Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt. Knoklene mine var ikke skjult for deg da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden. Dine øyne så meg da jeg var et foster. (Sal 139,14-16)
Den 28. desember feirer Kirken festen for de uskyldige barn som ble drept av kong Herodes da vismennene ikke vendte tilbake til ham med nytt om hvor Messias var født:
Da Herodes forsto at vismennene hadde narret ham, ble han rasende. Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene. (Matt 2,16)
Disse barn hedres som Kristi martyrer fordi de vitnet om Hans kraft ved at de ble offer for kong Herodes’ vrede. Herodes’ slakt kom som følge av frykt og maktsyke, som gjør ham til den nyfødte Messias’ motsetning; Herodes var en stolt konge som måtte utøse uskyldiges blod for å beholde makt, mens det guddommelige Barnet i Betlehem kom i stillhet for å utøse sitt eget Blod til syndenes forlatelse. De uskyldige barn som Herodes ville sende i døden, får av Kristus det evige liv og samvelde med Ham (2 Tim 2,12).
Betlehems uskyldige barn er skytshelgener for det ufødte liv. I ‘Veiledningen vedrørende folkefromhet og liturgien – Prinsipper og retningslinjer’, fremmet av Kirkens Departement for Gudsdyrkelse og sakramentsforvaltning (Dicasterium de Cultu Divino et Disciplina Sacramentorum), står det følgende:
«På denne dagen [festen for De uskyldige barn i Betlehem] sømmer det seg å minnes den store hærskare ufødte barn drept i ly av lover som tillater abort, en avskyelig forbrytelse. Folkefromheten, som er seg disse konkrete problemene bevisst, har inspirert til tilbedelse og barmhjertighetsgjerninger som bistår gravide mødre, anbefaler adopsjon og fremmer barneutdannelse.» (Punkt 113, avsn. 2)
De uskyldiges død, om de er født eller ikke, kommer alltid som følge av ringeakt for liv, altså et brudd på Det femte bud: Du skal ikke slå i hjel. På denne festdagen blander mødres og barns skrik med jubelen, som en påminnelse om den ondskapen Kristus kom til verden for å utslette. Hva angår Kirkens lære om det ufødte livs ukrenkelige verdi, er den enstemmig og urokkelig:
«Blant alle de forbrytelser som kan begås mot liv, har provosert abort egenskaper som gjør den særlig alvorlig og beklagelig. Det annet Vatikankonsil definerer abort, sammen med barnemord, som en ‘usigelig forbrytelse.’… Med den myndighet Kristus betrodde Peter og hans etterfølgere, i enhet med Biskopene, som til diverse tider har fordømt abort, … erklærer jeg at direkte abort, dvs. abort ønsket som et mål eller som et middel, alltid utgjør en alvorlig moralsk ugjerning.» (Pave Johannes Paul II, Evangelium Vitae nr. 58, 62. Han siterer fra 2. Vatikankonsils pastorale konstitusjon, Gaudium et Spes nr. 51)
Altså er denne festen en dag hvorpå kristenheten bør minnes nettopp Evangelium Vitae, Livets Evangelium, gledesbudet om Livet som er menneskenes lys, det Lys som kom til verden (Joh 1,1-14). I Gud har alt liv sitt opphav og sin bestand – det er i Ham vi «lever, beveger oss og er til» (Apg 17,28). Det er Han som er Oppstandelsen og Livet (Joh 11,25), som råder over liv og død. Som mennesker er vi kalt til å holde vårt eget og andres liv i hevd og aktelse, for alle er vi skapt i Guds bilde og til å bli Ham lik, helt fra unnfangelsen av og til vår naturlige død.
I dag bør vi minnes de ufødte barn som lider samme skjebne som Betlehems martyrer og be om omvendelse for oss selv, vår neste og våre land bort fra en dødens kultur (Evangelium Vitae, 12) tuftet på et hat mot de svake og små, til et Livets Evangelium etterlevd i kristen kjærlighet og omsorg for alle mennesker, Livets Herre til lov og pris.
Av Peder Josef Foss
Vil du hjelpe andre mennesker med å vokse i troen og kjærlighet til Gud gjennom en gave til EWTN Norge – St Rita Radio? Trykk her for å støtte vårt arbeid
