankegang som fremmet «en fornuft som er døv for det guddommelige og som vil gjøre religion til subkultur,» mens han dømte denne holdningen som «ute av stand til å føre dialog med andre kulturer.» Han kritiserte også muslimske og kristne tankeretninger som på en feilaktig måte opphøyer Guds transcendens, så den menneskelige fornuft og forståelsen av hva som er godt, «ikke lenger blir en autentisk gjenspeiling av Gud.»
Noen medier og flere tyske politikere tok med hensikt denne talen ut av kontekst ved å fokusere på et enkelt sitat fra en tidlig bysantinsk keiser. Denne feilrepresentasjonen førte til et utbrudd av antikristen vold i deler av den muslimske verden. Til tross for dette førte bidraget fra Benedikt til en større innsats for en ærlig kristen-muslimsk dialog, en som ikke tilslører ulikhetene, men kaller på en gjensidig respekt når det gjelder rettigheter.
Benedikt så den dype eksistensielle og åndelige krisen som verden sto overfor, og overalt minnet han katolikker om at de var kalt til å evangelisere. Han var ivrig tilhenger av nye måter å forkynne evangeliet på, spesielt i det han beskrev som «det digitale kontinent», det vil si internett og sosiale medier.
«Ikke noe har større prioritet enn dette: å lede mennesker i vår tid til møte med Gud, den Gud som snakker til oss og som gir av sin kjærlighet så vi kan ha liv i overflod,» sa han i 2010 i sin apostoliske formaning om Guds ord i Kirkens liv og misjon, Verbum Domini.
Motstridende oppfatninger av Det andre vatikankonsil
Benedikt så behovet for en sannferdig tolkning av Det andre vatikankonsil fra Kirkens side. I en banebrytende tale i 2005 la han frem to konkurrerende modeller som han mente gjorde seg gjeldende i kjølvannet av konsilet.
Den første står for diskontinuitet og brudd, og hevder at det går et fundamentalt skille mellom konsilet og fortiden. For de som hevder dette er det ikke konsilets tekster, men det vage begrepet «konsilets ånd» som skal være rettesnor for tolkning om gjennomføring av konsilets intensjoner. Benedikt beklaget dette: «Det var altså ikke viktig å følge konsilets tekster, men dets ånd. På denne måten ble det åpnet for en stor margin der diskusjonen skulle gå om hva denne ånden egentlig går ut på, og et rom der det fantes plass for enhver innskytelse.»
Mot denne oppfatningen hevdet Benedikt en tolkning som la vekt på reform og kontinuitet. Han omtalte dette som «en fornyelse i kontinuiteten til den ene Kirke som Herren har gitt oss. Hun er et subjekt som øker og utvikles med tiden, men alltid likevel forblir den samme, det ene subjekt som er Guds folk på vandring.»
Anstrengelsene for å etablere en korrekt tolkning av Det andre vatikankonsil varte ved helt til slutten av hans pontifikat. Den 14. februar 2013, bare to uker før han gikk av, uttalte han at konsilet fra begynnelsen var blitt tolket «gjennom medias øyne,» som beskrev det som en «politisk kamp» mellom forskjellige strømninger i Kirken.
Dette «medienes konsil» skapte stor uro og mye elendighet, med det resultat at presteseminarer og klostre ble stengt og liturgien trivialisert. Benedikt mente likevel å se den sanne tolkningen av Det andre vatikankonsil «vokse frem med all sin åndelige kraft»
Dette kallet til kontinuitet og reform kom tydelig til uttrykk i pavens fokus på liturgi, spesielt gjennom verket «Liturgiens ånd» (2000), og gjennom hans innsats for å oppmuntre til gjenoppdagelsen av ærbødighet og skjønnhet i liturgien. «Ja, liturgien blir i sannhet personlig og ny», hevdet han, «ikke ved fjollete og banale eksperimenter med ord, men gjennom modig å ta skrittet inn i den uendelige virkeligheten som riten peker mot og som vi aldri helt kan gripe.» Benedikts visjon for liturgien satte igjen Gud i sentrum: «Den virkelige ‘handlingen’ i liturgien som vi er kalt til å delta i er Gud selv. Dette er det nye og karakteristiske ved kristen liturgi: Det er Gud som handler og gjør det som er essensielt.»
For å sette disse tankene ut i livet, utstedte han i 2007 det apostoliske brevet Summorum Pontificum, som utvidet tillatelsen for prester til å feire messen etter den gamle missale fra før liturgireformen i 1970. I Summorum Pontificum skrev han: «I liturgiens historie er det vekst og utvikling, men ikke brudd. Det tidligere generasjoner regnet som hellig, forblir hellig og stort også for oss, og kan ikke plutselig forbys og betraktes som skadelig. Vi er alle forpliktet til å ta vare på rikdommene som har utviklet i Kirkens tro og bønn, og til å gi plass til dette.»
Benedikt ble spurt om denne åpningen for å feire den tridentinske messen fremfor alt var en konsesjon til det skismatiske Society of Saint Pius X. Hans svar til Peter Seewald i «The last Testament» (2016) var: «Absolutt ikke! Det var viktig for meg å få frem at Kirken er i enhet med seg selv, med sin egen fortid, og at det som en gang var hellig ikke plutselig kan være galt nå.»
Innsatsen hans for å reformere den romerske kurien var langt fra fullført da han trakk seg som pave. Media var spesielt opptatt av den såkalte Vati-Leaks skandalen, der pavelige dokumenter hadde lekket ut og pavens egen butler ble arrestert. Uansett hadde han tatt noen viktige skritt i retning av finansiell gjennomsiktighet som ble videreført av pave Frans.
I årene som prefekt og pave, la han et viktig grunnlag for Kirkens svar på krisen den var i, og hjalp derved pave Frans i det videre reformarbeidet.
Handlekraft i overgrepssakene
Lenge før han ble valgt til pave, hadde kardinal Ratzinger presset på for å få i gang en seriøs innsats mot geistliges seksuelle overgrep. I 2001 var han den som sørget for at overgrepssaker fra nå av skulle sortere under Troskongregasjonens jurisdiksjon. Han hjalp også de amerikanske biskopene til å få godtatt sitt Dallas Charter og Essential Norms som dannet grunnlaget for en helt ny tilnærming til presters overgrep i USA.
I dagene like før pave Johannes Paul II døde, i mars 2005, skrev Ratzinger meditasjoner til Korsveien på Langfredag i Roma. I sin refleksjon til den niende stasjonen kom han med en kraftig fordømmelse. «Så mye stygt det er i Kirken, til og med blant de som i sin prestegjerning skulle være Hans helt og fullt!» Disse ordene ble et forvarsel om det store engasjementet han kom til å vise mot overgrep fra det øyeblikket han ble pave.
To måneder etter at han ble valgt til pave, tok Benedikt fatt i skandalen rundt presten Marcial Maciel Degolado. Han var i lengre tid blitt anklaget for seksuelle overgrep mot seminarister, og senere viste det seg at han hadde levd et skandaløst dobbeltliv.
Hundrevis av prester som hadde begått seksuelle overgrep ble laisert under Benedikt. Dette var en fortsettelse av arbeidet han hadde gjort for Troskongregasjonen, men nå ble dette fulgt opp med bønn om tilgivelse fra ofrene både i USA, Australia, Canada og Irland. Da han besøkte USA, hadde han personlige møter med noen av ofrene, og i 2010 skrev han et brev til katolikker i Irland der han ba om deres tilgivelse for den store lidelsen overgrepene hadde påført dem.
«Dere har lidd fryktelig,» skrev han, «og jeg er uendelig lei meg for det. Jeg vet at ingen ting kan rette opp den urett dere er blitt utsatt for. Tilliten dere hadde er blitt misbrukt, og verdigheten deres er blitt krenket. Mange av dere har opplevd at da dere tok mot til dere og fortalte hva som hadde hendt, ble dere ikke hørt.»
En høyt ansett lærer og teolog
Til tross for sin høye alder da han ble valgt til pave, fortsatte Benedikt i Johannes Paul II fotspor når det gjaldt å reise rundt i verden. Det ble i alt 25 apostoliske reiser utenfor Italia, av dem gikk tre til hans hjemland Tyskland og tre til Verdensungdomsdagene.
Da han besøkte Tyrkia i 2006 var han opptatt av relasjonen til Islam og ortodoks kristendom. Et høydepunkt var deltakelse i liturgisk feiring med den ortodokse patriarken i Konstantinopel.
Under sitt besøk i USA i 2008 besøkte han det ødelagte World Trade Center, en synagoge og Catholic University of Amerika.
«Kristus er veien som leder til Faderen, sannheten som gir mening til menneskets liv, og kilden til det liv som gir evig glede sammen med de hellige i Hans himmelske Kongedømme,» sa han til 60 000 mennesker som var samlet til messe på New York City’s Yankee Stadium i april 2008.
Selv om han ikke satte noen rekord når det gjaldt salig- og helligkåringer, helligkåret han 45 nye helgener, inkludert Damien de Veuster, spedalskepresten fra Molokai (2008); den fransk-kanadiske André Besette (2010); og Kateri Tekakwitha (2012), den første amerikanske helgen fra urbefolkningen. Han satte også i gang prosessen med å kanonisere sin forløper Johannes Paul II, og hadde stor glede av å lede saligkåringsseremonien i 2011 (St. Paul Johannes II ble helligkåret i 2014 av pave Frans).
Han utnevnte to kirkelærere i 2012, den tyske mystiker og abedisse St. Hildegard von Bingen og St. Johannes Ávila.
Hans tre ensyklikaer Caritas in Veritate, Spe Salvi, og Deus Caritas Est, la vekt på de teologiske dydene håp og kjærlighet. Hver enkelt ensyklika inneholder dype refleksjoner over en av Kirkens store teologer. Pave Frans innlemmet Benedikts uferdige ensyklika om tro i sin egen ensyklika Lumen Fidei.
Hans postsynodale apostoliske formaninger (exhortasjoner) har også stor teologisk tyngde. De er alle frukt av bispesynodene under hans ledelse. I Sacramentum Caritatis fra 2007, som handler om Eukaristien som kilde og høydepunkt i Kirkens liv og misjon, forutså han dagens behov for eukaristisk fornyelse.
«Kjærlighetens sakrament», skrev Benedikt, «Eukaristien, er gaven Jesus gjør seg selv til, for på den måten å åpenbare for oss Guds uendelige kjærlighet til hver mann og kvinne … Hvilken undring og hvilket under må ikke eukaristiens mysterium vekke i våre hjerter!»
Benedikts berømmelse som teolog og forfatter var veletablert internasjonalt før han ble valgt til pave. Bøkene hans omfatter «Innføring i kristendommen», en samling universitetsforelesninger om tro i den moderne verden. Intervjubøkene hans ble bestselgere, for eksempel “The Ratzinger Report” (1985) med Vittorio Messori, “Salt of the Earth” (1996), “God and the World” (2000) med den tyske journalisten og forfatteren Peter Seewald. En av de populære arbeidene hans var triologien «Jesus fra Nasaret», der han ville gjøre Jesus forståelig for den moderne verden.
Pave emeritus
Benedikt levde et liv i bønn og refleksjon etter at Frans ble pave. De to møttes til samtaler en gang iblant. Det skulle bli slik at hans tid som emeritus ble lenger enn tiden som pave.
Han var til stede under helligkåringen av Johannes Paul II og Johannes XXIII i Peterskirken den 27. april 2014. Han deltok også under oppstarten av Barmhjertighetens år den 8. desember 2015.
Noen offentlige utspill vakte sterke reaksjoner og debatt. I 2019 bidro han i diskusjonen om overgrepskrisen med et essay der han gikk til sakens kjerne, relativismens diktatur som han hadde advart mot i 2005: «Anklagene mot Kirken i dag, der den beskrives som ond tvers igjennom, som noe vi må ta avstand fra, er en anklage mot Gud. Tanken om en bedre Kirke, skapt av oss selv, er et forslag fra djevelen. Han vil lede oss bort fra Gud med denne bedragerske logikken som vi har alt for lett for å bite på … Guds Kirke eksisterer også i dag, og er fortsatt Guds redskap til vår frelse.»
I juli 2021 advarte den 94 år gamle pave emeritus mot en Kirke og en lære uten tro. Han sa: «Bare tro kan frigjøre mennesket fra ufriheten og trangsynet i hans egen tid.»
I februar 2022 sendte han et brev til erkebispedømmet München-Freising der han kommenterte anklagene som var kommet mot ham om manglende oppfølging av overgrepssaker da han var erkebiskop der på slutten av 70-tallet. Nok en gang uttrykte han sin dypfølte skam og sorg, og en inderlig bønn om tilgivelse.
I brevet kommer han også med en oppsummerende meditasjon på terskelen til døden:
Han skriver: «Snart skal jeg stå foran mitt livs øverste dommer. Selv om jeg, når jeg ser tilbake på mitt lange liv, har grunn til å frykte og skjelve, er jeg allikevel ved godt mot, for jeg stoler på at Herren ikke bare er en rettferdig dommer, men også en venn og bror som allerede har måttet lide for mine feil og mangler, og slik blir min forsvarer, min ‘paraklet’. I lys av dommens time blir gaven ved å være kristen enda tydeligere for meg. Det gir meg kunnskap om og vennskap med min dommer, og slik kan jeg gå gjennom dødens mørke dør uten frykt.»
Det forventes at pave Frans vil feire Rekviemmessen for Benedikt XVI
